Lyn og torden - og en oppfordring om å stemme

Første del av denne posten mistet raskt aktualitet, i og med at lynblogg-kåringen raskt som lynet var over. Jeg setter den nå uaktuelle delen i parentes. Det som står etter den er fortsatt like aktuelt.

(Tordenbloggen, kåringen av Norges beste blogg i 2009, er i gang. Årets kåring er todelt. Dels en kåring der et utvalg bloggere, undertegnede inklusive, ble bedt om å lage en prioritert liste over Norges ti beste blogger. Dels Lynbloggen, der alle kan stemme på en liste av ni utvalgte kandidater.

I forbindelse med kåringen, ble vi som leverte lister til Torenbloggen bedt om å levere en begrunnet liste. Noen av disse er blitt publisert. Min ble ikke det (og jeg er ikke fornærmet i det hele tatt, å nei da), og min plan var i så fall å vente til kåringen var over og publisere den her.

Nå har jeg ombestemt meg. Lynblogg-avstemningen er nemlig i gang, og jeg er soleklar på hvem dere burde stemme på (og nei, jeg er ikke blant dem). Under følger min prioriterte liste, men jeg tar vinneren litt på forskudd og annoserer nummer én allerede her. Det er også begrunnelsen for hvem dere burde stemme på i kåringen av Lynbloggen:

1. Regine Stokke
Når en vinner av årets norske blogg for 2009 skal kåres, er vinneren – beklageligvis – soleklar. Regine Stokke blogget seg inn i døden og rørte alle oppegående mennesker som leste hennes skildring av sin kamp for livet. ”Face your fear. Accept your war. It is what it is.” Slik oppsummerte hun sitt prosjekt. Og nettopp det var det hun gjorde – med en nesten skremmende verdighet. Hun minnet oss bloggere om to ting: Hvor uviktig det vi holder på med er. Og om hvor forbannet glade vi skal være for at vi får holde på med det.

Grunen til at jeg publiserer dette allerede nå, er at jeg ser at andre kandidater driver valkgamp for sitt kandidatur i lynblogg-kåringen. Det er selvsagt helt greit. Regine kan ikke gjøre det og jeg hever derfor min tvilsomme røst og tar til orde for hennes kandidatur. Og jeg oppfordrer alle som deler mitt syn på hvem vinneren bør være om å gjøre det samme.)

Så min liste. Her er mitt skriv til juryen i sin helhet:


Norges ti beste blogger i det herrens år 2009, i henhold til Arnfinn Pettersen, aka Den Tvilsomme Humanist, med innledende betraktninger og kommentarer til de enkelte kandidater

Hm, mine ti norske favorittblogger, sier dere? Og begrunnet atpå til? Veeeeeel, la meg se ….

Allerede før jeg begynte skjønte jeg at dette kom til å bli vanskelig. Men når Hjorthen kaller, svarer jegeren … nei, unnskyld, Den Tvilsomme.

La meg, som jeg pleier, begynne med å klage litt. For det første fordi jeg ikke får lov til å stemme på Hjorthen, bare fordi han er med å arrangere. Det snyter listen for en opplagt kandidat og det føles litt urettferdig. Både mot meg og Firdamannen.

For det andre får jeg ikke lov til å stemme på meg selv. Det er for så vidt greit nok – grmpf – men det betyr også, slik jeg tolker reglene, at jeg ikke kan stemme på Skepsis’ blog, hvor jeg har brukerrettigheter (men knapt har skrevet noe). Bloggen, som i praksis er min gode venn Asbjørn Dyrendal, med litt hjelp i ny og ne, er i mine øyne en av Norges absolutt beste.

Min tredje klage gjelder kriteriene. Eller rettere sagt mangelen på kriterier. Ut fra hvilke sådanne skal man vurdere hva som fortjener en plass på listen og ikke? Så jeg har brukt noen dager på å finne på mine egne:

For det første: Dette er ikke Norges ti beste blogger. Ganske enkelt fordi jeg ikke har lest dem alle og, hvis jeg kjenner meg rett, helt sikkert har gått glipp av noen riktige perler der ute. Dette er de ti bloggene jeg har mest glede av eller som har gjort sterkest inntrykk på meg det siste året. Jeg advarer om at flere av dem er skrevet av venner av meg. Det er muligens nepotisme, men det er vel en grunn til at jeg henger rundt med dem. Jeg lover å si fra, så kan dere koble inn det kritiske filteret.

