Vi brenner for saka

Alle blir så støtt for tiden. Det er bare å brenne en koran og alle er kjempesjokkerte. Eller en bibel. Fryktelige greier. Såååå støtende.

Så for å vise at vi er MYE modnere (og har en heller teit og infantil humor), fant Dan-Raoul og jeg ut at tiden var inne til å brenne et humanistmanifest. Så vi printet ut et for anledningen, lånte en lighter, tipset Even og vips var vi dagens sak på Fri tanke.

Dialogen er når sant skal sies nesten helt og holdent funnet på av Even. Samtalen dreide seg primært om hvordan vi skulle få f**nskapet til å brenne. Det blåste.

Dan-Raoul leder Humanistisk ungdom og har som sådan en unnskyldning for å være litt infantil. Jeg har bare en ubrukelig sans for humor. Sorry altså.

Og jeg beklager virkelig overskriften. Noen klisjeer er så dumme at de ikke kan unngås.

Om religion og kjønnsorganer

Denne har gått Facebook rundt i helgen - med Hedningsamfunnet som kilde. Og den er kanskje ikke subtil. Og den er kanskje ikke smakfull. Men den er fryktelig morsom.

Og for de som ikke klarer å lese teksten, er den:

Religion is like a penis.
It's fine to have one.
It's fine to be proud of it.
But please don't whip it out in public and start waving it around.
And PLEASE don't try to shove it down my childrens's throats.

Robert Lind i Kramfors

Av en eller annen grunn har jeg ikke sett denne før. Stor takk til Helge Birkelund, som gjorde meg oppmerksom på den.

Well, so fu***ng what?

Stephen Fry, i samtale med Christopher Hitchens, om to av samtidens moteord, "respect" og "offense.



Støtt av overskriften? Well, so fu***ng what?
_____

Lag ditt eget likklede

Den Tvilsomme er stadig ved sjaber helse. Hadde han vært bare bittelitt friskere, ville han helt sikkert testet ut rådene i The Freethinkers artikkel om hvordan man kan lage sitt eget likklede a la Torino.
_____

Humanisme - og religion - på svensk

Humanisterna, Human-Etisk Forbunds raskt ekspanderende søsterorganisasjon rett øst, la for et par dager siden ut en nett-test under tittelen Gud finnes nog inte.

Jeg har tatt testen og den avdekker at jeg er humanist, hvilket forsåvidt ikke kom som noe sjokk.

Men testen er, slikt mye som kommer fra Humansiternas velsmurte PR-apparat, belemret med noen svakheter. Hvorav de to viktigste er ekstremt ladede spørsmål og en lite sympatisk feilfremstilling av sine motstandere. Tydeligst blir det i spørsmålet om religiøse skoler - forøvrig et spørsmål HEF og Humanisterna er dypt uenige om. Alternativene er:

Jag tycker att religiösa människor skal kunna välja religiösa skolor åt sina barn, så att barnen lär sig att tro som sina föräldrar.

Jag tycker att alla barn skal ha rätt att gå i en skola som är fri från religiös påverkan. Barnen kan själva välja livsåskådning när de blir äldre.

Religiøse foreldre velger med andre ord religiøse skoler av én grunn: For at barna skal indoktrineres. Mens barn i offentlige skoler ikke utsettes for noe av denslags og blir aldeles frie til å velge selv "när de blir äldre".

Jeg vet ikke helt hva jeg synes er verst: Den arrogante og nedlatende holdningen overfor religiøse mennesker eller den selvtilfredse forståelsen av seg selv og svensk skole. Begge deler er dessverre litt for typisk for Humanisternas offentlige utspill.

Jeg har ikke noe problem med å se det strategisk kloke med slike utspill. Gitt at HEF hadde 3000 medlemmer (hvilket ville tilsvare Humanisternas medlemsandel av befolkningen, basert på mine kvalifiserte gjetninger - research tar for lang tid) er det godt mulig jeg selv ville gått inn for en såpass markskrikersk strategi.

Men aggressive strategier har en pris. Og prisen er at man gjør det lett for sine kritikere. Med sin test spiller Humanisterna rett i hendene på de som mener humanister er kunnskapsløse religionshatere.

De får ganske sikkert sympati hos meningsfeller. Og antipati fra meningsmotstandere. Det kan de sikkert leve med. Verre er det at de mister sympati hos de mange som vet at religiøse mennesker er langt mer mangefasetterte i virkeligheten enn de er i Humanisternas skrekkfantasier.

En annen kritikk av testen, er at den setter likhetstegn mellom tro og relativt konservative former for monoteistisk, abrahamittisk religion (kristendom, jødedeom og islam for de som ikke skjønte det). Mange liberale kristne vil sannsynligvis ende opp trygt innenfor Humanisternas rekker.

