Vampyrmoro

Glemsomme meg: Og så må dere komme på Kjettersk Kjeller 12. november, der jeg skal snakke under overskriften "Stakkars Vampyren: Blodsugerens vei fra monster til offer". Det blir ... blodig. Mer på kjellerens nettsider.
_____

Blodig pocket

Og ... der var vampyrboken min tilgjengelig i pocket. Den kan bestilles fra forlaget fra i dag og bør være i en bokhandel nær deg om ikke mange dagene.
_____

Blodig filmtørst

I går aftes innledet jeg som nevnt til den koreanske vampyrfilmen Thirst, regissert av Park Chan-wook. (Og det blir reprise i morgen kl. 21.00 på Ringen.) Det var første gang jeg selv så filmen. Og det blir nok siste.

Thirst er ikke en dårlig film, men den har noen opplagte svakheter. For det første er den altfor lang. To timer og et kvarter er minst en halv time for mye. For det annet klarer den aldri å bestemme seg for hva slags film den vil være. Den vaier mellom etisk refleksjon og slapstick-komedie, uten helt å få til noen av delene. Som film vurdert er den i beste fall halvgod.

Fra et vampyrologisk perspektiv er den derimot interessant. Det er en utpreget idéfilm og ideene den sjonglerer er spennende.

Veldig kort fortalt (med svak spoiler-alert): Katolsk prest tar del i medisinsk eksperiment, er den eneste som overlever, blir ved en inkurie vampyr, møter gammel venn, dennes dominerende mor og (tilsynelatende) undertrykte kone. De innleder forhold. Hett forhold (som tværes ut i det uendelige). Ektemann ryddes av veien. Men drapet kommer mellom dem. Mye rabalder. Hun blir vampyr. Enda mer rabalder. Bloooodig rabalder. Stilig slutt.

Det er rabalderet som er særlig interessant, ikke minst i lys av min tese om at samtiden fokuserer på vampyren som offer. For de to blir, når de til slutt begge er vampyrer, svært forskjellige vampyrer. De er som vampyrer som de var som mennesker. Han er etisk reflekterende, livsfornektende og nages av samvittighetskvaler. Hun er sanselig og pragmatisk. Han lider. Hun nyter. Det er ikke det perfekte forhold.

Thirst er en film om det umulige i å være vampyr. Om hvordan vampyren, når den tar sin vampyri helt ut, blir, ikke bare et rovdyr, men et slagdyr. En skapning som nyter andres lidelse.

Han kan fungere som vampyr, men bare så lenge han holder sin vampyri i tømme. (Han utfører blant annet eutanasi på frivillige selvmordskandidater.) Han kan bare eksistere så lenge han beholder sin menneskelighet og driver sin virksomhet i skyggene. Så lenge han forblir det livsfornektende mennesket han var som prest.

For en livsglad vampyr er en livsfarlig vampyr. Og hun er definitivt livsfarlig. Sprudlende livsfarlig.

Vampyren som metafor for frigjøring er absurd. Å være vampyr er å være slave av sine drifter. Vampyren som offermetafor gir mer mening, men som Thirst viser legitimerer ikke denne offerrollen vampyrens rovdyrkesistens. At den er et offer gir den ikke rett til å gjøre andre mennesker til ofre. At den har et behov som må tilfredsstiles, forsvarer ikke kostnadene. En slik eksistens er i realiteten umulig.

Det er lærdom å hente her. Lærdom om om frigjøringens grenser. Om offerrollens begrensninger. Og om ansvar for egne handlinger.

Thirst er verdt å se for denne lærdommen. Og den er vampyrfilm god nok til å sukre den moralske pillen. Se den. Men én gang er nok.
_____

StuttURL: http://is.gd/4h69K
_____

En blodig høst

Det tegner til å bli en blodig høst. Vampyrer er overalt, pocketutgaven av vampyrboken min er hos trykkeriet og telefonen ringer med jevne mellomrom med blodige forespørsler. I kveld og onsdag skal jeg innlede til den koreanske vampyrfilmen Thirst på Film fra Sør. På Ringen 21.00 begge kvelder, for de som måtte være interessert.

Jeg skal snakke på generelt grunnlag - jeg ser filmen først i kveld. Forhåpentligvis er det mer underholdende enn True Blood later til å være, basert på de to episodene jeg har ventet meg gjennom. Som i: Er dere ferdige snart nå?

True Blood og Thirst (basert på omtalen) later til å være deler av et fenomen som har begynt å fascinere meg (og som er elegant gjort i La den rette komme inn): kriminologiseringen av vampyren.