For det andre: Jeg har satt som krav at de oppdaterer ofte og relativt jevnlig. Et par gode kandidater, som Martin BGs Ting jeg er interessert i, falt ut på det kriteriet. Martin (som er en bekjent) skriver forbasket godt og forbasket interessant, men publiseringsgraden varierer veldig. Harald Hauges Haralds strøtanker falt ut av samme grunn. Røros-prest Hauge skriver svært godt – når han skriver. Det er bare blitt så altfor lite av det det siste året.

For det tredje: Listen bærer preg av at jeg har livssyn som jobb og hobby. Mange av bloggene på listen er skrevet av folk som også er opptatt av livssyn. Hvis dere ikke er filla interessert i den slags, er dere kommet til feil liste.

For det fjerde: Jeg har valgt å belønne spenn. Blogger som bare er seriøse eller bare fjollete går jeg lettere lei av. En god blogg har variasjon – den evner å overraske. En god blogg er dessuten personlig (men ikke nødvendigvis privat): Den har en klar stemme, som man opplever at man blir kjent med underveis.

Anyway, nok preik, here are the votes from Den Tvilsomme juryen:

10. Vox populi
Egentlig en blogg som burde falle på bredde-kriteriet. Vox er en politisk blogg (om enn med noen poetiske innslag). Knut Johannessen må allikevel med, fordi han, mer enn noen annen, har vist at blogger kan være et selvstendig, viktig og spennende medium for å formidle politisk analyse.

9. Hablog
Da jeg begynte å blogge, var det to herrer som særlig var viktige for den beslutningen:
Bjørn Stærk og Halvor Sevatdal. Begge fortjener en plass på listen min fortsatt. Hablog er en fascinerende blanding av konservativ politikk (i motsetning til de mange liberalerne som blogosfæren er full av), fotball og mildt apokalyptiske perfiditeter. En blogg jeg besøker nærmest daglig.

8. The Lord Bassington-Bassington Chronicles
Jeg har brukt flere år på å mobbe mannen som utgir seg for å være Lord Bassington-Bassingtons sekretær for å få ham til å ta bloggingen fatt. Når han endelig gjorde det – på den nynorske dialekten som kalles engelsk – har han skapt en blogg som er en hyllest til den dannede manns garderobe, obskur skrekklitteratur, neofolk og ulike form er for spiritualitet. En elskelig blanding. Og, for ordens skyld, en god venn.

7. Oddvar Mois katolske blog
Katolisismen i all dens vesen er bland denne ateistens interesser. Og Oddvar Moi er den katolske bloggeren her til lands som skriver mest og best om indre forhold i Den katolske kirke. Dessuten har han et kommentarfelt som gir et interessant innblikk i hvordan norske katolikker ser på verden.

6. Astrid Meland
Meland skriver både godt og morsomt om en rekke temaer som står mitt tvilsomme hjerte nært. At hun også er en drivende god journalist i den ellers triste ødemarken som er Dagbladet anno 2009 veier ikke mot henne. Dessuten er Meland Gruppens Intra Nett noe av det morsomste som skrives i norsk blogg-verden.

5. Dekodet
Min venn Bjørn Are Davidsen har en del underlige ting for seg. Han er både kristen og Emerson, Lake & Palmer-fan. Og skriver om begge deler. Men han skriver så fordømt godt. Dessuten skriver han en hel del om tegneserier, Chesterton, konspirasjonsteorier og diverse marginalia. En blogg jeg leser med stor glede.

4. Bjørn Stærk's Max 256 Blog
Bjørn Stærk skrev en gang milelange bloggposter (på engelsk) og hadde et kommentarfelt som var blant de mest kuriøse og underlige jeg har lest. Jeg kunne hygge meg med det i timesvis. Men jeg skjønner at han gav opp. Heldigvis vendte han tilbake til bloggingen, men en blogg preget av vidd, humor og en nærmest usoppelig boklesing.

3. Virrvarrs roteloft
Ida (som jeg etter hvert kjenner også her ute i uvirkeligheten) er fortsatt en av de viktigste stemmene i norsk blogosfære. Sammen med blant annet Hjorthen, har hun trukket bloggen som sjanger etter håret opp til et nytt nivå. Tidvis skremmende personlig, makter hun å oversette sine opplevelser til noe allmennmenneskelig og relevant. Samtidig skriver hun ofte både godt og meget poengtert om samfunn, kultur og politikk. Bloggen hennes er et sted jeg med jevne mellomrom lærer noe nytt. Dessuten har hun en vidunderlig råtten humoristisk sans.

