Opp og avsted!

Den Tvilsomme har lagt siste hånd på neste nummer av Humanist og drar torsdag avsted til Polen, Europas muligens mest katolske land (i skarp konkurranse med Malta), for å gifte bort Didrik Søderlind. Didrik er en gammel traver i Humanist-sammenheng og så snart vi er tilbake skal antologien Verdier og verdighet lanseres av Humanist forlag, redigert av Didrik og med bidrag fra en rekke humanistiske prominenser - og et tvilsomt innlegg om ateisme fra min hånd.

I mellomtiden er faren reell for at det kan bli litt stille fra Den Tvilsomme. For å fordrive tiden kan dere hygge dere med en fascinerende sak fra Washington Post om utenomjordiskes muligheter i amerikansk politikk (som kom meg for øye via PCJs utmerkede blog), og en utmerket sak av Bjørn Are Davidsen om den muslimske verdens mye omtalte betydning for vitenskapens og filosofiens kår.

Den Tvilsomme klarer ikke å dy seg for å viderebringe følgende friske sitat fra Illustrert Vitenskap Historie:

"Rundt 1610 erklærte den italienske astronomen Galilei at det ikke var slik at alt dreide seg rundt jorden, men at jorden tvert i mot kretset rundt solen. Men faktisk var ikke Galileis idé ny. Omtrent 500 år tidligere var det generelt akseptert i den muslimske verden at jorden gikk i bane rundt solen. Det var også en muslimsk astronom - al-Biruni fra Persia - som på slutten av 900-tallet oppdaget av jorden roterer rundt sin egen akse."

Det er noe som stemmer her. Galilei var faktisk italiensk. Men han het ikke Kopernikus. Les Bjørn Ares sak for mer.

Sally Mann

Stenersenmuseet har utvidet sin Sally Mann-utstilling til 30. september. Det betyr at dere, hvis dere befinner dere i Oslo-området, har mulighet til å se bildene til og med søndag. Og det bør dere absolutt gjøre. (Den Tvilsomme skal til Polen for å gifte bort en gammel venn, så det får bli med hans to besøk.)

Mann gir en fascinerende (og tidvis uhyggelig) oppvisning i at ting ikke alltid er hva de ser ut som. Mange av bildene, ikke minst barnebildene, spiller aktivt på at det vi ser er noe annet enn det som er der. De er en påminnelse om at det er et stort rom mellom fakta og tolkning, et rom vi lett fyller opp med våre fordommer og ufordøyde antagelser om verden.

Dessuten er bildene vakre, tidvis uhyggelig vakre. Under mitt siste besøk tuslet jeg rundt med musikk på ørene og det var interessant å se hvor ulike opplevelsene ble når jeg skiftet fra en artist til en annen.

En humanistisk sekt?

Det har oppstått frisk debatt på Fri tankes nettsider om KRL-fag, navnefester og samarbeid med ulike trossamfunn. Det er utmerket, selv om jeg som ansatt i forbundet egentlig er forhindret fra å ta del i denne type debatter med tillitsvalgte.

Alt er dog ikke utmerket. Nok en gang dukker anklagen opp om at Human-Etisk Forbund (HEF) er preget av en sekterisk tendens eller til og med er i ferd med å bli en sekt. Klarest uttrykkes det hos Sara Azmeh Rasmussen i dette innlegget. Hun formulerer seg slik:

”Gules uttalelser i Klassekampen tjener som en kjærkommen bekreftelse på mine vurderinger og min kritikk mot forbundets ledelse. Den valgte linjen i de seneste årene har ført til at vi i Human-Etisk Forbund har begynt å identifisere oss som en livssynssekt, og etter hvert fått en mer dogmatisk tilnærming til menneskerettighetene. Den sekteriske tendensen er tydelig i Gules argumentasjon som er særpreget av ”oss” og ”dem”-dikotomien, der de religiøse og vi humanister skal holde oss til våre respektive ”soner” i samfunnet.”

Utdannet kultur- og religionshistoriker som jeg er, føler jeg meg kallet til noe så prosaisk og kjedelig som en begrepsavklaring.

Innen religionsforskningen opererer man med to ulike sektdefinisjoner. Det ene definerer en sekt som en ”religiøs gruppe som pga. avvikende meninger har skilt seg ut fra et større trossamfunn”, for å sitere caplex.no. Jeg antar at vi uten videre kan legge denne til side?

Den andre definisjonen er bygd opp av et sett kriterier som kjennetegner slike grupper, en såkalt cluster-definisjon. Det er her tilstrekkelig å fremheve at et av de viktigste kriteriene er kravet om ”høyintensiv deltagelse”. Hvilket vil si at sekter i henhold til definisjonen forlanger stor grad av aktiv deltagelse, for derigjennom å skille de som er villig til å ofre seg for gruppen fra de som ikke er det.