Grovt sett kan vampyrens karriere deles i tre: Tradisjonens vampyr, Den litterære varianten fra Polidori og frem til Anne Rice og den litterære varianten fra og med Rice.

Den tradisjonelle er ganske enkelt et farlig spøkelse. Ferdig med den (selv om det er mye mer å si.) Det er de to litterære som opptar meg her:

Den polidoriske vampyr er en skurk. En ond, demonisk skurk, som fratar mennesker deres liv og frelse. Den kan være sjarmerende og tilsynelatende hyggelig, men den er en skurk. Den må jages og drepes og når den er død er det til det beste for alle.

Med Anne Rice (og forsåvidt Chelsea Quinn Yarbro) skjer den en fudamental endring: Vampyren blir protagonisten. Til en viss grad også helten. Hos Rice kommer den i to varianter: den sutrete (Louis) og den kule (Lestat). Det nye er uansett at vampyren blir en figur vi inviteres til å identifisere oss med.

Hos Louis (og i filmer som After Dark og Lost Boys) ligger kimen til kriminologiseringen: Skal man først ta vampyren på alvor som noe annet enn demon, er den på samme tid en overgriper og et offer. Den er en overgriper, en morder, fordi andre må gi opp sitt blod (og som oftest sitt liv) for at den skal "leve". Men en gang var den et menneske og dette mennesket ble (som oftest) vampyr ved at den var offer for en annen vampyrs overgrep.

Kriminologiseringen av vampyren er tendensen til å fokusere på den først og fremst som offer. La den rette komme inn, i det minste boken, gjør mye ut av dette. Eli er en så menneskeliggjort vampyr at leseren inviterer til å sympatisere med henne - selv når uskyldige mennesker må dø. Og med bokens slutt, der Eli fremstår som en slags modig vigilant, inviteres vi til å se henne som en skadeskutt helt.

Noe lignende ser vi i True Bloods uelegante forsøk på å tematisere rasisme ved hjelp av vampyrer. (Noe som er gjort morsommere og bedre i Laurell K. Hamiltons Anita Blake, Vampire Hunter-bøker.) Igjen inviteres vi til å se på vampyren som offer. Jeg mistenker at vi raskt kommer dit at de slemme vampyrene først og fremst er slemme fordi samfunnet har behandlet dem så fælt. (OK, jeg tilstår at jeg skriver på syltynt grunnlag og ut fra dype fordommer her.)

Vampyren er den ulitmate outsider. I kraft av å være et snyltedyr på menneskeheten, er den pr definisjon utenfor det gode selskap. At vi er kommet dithen at vi identifiserer oss med vampyren, sier meg to ting: For det første at dyrkingen av outsideren som ideal har eskalert. For det annet at dyrkingen av offeret som etisk høyverdig i seg selv har eskalert enda mer.

Folkens, vi skal ha fordommer mot vampyrer. Fordommer bidrar til å beskytte oss, fordi de gjør oss skeptiske til det vi ikke vet hva er. De kan overdrives og de er ikke i seg selv av det gode, men de skal få oss til å stoppe opp og spørre: Er dette egentlig lurt av meg?

Den britiske psykiateren og dystopen Theodrore Dalrymple beskriver i ett av sine essay hvordan flere av de unge, kvinnelige sykepleierne han jobber med har mistet fudamentale instinkter for selvbeskyttelse. Når han konfronterer dem med at de til stadighet innleder forhold til menn som i væremåte og fremtoning roper "voldsmann" - og til stadighet opplever at de er voldelige mot dem - er svaret han får "man må ikke være fordomsfull".

Vampyren er en litterær lærdom om fordommenes gode side. I møte med en vampyr, bør ikke ditt første instinkt være "han/hun er sikkert et godt menneske innerst inne". For de er ikke det. De er vampyrer. De er skadedyr. De vil drepe deg og drikke blodet ditt. De må dø!

Jeg tror jeg må ta med vampyrdrepersettet mitt i kveld, gitt.
_____

StuttURL: http://is.gd/4fgKt
_____

Apropos vampyrblogging

For de som måtte være interessert: Jeg har rotet meg inn i en diskusjon om La den rette komme inn borte hos Beate. Jeg tror den er litt interessant.
_____

Jeg vampyrblogger. Så det så

Didrik synes jeg skal skrive om alvorlige ting, men jeg vil nå heller vampyrblogge jeg da. Ida mener jeg MÅ skrive om Twilight, men det er nok bare for at hun vil jeg skal anbefale hennes udmerkede post om bøkene. Hvilket jeg akkurat gjorde.

Jeg har aldri lest og kommer aldri til å lese Twilight-serien, men jeg har sett filmen. Dagen før jeg så La den rette komme inn (som jeg heller ikke har lest). Det var en interessant kontrast.