2. Ïa! Ïa! Hastur Fthaghn!
Med en forskrudd sans for humor, et meeeeget skrått blikk på omverdenen og en forkjærlighet for samfunnets mer rabiate eksistenser, er min gode venn den gale mullaen, aka Mad Mullah Hastur, stadig et av de friskeste og mest absurde innslagene i norsk bloggosfære. Ingen annen norsk blogg får meg til å les så høyt og så ofte. Egentlig den opplagte vinnerkandidaten. Hadde det ikke vært for at han dessverre ikke er det allikevel.

1. Regine Stokke
Når en vinner av årets norske blogg for 2009 skal kåres, er vinneren – beklageligvis – soleklar. Regine Stokke blogget seg inn i døden og rørte alle oppegående mennesker som leste hennes skildring av sin kamp for livet. ”Face your fear. Accept your war. It is what it is.” Slik oppsummerte hun sitt prosjekt. Og nettopp det var det hun gjorde – med en nesten skremmende verdighet. Hun minnet oss bloggere om to ting: Hvor uviktig det vi holder på med er. Og om hvor forbannet glade vi skal være for at vi får holde på med det.
_____

Humanistisk salong mandag 23. november

Den Tvilsomme må mate en ung frøken og siterer fra salongens presseskriv:

Tema: Scientologi: Religion eller svindel?

I 1950 ga science fiction-forfatteren L. Ron Hubbard ut boken Dianetics: The Modern Science of Mental Health, der han hevdet at han kunne kurere alle psykiske problemer og gjøre folk til en slags overmennesker. Med tiden la Hubbards teorier og terapiformer grunnlaget for en religion, scientologien.

Med årene har scientologikirken blitt til en organisasjon som hevder å ha 8 millioner medlemmer (kritikere mener at tallene er langt lavere). I tillegg har kirken et vell av frontorganisasjoner, som psykiatrikritiske kampanjer og omstridte avrusningsprogrammer. Det har vært en viktig strategi for scientologikirken å verve kjendiser som medlemmer, for å deretter kunne bruke disse som frontfigurer.

Kritikk fra avhoppere, medier og myndigheter har blitt møtt med bølletaktikker, søksmål og kriminell infiltrasjon fra kirkens side. Resultatet har vært en verdensomspennende scientologikritisk bevegelse, samtidig som kirken strever med å få anerkjennelse i mange land.

Hvorfor blir folk scientologer, og hvorfor er kirken så kontroversiell? Er scientologikirken en litt uvanlig kirke eller en kriminell organisasjon? Er scientologi en religion eller ren svindel? For å få svar på disse spørsmålene har Humanistisk Salong invitert tre mennesker som hver på sin måte kan bidra til økt forståelse.

Geir Isene var medlem av scientologikirken i 25 år før han forlot den, og den i Norge som nådde høyest i scientologiens gradssystem (OT VIII). Isene er fremdeles scientolog, men er en skarp kritiker av scientologikirken. Hans blogg der han skriver om scientologi finner du via nettsiden www.isene.com.

Andreas Heldal-Lund er en av verdens ledende scientologikritikere, og medlem av sentralstyret i Human-Etisk Forbund. Han driver nettsiden www.xenu.net, og har opplevd at scientologikirken har leid privatdetektiver for å fotfølge ham.

James R. Lewis er en produktiv forfatter og forsker på feltet moderne religiøsitet, og tiltrer snart i en amanuensisstilling ved Universitetet i Tromsø. Lewis er redaktør for den ferske religionsvitenskapelige antologien Scientology (Oxford University Press).

Humanistisk Salong er et arrangement som gjennom foredrag, diskusjoner og dialog setter søkelys på spørsmål som har med livssyn og religion, tro og tvil, å gjøre. Humanistisk Salong arrangeres av Human-Etisk Forbund, men mener at livssynsdialog blir best når mer enn ett livssyn er med på praten, og alle er velkomne, uansett hva de tror (eller ikke tror) på. Dørene åpnes kl. 18, og arrangementet er gratis.

Møtene våre holdes i annen etasje på Dattera til Hagen på Grønland 10 i Oslo, like ved Grønland T-banestasjon. Mer informasjon om åstedet finner du på www.dattera.no. Meld deg gjerne også på vår Facebook-gruppe!
_____

Vampyrmoro

Glemsomme meg: Og så må dere komme på Kjettersk Kjeller 12. november, der jeg skal snakke under overskriften "Stakkars Vampyren: Blodsugerens vei fra monster til offer". Det blir ... blodig. Mer på kjellerens nettsider.
_____

Jeg og frk. H

Ærede lesere. Når jeg forlater Humanismens hus ved endt arbeidsdag, går jeg ut i fire og en halv måneds pappaperm.