HEF, hvor kun vel to prosent av medlemmene er aktive på en eller annen måte, faller langt på utsiden av denne definisjonen.

Vi kan med andre ord se bort fra akademiske definisjoner av sekter. Muligens opererer Azmeh Rasmussen og andre som vil sette sektstempelet på HEF i stedet med hva vi kan kalle en ”folkelig” forståelse av hva en sekt er.

Slike er mer flytende, men inneholder gjerne påstander om lukkethet, ekstreme doktriner og krav om full tilslutning til disse, mer eller mindre ekstreme atferdsnormer, avgrenset lederskap i form av en kallet, føreraktig skikkelse, lav rekruttering eller rekruttering gjennom å fødes inn i sekten og en fiendtlig holdning til omgivelsene.

Dette er ingen særlig god beskrivelse av HEF. Forbundet er en demokratisk organisasjon, hvor medlemskapet er åpent for alle som slutter seg til dets formål. Forbundets doktriner er ikke ekstreme og det hverken stiller krav om full tilslutning til disse eller har noen måte å kontrollere dette på. Det har ikke en gang en eksklusjonsparagraf. Forbundet ledes av et demokratisk valgt styre og den daglige ledelse ansettes av dette styret.

Og de utviklingstrekk Azmeh Rasmussen mener er med på å gjøre HEF til en sekt, er vel funderte i demokratiske vedtak.

Uenighet og debatt er en god ting. Men debatten blir sjelden bedre av slik merkelappklistring. Særlig ikke når den er så til de grader upresis.

En fascinerende morgen

Noen dager begynner mer fascinerende enn andre. Jeg har det med å titte innom et lite utvalg av blogger sånn på morgenkvisten. En av dem er Bjørn Are Davidsens utmerkede Dekodet, Norges klart beste kristne, skeptiske, fantasyorienterte, tegneserieelskende progrockblog.

En liten post der ledet meg videre til Bjørn Ares engelske blog, Badblog (et navn jeg er dypt misunnelig på), og en interessant (og heller skremmende) sak om at amerikanske myndigheter vil begrense fengselsinnsattes tilgang til religiøs litteratur til et sentralt godkjent utvalg av 150 bøker for hver religion.

Ettersom Bjørn Are har et heller varmt forhold til G.K. Chesterton - katolsk samfunnskommentator, stor humorist og genial krimforfatter som døde i 1936 - bærer saken den klingende tittelen "Bush bans Chesterton".

En enslig kommentar lyder: "Where would Joseph Pearce be, and where would I be, today had he (Pearce) not found a book by Chesterton while in prison?"

Nå har jeg tilfeldigvis noen bøker av Pearce (som er mannen på bildet) i bokhylla og har hatt stor glede av hans analyse av katolisismens betydning for J.R.R. Tolkiens forfatterskap; et tema sekulære Tolkien-kommentatorer har en tendens til fare over med harelabb (hvis de ikke glatt overser det).

Jeg hadde dog ingen anelse om at Pearce har en fortid i National Front, 80-tallets viktigste høyreekstreme britiske organisasjon. Han var blant annet en nær samarbeidspartner med Nick Griffin, som i dag leder BNP, National Fronts moderne arvtager. (Hvis da ikke Griffin er blitt avsatt en av de siste dagene. Det går hett for seg der i leiren, sies det.)

Pearce fant Gud mens han satt i fengsel, gjennom å lese først Chesterton, deretter forfattere som C.S. Lewis og Hilaire Belloc, to menn Den Tvilsomme også er en smule begeistret for. I dag tar han klart avstand fra sine tidligere holdninger. Og det er alltid hyggelig med oppbyggelige fortellinger om personer som beveger seg fra tulling til samfunnsnyttig menneske.

Så, der har dere fortellingen om min morgen (som også inkluderte en kopp utmerket kaffe og Caravans plate If I Could Do It All Over Again, I'd Do It All Over You).

Jeg er på ingen måte sikker på at jeg ble så veldig mye klokere av alt dette, men jeg har alltid stor glede av å oppdage den slags merkverdige forbindelser mellom temaer som interesserer meg. Og det er alltid tilfredsstillende å bli minnet om at verden er så mye mer komplisert enn det ved første øyekast kan se ut som.

Og så var tiden inne for å redigere et blad.

Typisk fisk

Aftenposten fortalte for noen dager siden om Pia Dahl-Hågensen, som ikke fikk jobb som interiørdesigner fordi hun var fisk og fisker ikke gikk så bra sammen med sjefens stjernetegn. Skepsis' blog har en god sak om saken.

Den Tvilsomme er litt usikker på hva han skal mene. Det vil si, noen ting synes relativt soleklare:

For det første at Pia var heldig som slapp å jobbe sammen med en slik person. (Særlig ettersom hun fikk en annen jobb like etter.)