For å teste den hypotesen, tok jeg den på ny og svarte omlag slik jeg tror mine liberalkristne venner ville svare på den: Tror på gud, ber, men vet ikke om gud lytter, tror på noe etter døden, tror ikke på Helvete, generelt liberal i moral- og samfunnsspørsmål. En ganske utbredt måte å være kristen på i 2009. Konklusjonen ble som følger:

Du er en öppensinnad person, ock är nog inte vidare religiös.

Ändå följer du påfallande många religiösa traditioner. Kan det var så att du följer gamla hjulspår utan att riktig ha tänkt efter? Vi tror att du ligger nära Humanisterna i tanken, om du funderar närmare på saken.

Jeg er altså ikke "vidare religiös", selv om jeg svarte klart og entydig på at jeg tror en gud finnes. Å være religiøs er med andre ord et gradsspørsmål, hvor konservative kristne er mer religiøse enn liberale kristne. Man kan spørre seg hvem som gav Humanisterna retten til å bestemme dette.

Men det kan bli mer rot enn som så:

Jeg hadde stor glede av å lese Maren Storlien Sylteviks (@syltegeek for tvitrerne blant dere) gjennomgang av testen. Maren er paganist, og derfor religiøs på en måte som bryter med alle skjemaene til Humanisterna. Det skaper noen interessante resultater, som roter til hele testgrunnlaget.

Selverklært kryptopaganist som jeg er (jeg skriver dette iført en Dahm the Bard-t-skjorte), har jeg alltid stor glede av paganisters evne til å snu de fleste konflikter mellom religiøse og ateister på hodet. Som Maren tørt påpeker til spørsmålet om kvinners rett til abort:

"Klart vi skal, og det er sprøtt at testen kan komme til å anse meg som mindre religiøs for at jeg mener det."

Det store problemet med Humanisternas test, er nettopp at de insisterer på selv å definere hva deres motstandere står for.

Det er på en måte forståelig, for det er langt enklere å konstruere en heltefortelling med seg selv som helt på den måten. Men det er når sant skal sies ganske ufint, ikke minst når de trekker folks barn inn i skjemaet. Jeg lar Maren få siste ord - fordi hun sier det så aldeles udmerket:

... det er også en del av definisjonsmakta å si at graden av religiøsitet er det samme som graden av ytterliggåendehet, at sånn er religiøse - ikke som oss andre. Dette er stygt når det kommer sammen med vrangoppfatninger som at trosopplæring er eneste grunnen til å sende unger på religiøse skoler. De velger å bruke tid, penger og krefter på å feilrepresentere andre folks tro når de kunne holdt seg til å opplyse om hva det vil si å være humanist. Det er nok av dem som er enige med trosgrunnlaget deres til at det kunne blitt en effektiv kampanje, helt uten lureri.

Jeg visste at jeg kom til å bli oppgitt og kranglete av å ta denne testen. Jeg veit at jeg ikke passer inn. Men jeg var ikke forberedt på å bli så forbanna på vegne av mer liberale folk som hører til de abrahamske religionene.

Jeg kjenner de svenske Humanisterna relativt godt. Jeg var forberedt på nettopp dette. Men det er ikke noe mindre deprimerende av den grunn.
_____

Ida vs. Ida om hijab

Ida "Virrvarr" Jackson diskuterer hijab med seg selv på Fritanke.no. Det er en interessant diskusjon.
_____

Et bibeltro ekteskap - Betty-style

OK, så er Betty Bowers, "America's BEST christian", en muligens bittelitt vulgær parodi. OK, så er det noen greier med nye testamenter som overkjører gamle testamenter hva moral og sånn angår. OK, greit og alt det der.

Ikke desto mindre er Betty Bowers utlegning av hva som konstituerer et bibeltro ekteskap hysterisk morsom. Eller kanskje jeg bare trenger mer kaffe?
_____

Atkinson, Jesus, vann og vin

Harald Hauge, Herrens mann på Røros, har postet et lite apropos i disse førjulstider, av den fremstående teologen Rowan Atkinson. Det virker absolutt på sin plass.

Selv er jeg veldig svak for denne.

"And Jesus said to Mary: From now on you shall be known as ... Sharon."

Fnis.

Felles grunn

Tekannianismen har de siste årene i stadig større grad måttet vike for troen på det flyvende spaghettimonsteret. Det var bare et tidsspørsmål før to trosretninger basert på ting som forutsetter kokende vann skulle finne sammen. En seier for økumenikken!