Jeg skal bruke tiden på frøkna på bildet og har i utgangspunktet tenkt at denne bloggen skal ligge brakk til jeg er tilbake i midten av mars. Det kan selvsagt være at jeg ikke makter det, eller at gode kolleger byr på litt gjesteblogging, men jeg tviler. Blir det noe, blir det kortere saker med pekere videre.

Det vil fortsatt være aktivitet hos mitt nebbete alter ego og jeg kommer til å leke meg på fotobloggen min. Og Twitters 140 tegn er overkommelig selv i hjemmepappaens ikke alltid like rolige hverdag. Så helt blir jeg ikke borte fra den elektroniske verden.

Men dette er en jobb-blogg. Og jeg har absolutt ikke tenkt å jobbe.

På gjensyn.
_____

Sekularisme på fransk

Fri tanke har lagt ut kollega Kaja Melsoms artikkel fra siste nummer av Humanist, hvor hun ser nærmere på Frankrikes særegne form for sekularisme. Jeg liker'n.
_____

Tvilsomme lesetips

Når fredagen ringer ut, går jeg ut i fire og en halv måneds pappaperm. Og frem til det ser boken min heller full ut. Jeg kommer derfor neppe til å rekke å blogge noe særlig før jeg går i dvale. Her følger dog en del lesetips:

Michael Shermer har skrevet et åpent brev til "årets atetist", Bill Maher, hvor han tar et klart oppgjør med sistnevntes absurde meninger om skolemedisin.

James Dray har skrevet en interessant kommentar om den gang han møtte BNPs Nick Griffin til debatt -- og vant.

Jan-Erik Ebbestad Hansens slagkraftige tilsvar i den pågående antroposofi-debatten i Morgenbladet. Sitat: "Styret i Antroposofisk Selskap tar sterkt avstand fra min «insinuasjon» om at det er en forbindelse mellom antroposofi og antisemittisme. Her må jeg ha uttrykt meg uklart, dette er ikke noe jeg insinuerer, jeg er av den oppfatning at det i tilfellet Alf Larsen faktisk eksisterer en slik forbindelse."

Klassekampens intervju med venner av Alf Larsen og Jens Bjørneboe, som kommentar til begge de pågående antroposofi-debattene på én gang.

Og på døde trær: Tore Rems tilsvar til Kaj Skagens forvirrede forsvar for den antroposofiske antisemitten Conrad Englert. Sitat: "Det må være lenge siden norsk offentlighet er blitt presnetert med en så selvutleverende tekst fra et presumtivt anstendig menneske."

For denne bloggens del, vil den nok bli ganske inaktiv i mitt fravær, men noe vil det ganske sikkert bli. For de som måtte savne meg, har jeg til egenunderholdning i fraværstiden laget meg en engelskspråklig fotoblog: Manipulating Light, i hovedsak viet mine forvirrede eventyr med kamera og objektiv.
_____

Engleri englera

Det går litt for fort i mine tvilsomme svinger her jeg teller ned mot en lengre pappaperm. Det er så mye jeg skulle ha blogget om -- og så lite tid. Men litt sitering lar seg gjøre. For eksempel fra Trond Berg Eriksens kostelige omtale av engleboken til Märtha og forlagsredaktøren hennes:

Det er selvsagt ikke noe galt med smørblid, religiøs illusjonisme innpakket i pastellfarger. Man kan ikke kreve at alle englebarn skal ta verdens fortredeligheter inn over seg. Man kan heller ikke brutalt avvise intellektuelt ubemidlede personer som skriver en bok sammen med en forlagsredaktør. Når man i fødselsgave har fått den evne å kunne leve seg inn i hestenes følelsesliv, reklamen er prinsessens, ikke min, skulle det bare mangle at man ikke prøvde de samme evnene på sine medmennesker — så lenge de kan betale for seg. Det som gjør boken til pinlig lesning, er den patologiske selvopptattheten som metafysisk program og den tilhørende forakten for alle de mennesker som virkelig søker en mening med livet sitt, eller som har ordentlige problemer å stri med i den utvendige verden. Boken viser oss virkeligheten i et speilbilde som glinser av brunkrem og kunstig fuktighet.

... Selvsagt dreier prosjektet seg om penger, som det meste. Heller ikke det er det noe galt i. Men forfatterinnene er to halvvoksne jenter som, når det gjelder varene de selger, fremdeles vil leke butikk med knapper og glansbilder. Det er rett og slett for drøyt.

_____

Roma-Canterbury 1-0

Mens Dagbladet forsøker å sette ny rekord i smakløshet, skjer det som nevnt interessante ting i internasjonal kristenhet. Damian Thompson har en lengre artikkel i Daily Telegraph om betydningen av at Vatikanet åpner for såkalte personprelaturer.