For det andre at det er en god ting at Aftenposten avdekker denne uskikken, både fordi dette tøvet har pågått en stund og fordi kommentarene til saken på avisens nettsider tyder på at mange sympatiserer med sjefen.

For det tredje at det synes som en god idé å tilføye et forbud mot diskriminering av fisk i Arbeidsmiljøloven. Det er i dag ikke noe eksplisitt forbud mot å nekte fisker jobb fordi de er fisk.

Det Den Tvilsomme derimot virkelig lurer på er hentet fra, eh, faktaboksen til saken, hvor andre alternative næringslivsmetoder nevnes, mer spesifikt denne:

"NUMEROLOGI. Tallmagi kan brukes flere steder enn i regnskapsavdelingen, mener numerologister.

Blant annet kan du få hjelp til å finne ut om firmaets adresse påvirker positivt eller negativt og få alt fra enkle evalueringer til fulle analyser av de ansatte."

Spørsmålet er: Nøyaktig hva kan numerologi brukes til i regnskapsavdelingen? Og er det lovlig?

Hjem for å slaktes

Først blir de rettroende rykket opp til himmelen. Så kommer det syv seriøst magre år, der Antikrist vil styre verden og alle som ikke bøyer seg for ham vil få det veldig vanskelig. Noen vil allikevel stå imot, med våpen i hånd.

Etter syv år kommer Kristus selv til Jorden for å ordne opp. Da blir det skikkelig ubehagelig for de som ikke stod imot. Etter at Jesus har ordnet opp – med sverd – etablerer han tusenårsriket og de som ble opprykket vender tilbake for å leve i sus og dus.

Tusenårsriket varer, ikke overraskende, i tusen år. Så slippes Satan løs på verden, blir nedkjempet én gang for alle, Jorden går under og en ny oppstår.

Tror du det er akkurat dit verden er på vei? Da er du dispensasjonalist. Og du er ganske ensom. Det er ikke så mange av dere her til lands. I USA er det en del flere – en god del millioner flere – og i Have a Nice Doomsday har den britiske journalisten Nicholas Guyatt snakket med noen av de sentrale aktørene.

Det er blitt fascinerende lesning. Tidvis er det ubehagelig, som når Guyatt redegjør for de politiske tentaklene fra disse miljøene og inn i Washingtons politiske sirkler. Tentakler han dog er ærlig nok til å innrømme er nokså svake og hvis innflytelse er heller marginal.

Tidvis er det hilariøst, som i skildringen av problemene med å lage et dispensasjonalistisk dataspill. For det første er disse miljøene til daglig noen av de første til å legge skylden for volden i det amerikanske samfunnet på dataspill. Verre er det at det er mye morsommere å spille på Antikrists side …

Aller mest fascinerende er det når Guyatt problematiserer den store selvmotsigelsen innen denne kulturen: På den ene side mener de at endetidsdramaet allerede er i gang og at alt med nødvendighet vil bli verre – mye verre – før det blir bedre. På den annen side er de fleste samtidig politisk aktive for å bekjempe de forfallstendensene i samfunnet som de anser som symptomer på en prosess de mener er uavvendelig.

Og riktig forskrudd blir det når han skriver om deres syn på Israel. Endetidsdramaet begynte med opprettelsen av det moderne Israel og at jødene vender tilbake til Israel er en avgjørende brikke. Dispensasjonalistene er derfor fanatiske Israel-venner og mener at USAs Isreael-politikk er altfor Israel-kritisk.

Vennskapet er dog høyst tveegget. For størsteparten av jødene kommer ikke til å omvende seg og vil bli myrdet for fote av Jesus når han vender tilbake til Jorden. Det er ikke uten grunn at en venn av meg har foreslått at en bok om disse miljøene burde hete Hjelp jødene hjem – for å slaktes.

Have a Nice Doomsday er ingen dårlig tittel det heller. Og til tross for at Guyatt ikke byr på de mest interessante analysene, er det blitt en interessant innføring i et av de mest bisarre fenomenene innen moderne kristenhet.


Nicholas Guyatt
Have a Nice Doomsday
Why millions of Americans are looking forward to the end of the world
Ebury Press, 2007

Der var vi i gang

Det virtuelle fyrverkeriet går til værs, for å markere at Den Tvilsomme Humanist er sluppet løs på blogosfæren. Den Tvilsomme er på oppdrag fra Fri tanke, Human-Etisk Forbunds medlemsorgan, for å kaste skjeve blikk på livssynssfæren spesielt og offentligheten generelt. Den Tvilsomme takker for tilliten, men er litt usikker på om de egentlig vet hva de har gjort ...

Og hva som er tvilsomt med Den Tvilsomme? Det får være opp til hans fremtidige lesere å finne ut av. Selv er han først og fremst ute etter å forvirre.