Skjønt, koker man tevannet i ti minutter, får man totalt udrikkelig te. Jeg aner sporene til et skisma ...

I gråsonen

Det er ikke bare jeg som har omtalt Damian Thompsons Counterknowledge. Det har A.C. Grayling også, i New Humanist. (Takk til BAD for lenken).

Grayling har ikke like lett for å takle Thompsons blanding av skepsis og katolisisme. Det kommer ikke som noen overraskelse.

Jeg har begynt på to bøker av Grayling og lagt begge resolutt til side, uavsluttet. (Og listen for det ligger høyt hos meg.)

Den siste gav jeg opp fordi den kjedet meg så mye at jeg ikke orket mer etter to kapitler.

Den første gav jeg også opp sånn to kapitler uti. Den handlet om det gode liv (eller noe sånt) og Grayling begynte med å sammenligne to typer barneoppdragelse. Ført en humanistisk, som jeg ikke husker, men som meget godt kan ha vært hans egen.

Deretter en viktoriansk reisebokforfatters, som vokste opp hos noen rabiat gale slektninger og hvis tante, da hun oppdaget at fireåringen var blitt glad i en hundevalp, hengte valpen, og det på en slik måte at guttungen fant den. Han skulle lære noe viktig om livet på den måten.

Dette var Graylings ene (og, får vi anta,) prototypiske eksempel på kristen barneoppdragelse. Og da falt jeg av gitt.

Grayling fremstår gjennom de artikler, kommentarer og bokomtaler av ham jeg har lest (til og med ferdig), nærmest som parodien på en religionskritisk ateist. Hans verdensbilde og historieforståelse er så sort-hvit at jeg blir fristet til å gjøre noen skikkelig dårlige ordspill på navnet hans. (Ops, klarte visst ikke å la være, jfr overskriften.)

Jeg har lenket til denne kommentaren fra Grayling før, men følgende sitat står for meg som en av de groveste forenklinger av historien jeg har lest (og sluttkommentaren som en av de plumpeste eksmplene på religionskritikk):

"For nearly twenty centuries the religionists have had it their way: what a squealing they put up now that half a dozen "New Atheists" have argued back!

In that squealing I hear hope for the world. It has the sound of desperation, of defeat, of retreat and lost arguments. No doubt the conflict will be long and bloody; look at the historical precedent provided by the Roman Catholic Church when it lost its hegemony over the mind of Europe, and sponsored a century of bitterest war in the struggle to hang on – the Thirty Years War and the preceding Wars of Religion, devouring human beings in their maw from the mid-sixteenth to the mid-seventeenth centuries.

But eventually, one hopes, those who persist in wanting to have an invisible friend, who continue believing in fairies at the bottom of the garden, will do so in private, where such proclivities belong along with wearing the opposite sex’s underwear."

Det er så jeg griper meg i å savne den sobre, elegante og avmålte stilen til Richard Dawkins.

Nedtonet religionskritikk

Filmatiseringen av Philip Pullmans The Golden Compass, den første boken i hans trilogi His Dark Materials, har premiere i høst. Det synes klart at religionskritikken i boken, som først og fremst tar form av en lett tilslørt kritikk av den katolske kirke, blir tonet drastisk ned. Bokens kryptokatolske Magisterium vil i stedet fremstå som en allmenn, dogmatisk og autoritære organisasjon.

Amerikanske The Catholic League har gjort klart hvor lite begeistret de er for Pullmans bøker og oppfordrer katolske foreldre til å nekte sine barn å se filmen, som de frykter kan lure barna til å lese de langt mer religionskritiske bøkene.

Britiske National Secular Society er sjokkerte (som de gjerne er, de er de skarpeste religionskritikerne i den britiske humanistiske skuffen) og omtaler endringene som sensur.

Den Tvilsomme synes de tar vel hardt i. Det kommer knapt som noen overraskelse at et amerikansk produksjonsselskap (New Line, de samme om laget Ringenes Herre-filmene) ikke våger å ta den kommersielle risikoen ved å bruke en formue på en sterkt religionskritisk film. Og det som vannes ned er strengt tatt kirkekritikken i boken. Religionskritikken er bøkenes kjerne, og er ikke til å komme utenom.

Selv gleder jeg meg sånn måtelig til filmen. Antagelig blir det storslagent og fascinerende. Problemet er at jeg ikke liker Pullmans trilogi noe overvettes. Den er pompøs, pretensiøs og ganske så forglemmelig. Det er greit at han har forsøkt å skrive Paradise Lost på ny, det er bare ikke et så veldgi vellykket forsøk.

(For de som ønsker å fordype seg i pullmaniana, har New Yorker en lengre artikkel.)