Det er en interessant artikkel, ikke minst hva gjelder betraktningene om at konservative anglokatolikker så langt ikke har konvertert fordi moderne britisk katolisisme er minst like liberal og wishy woshy som de oppfatter Den anglikanske kirke å være.

Men artikkelen fokuserer (som Oddvar Moi påpeker) primært på forholdene for britiske anglokatolikker. Det hverken Thompson eller Moi kommer inn på, er hva dette kan bety på sikt for anglikanismen internasjonalt. Som Thompson skriver:

... as George Pitcher, The Daily Telegraph's religion editor and himself an Anglican priest, pointed out yesterday, the exodus of Anglo-Catholics opposed to women bishops will make unity on this subject easier to achieve across the Anglican Communion.

Det samme gjelder for konservative anglikanere som er misfornøyd med kirkens stadig mer liberale holdning til homofili.

Det jeg lurer på, er hva dette på sikt vil bety i Afrika. Det er vel 36 millioner anglikanere i Afrika. Disse er jevnt over langt mer konservative enn britiske anglikanere generelt og kirkens ledelse spesielt.

Selv om reformene ikke er rettet direkte mot dem, synes jeg det er grunn til å spørre seg om det ikke på ikke altfor lang sikt kan åpne seg en mulighet for at deler eller hele av noen afrikanske lands anglikanske kirker kan gå inn i Den katolske kirke på lignende betingelser.

Det er i det minste svært dramatiske nyheter for Den anglikanske kirke. Plutselig -- helt ut av det blå -- ligger det an til at en stor andel av dens medlemmer, inklusive prester og biskoper, kan komme til å bryte ut. Det vil dramatisk endre maktbalansen i kirken og konsekvensene er uoverskuelige. Men at Rowan Williams var glad for utviklingen, slik han hevder, tror jeg ikke et øyeblikk på.

Stillingen er Roma-Canterbury 1-0. Og Canterbury er definitivt presset.
_____

Royal idioti

Mens kongen dummer seg ut, fortsetter hans datter å være en veritabel sludderfontene. 7. november er hun hovedattraksjon på Alternativmessen på Lillestrøm:

Alternativt Nettverk og magasinet Visjon er stolte av å presentere Skandinavias største alternativmesse, med bl.a:

Prinsesse Märtha Louise

Sammen med Elisabeth Samnøy presenterer Prinsessen foredraget:

"Lytt til hjertet. Vi mennesker mister kontakten med oss selv av ulike årsaker. Dette gjør også at vi mister den naturlige kontakten med alt rundt oss som naturen og skytsengelen vår. Det første steget for å gjenoppta denne kontakten, er å åpne opp for et ærlig møte med deg selv og ditt eget hjertet. I dette foredraget vil du få en smakebit av å lytte til ditt eget hjerte gjennom enkle meditasjoner."

Skaaaaaal vi se. Lytte til hjertet mitt .......... Næh, det ser ut som jeg står over, gitt.
_____

Historisk begivenhet

Mens kongen dummer seg ut, skjer det vesentlig mer sensasjonelle ting i religionens verden:

The Vatican has announced that Pope Benedict is setting up special provision for Anglicans, including married clergy, who want to convert to Rome together, preserving aspects of Anglican liturgy. They will be given their own pastoral supervision, according to this press release from the Vatican:

“In this Apostolic Constitution the Holy Father has introduced a canonical structure that provides for such corporate reunion by establishing Personal Ordinariates which will allow former Anglicans to enter full communion with the Catholic Church while preserving elements of the distinctive Anglican spiritual and liturgical patrimony.”

Sitert fra Damian Thompsons Holy Smoke. Oddvar Moi omtaler også saken. The hermeneutic of continuity har mer.

Jeg kommer tilbake til saken.
_____

Oppdatering: NOTE OF THE CONGREGATION FOR THE DOCTRINE OF THE FAITH ABOUT PERSONAL ORDINARIATES FOR ANGLICANS ENTERING THE CATHOLIC CHURCH.
_____

Blodig pocket

Og ... der var vampyrboken min tilgjengelig i pocket. Den kan bestilles fra forlaget fra i dag og bør være i en bokhandel nær deg om ikke mange dagene.
_____

Antisemittisme i Sverige

Salomon Schulman skriver om økende antisemittisme i Sverige i Sydsvenskan. Det er lite morsom lesning:

"... människor som trängt sig ut genom gudshusens vaktmanskap efter de nyss genomförda judiska helgdagarna – nyåret (år 5770 efter Skapelsen), försoningsdagen och lövhyddohögtiden – bemöts av skrålande tillmälen från förbipasserande bilar såsom: judejävlar, judesvin med mera. Inte ens denna vokabulär nyttjades så frispråkigt av 30-talets rashatare."

_____

Antroposofene og problemet Alf Larsen

Alf Larsen var altså antisemitt og Holocaust-benekter. Det er fælt. Men det har ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Hører dere? INGEEEEEEEEEEENTING sier jeg.

Og dette vet jeg fordi jeg har lest dagens Morrabla, hvor duoen Cato Schiøtz og Ragnar Ytrehus (heretter S&Y) og Styret i Antroposofisk Selskap (heretter SiAS) har hvert sitt leserbrev.

Det første er mest fascinerende, fordi store deler er nærmest ordrett det samme som gårsdagens intervju i Klassekampen. Jeg har en vag følelse av at det intervjuet muligens foregikk pr. e-post ...

Men begge er morsomme. Kjempemorsomme.

S&Y er de mest medievante. De evner å formulere seg tilstrekkelig rundt til at det ikke blir flaut. "Det er neppe riktig når Ebbestad Hansen skriver at det var Alf Larsens kristendomssyn som begrunnet hans antisemittisme," skriver de og leverer til og med argumenter for den påstanden. (Som for ordens skyld er skikkelig dårlige og som vi skal komme tilbake til.)

SiAS har ingen slike hemninger. De skriver: "Vi avviser også at Alf Larsen kunne få disse oppfatningene fra antroposofien, slik Ebbestad Hansen gir inntrykk av."

Dere vafforno? Det er greit at dere er litt sånn esoteriske og sånn, folkens, men jeg visste ikke at dere var tankelesere. Og slett ikke av døde menneskers tanker. Vel er det sånn at antroposofien idéhistroisk har røtter til spiritistbevegelsen, men at dere praktiserer denslags var nytt for meg.

For å "underbygge" påstanden, siterer de (selvfølgelig) St. Rudolf, ullpratets helgen. Det er nesten leselig -- og ganske festlig -- men oppriktig talt folkens: Er dere sikker på at det er så lurt? Jeg mener, dere vil gjerne ha oss til å tro at han var en skikkelig dyp tenker, vil dere ikke?

S&Y argumenterer altså. Nærmere bestemt slik:

Når man går igjennom arkivdokumentene, ser man imidlertid at det var en annen og viktigere begrunnelse for Alf Larsens antisemittisme.

Larsens viktigste grunnlag var at han mente at det bak jødedommen lå en tilknytning til det han karakteriserte som blodsbånd, rasefølelse og «dyrkelse av stammeguden». Han mente at jødene ved å fastholde dette forbandt seg med et rasistisk verdensbilde. Det var derfor en kritikk av jødenes angivelige rasisme som lå Larsen sterkest på hjertet, og han avviste enhver forestilling om at arvelighet eller blodsbånd skulle spille noen rolle i et moderne samfunnsliv.

Alf Larsen var i hele sitt liv en innbitt antinazist og angrep nazistene på det samme grunnlaget som han kritiserte jødene: Både nazister og jøder bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep.

Det er derfor grunnlag for å tolke Alf Larsens utgangspunkt som en antirasist på et prinsipielt grunnlag, det vil si ut fra en overbevisning om at kollektivisme uansett om den bygger på nasjon, rase eller konfesjon er en destruktiv kraft i det moderne samfunnet.

Men så går det over alle støvleskaft for Larsen, og han henfaller – spesielt på sine eldre dager – til primitive og grove karakteristikker av jødene.

Pause ...

OK, er dere ferdige med å fnise nå? Alf Larsen var altså egentlig en brav antinazist. Ja, en tapper antirasist var han (før det gikk så galt, så galt, av aldeles ikkeantroposofiske årsaker).

Det var på grunn av jødene at Larsen ble rasist, selv om S&Y er påpasselige med å få frem at det dreide seg om " jødenes angivelige rasisme". Det var altså Larsens misforståtte oppfatning av jødenes rasisme som dannet grunnlag for hans misforståtte rasisme.

Han var ikke eeeegentlig antisemitt, han var derimot så antirasistisk at han hatet alle (angivelige) rasister, inklusive jødene.

Det er ... morsom lesning. Patetisk og panisk, men morsom. Det lille "angivelig" redder S&Y fra anklagen om at de gir jødene selv skylden for Larsens antisemittisme. Slik sett er dette klargjørende i forhold til intervjuet i Klassekampen, der det mistenkelig så ut som om Schiøtz delte Larsens vurdering.

Det S&Y later til å prøve på, er å konstruere en annen og mer høyverdig antisemittisme for Larsen, som altså "i hele sitt liv [var] en innbitt antinazist". Det de ikke synes å ha fått med seg er at dette er klassiske forestillinger innen antisemittismen. Ideen om jødenes primære lojalitet til sitt eget folk -- heller enn til nasjonalstaten -- er en antisemittisk grunnpilar. Ja, uten den ville nazistenes antisemittisme vært umulig.

At nazismens antisemittisme kun var en historisk nødvendig, om enn akk så beklagelig, reaksjon på jødenes modernistiske, anti-nasjonale komplott mot et svakt og truet Tyskland, er en utbredt retorikk blant nazister og andre høyreekstremister den dag i dag.

Så Alf Larsen var ikke en annerledes antisemitt. Han var en ganske typisk antisemitt.

Men for all del: Det hadde ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Så det så.
_____

StuttURL: http://is.gd/4mpi8
_____

Larry Norman om Chesterton

En omelett roper på meg på Kafé Europa. Mens dere venter på dagens dose antroposofi-blogging, kan dere gjøre dummere ting enn å lese Dale Ahlquists klassiske intervju med Larry Norman om G.K. Chesterton. Hvis ikke en kristen forfatter som intervjuer en kristen rockesanger om en kristen forfatter og apologet blir i meste laget for dere, da.

Jeg fikk i det minste lyst til å finne G.K. frem fra hyllen igjen. Det er verre folk å tilbringe helgen med enn G.K. og Fater Brown.
_____

Pius-brorskapet? Hvilket Pius-brorskap?

"Vatikanet møter Piusbrorskapet", melder Vårt Land, med henvisning til et varslet møte 26. oktober mellom SSPX -- eller Pius X-brorskapet -- og Vatikanet. Det er riktig nok. Det som derimot ikke er like riktig, er navnet Vårt land har lagt seg til å omtale brorskapet under.

Å ganske enkelt kalle dem Pius-brorskapet er upresist, fordi det også finnes et annet Pius-brorskap, Pius V-brorskapet, eller SSPV. SSPV er en sedevakantistisk gruppe -- dvs en gruppe som mener pavene etter 2. vatikankonsil er illegitime -- etablert av prester som brøt ut fra Pius X-brorskapet på tidlig 80-tall.

Rett nok er aktivitetene deres begrenset til USA og Canada, men de er likefremt et Pius-brorskap.

Wikipedia har en kort artikkel om dem. Og de har en egen (om enn lite informativ) nettside. Wikipedia har også interessane artikler om sedsevakantisme, katolsk tradisjonalisme og SSPX.
_____

Ha-ha

I anledning dagens sørgelige nyhet om at A-has karriere nærmer seg slutten, er det på sin plass å minne om The Guardians hysterisk morsomme intervju med Harket & Furuholmen fra august i år.

Høydepunkter:

The first inkling that Harket may not see himself in quite the same ironic light as, say, Take That or Duran Duran – those other one-time teen idols currently enjoying a summer revival – comes in an email from the PR. "Morten can drift a little in interviews sometimes," he ventures diplomatically; the singer can be a bit "philosophical". Are we sure we wouldn't like his bandmate, Magne Furuholmen, to come along too? "Magne really keeps him on track." The advice has the ominous ring of experience, so we take it.

... For years poor old Harket had been insisting he was a serious artist, and grumbling about all the attention to his wretched cheekbones. And now, at last, vindication! If Chris Martin can credit A-ha as a formative creative influence, won't the world now take him seriously too? Well, the world would have a job to take Harket as seriously as Harket does.

... And now they're off again, tussling over some abstract philosophical point. "It's all about committing to this reality," Harket says, "when you talk about what is real and what isn't real." Furuholmen: "You don't see the difference?" Harket: "Yes, they are different, uniquely different – but one thing isn't more real than the other. When you're absent-minded, you're present-minded somewhere else."

What are they talking about? I have literally no idea. And then, dear God, they start quoting Søren Kierkegaard to one another – and even bickering about the correct translation.

_____

Advokat Schiøtz og jødeproblemet

For et par poster siden antydet jeg at Jan-Erik Ebbestad Hansens artikkel Norsk litteraturs største antisemitt ville bli møtt med den ydderste taushet fra antroposofisk hold. Der tok jeg feil.

Klassekampen har intervjuet Cato Schiøtz om saken og Schiøtz svarer i hovedsak godt for seg - der det ikke går aldeles, aldeles galt.

Sciøtz er klar på at Larsens antisemittisme er ufyselig og intervjuet har overskriften "En uspiselig type". Schiøtz slår Larsen i hartkorn med Hamsun, hvilket er rimelig, selv om Larsen ikke var kolaboratør. Han slår ham også i hartkorn med Rolf Jacobsen, som rett nok var kolaboratør, men som aldri har fremstått som utpreget antisemittisk - og slett ikke på 60-tallet. Dette er smart av Sciøtz, men nokså ufint.

Når Schiøtz snakker om Alf Larsens arkiv, der det famøse manuskriptet befant seg, får det hele et komisk skjær:

- Søker man for eksempel på stikkordet «jødeproblem», vil man finne seks mapper, inkludert Ebbestad Hansens hovedreferanse. Så dette er ikke noe vi akkurat har prøvd å skjule, vår ambisjon har vært å få fram alt.

[...] - Har noen av dere lest dette manuset eller kjent til innholdet i «Jødeproblemet»?

- Nei, vi ikke hadde kapasitet. Det var også hovedgrunnen til at vi overdro materialet til Nasjonalbiblioteket.

- Men burde ikke den av dere i stiftelsen som registrerte manuskriptet med navnet «Jødeproblemet», ha sjekket innholdet nærmere? Burde ikke den tittelen ha fått noen varsellamper til å blinke?

- Det er mange eksempler, spesielt fra mellomkrigstida, på at ordet jødeproblem har blitt brukt temmelig nøytralt.

Eeeeeeeh, vel, altså, øh.

For å sitere KK: "Cato Schiøtz ... har tidligere avvist koblinger mellom antroposofien og nazistiske og antisemittiske strømninger ved å vise til anti-nazistiske sitater fra nettopp Alf Larsen." Og det falt ham aldri inn å sjekke hva Larsen faktisk mente om jødeproblemet? Jeg er ikke så veldig imponert.

Men dette er tross alt mest komisk, om enn et eksempel på "... at antroposofene har oversett negative aspekter fordi de praktiserer en apologetisk historieskrivning". Verre, mye, mye, myyyye verre, er følgende sitat:

- Men Ebbestad Hansen mener at Alf Larsen argumenterer ut fra et «antroposofisk grunnskjema» ...?

- Her tar Ebbestad Hansen feil. Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse, ikke om Steiners kristologi.

OK, i fall dere ikke fikk det med dere, tar vi den én gang til:

Larsen er kritisk til jøder av samme grunn som han er kritisk til nazister: De bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep. Dette handler om jødenes raseforståelse, ikke om Steiners kristologi.

Det handler om vafforno da, sier du Schiøtz?

Jeg er åpen for at Schiøtz er feilsitert - om ikke annet så fordi sitatet er rablende sprøtt. Men for å være heeeeeelt soleklar her:

Dette handler ikke om jødenes raseforståelse. Den har overhodet ingenting med saken å gjøre. Dette handler om at de norske antroposofenes kanskje fremste ideolog i det 20. århundre viser seg å ha vært en rabiat antisemitt og Holocaust-fornekter, i det minste på sine eldre dager. Og det handler om at antroposofer som Schiøtz i ren panikk insisterer på at dette overhodet ikke har noe med hans antroposofi å gjøre.

Det er i beste fall en prematur konklusjon. Det bør være opp til idéhistorikere som Ebbestad Hansen, ikke apologeter som Schiøtz å avgjøre hvorvidt de to tingene henger sammen eller ikke. Personlig har jeg en sterk mistanke om at konklusjonen vil bli at de gjør det.

Antroposofien hører, så mye som de enn nekter for det, ideologisk til innenfor völkisch-tradisjonen. Og at denne var (og er) litt opptatt av rase er ingen direkte overdrivelse.

Schiøtz-sitatet er enten et eksempel på at Larsens tankegods er bedre fundert i antroposofiske miljøer enn selv en odiøs antroposofi-skeptiker som meg trodde. Eller det er et eksempel på at Schiøtz er så innforlivet i antroposofiens apologetiske tradisjon at han ikke ser hvor uheldig siatet er.

Så fremt det da ikke er et eksempel på at Schiøtz bør begynne å be om sitatsjekk.
_____

StuttURL: http://is.gd/4kAu7
_____

Oversettelsen jeg lette etter

Jeg har lenge ønsket meg en god norsk oversettelse av det engelske begrepet bullshit detector. Jeg har hørt mange, men ingen gode. Før nå, i Fri tankes intervju med Preben Aavitsland, der journalisten spør: "Du er også en detektor for dill?"

Dill-detektor ... Der har vi det! Takk, Marianne Lyné Larvoll Melgård.
_____