Ikke fordi den ene er en dårlig spilt tyggegummifilm og den andre en film som elegant utnytter den sterke kontrasten mellom sitt eget kunstfilmspråk og det på samme tid fascinerende, uhyggelige og fjollete i de rene vampyrsekvensene. Først og fremst var det interessant fordi de, til tross for at de er så forskjellige, har mye felles.

De er like i det at begge spinner videre på arven fra Anne Rice: Begge tematiserer et av grunnelementene i Interview with the Vampire (hvis betydning for utviklingen av vampyrlitteraturen som genre er udiskutabel): Ideen om frossen ungdom, vampyren som sitter fast i den (unge) alder den var i da den ble det den er.

Vi finner nesten like replikkvekslinger i de to filmene:

Twilight:
– How old are you?
– 17.
– How long have you been 17?
– A while.

La den rette komme inn:
– Är du gammal?
– Jag er tolv år … Fast det har jag varit veldigt lenge.

I begge filmer er dette del av nøkkelscenen: Da hovedpersonen endelig konfronterer sin nye venn med det alle vi andre har visst hele tiden - at han/hun er vampyr.

Begge filmene handler om et ungt menneske som føler seg utenfor og som finner trygghet og tilhørighet gjennom møtet med en vampyr. Men det er en avgjørende forskjell at Bella i Twilight er 17, mens Oskar i La den rette komme inn er 12. Bellas usikkerhet springer ut av en ung kvinnes ennå uavklarte seksulitet, Oskar er den mobbede outsideren som leter etter tilhørighet og selvsikkerhet.

Filmene er derimot dypt forskjellige i sitt utfall. Twilight-serien ender slik jeg forstår det med at Bella får sin vampyr - og selv blir vampyr. Gjennom motgang kjemper hun seg frem til sin sanne identitet og blir den hun ønsker å være. Det er med andre ord en ganske standard oppvekstskildring. Hun havner på utsiden, ja, men det er det hun ønsker og det er en ganske trygg outsider-status hos sin dørgende kjedelige vampyr - som bare drikker dyreblod.

Oskars skjebne er derimot mer uviss. Han finner sin tilhørighet hos Eli, men er det på bekostning av sin menneskelighet? Hun redder ham fra hans sadistiske plageånder, men hva er prisen for å akseptere hennes metode? (Det er neppe noen spoiler å avsløre at den er blodig.) Eli er en klassisk vampyr, ingen blek "vegetarianer". Mennesker må dø for at hun skal leve.

Og hva med mannen som er Elis følgesvenn på begynnelsen og som dreper mennesker og tapper dem for blod for at hun skal slippe å drepe? Var han en gang som Oskar? Er Eli en genuin venn eller er hun en som jakter på en hun kan utnytte til å gjøre grovarbeidet for seg? Er det nødvendigvis noen motsetning?

Oskars historie er fortellingen om outsideren som aksepterer at han står på utsiden - helt på utsiden - og lærer seg å leve med det. Men prisen er for høy. Å ofre sin menneskelighet er ikke å finne seg selv - det er å miste seg selv. Derfor er den lykkelige slutten bare tilsynelatende.

Men filmen er fantastisk. I skarp motsetning til Twilight.
_____

StuttURL: http://is.gd/2rLDy
_____

Blodig undring

Jeg har akkuart levert en oppdatert innledning til min gamle vampyrbok, som skal ut i paperback til høsten. Hvilket fikk meg til å undres: Jeg er tross alt vampyrolog. Skulle jeg begynne å vampyrblogge litt? Noen oppfatninger om saken?

(Og damen på bildet er Yutte Stensgaard, i, hvis jeg ikke husker feil, klassikeren Lust for a Vampire. Er hun ikke ... søt?)
_____

Mer blod

Noen er kjappere enn andre. Dagbladets intervju med meg om vampyrer er allerede på plass.

Blodig fredag

Og på vei til Østlandssendingen ringte Dagbladet - for å snakke om vampyrer.

To ganger på en dag ... Og det er innpå et år siden sist. Jeg tar det som et hint om at vampyrer er i vinden. (Det er muligens svenskenes skyld.)

Det er uansett en anledning til å dele en riktig festlig vampyr-vittighet, hentet fra Megan Murphys samling av monster-moro. Klikk på bildet for en leselig versjon.

Tvilsomt i eteren

Hvis noen skulle være interessert (og er i de deler av landet), skal jeg innom Østlandssendingen og snakke om vampyrer på direkten sånn rundt kvart over tolv.

Og hvis noen journalister fortsatt lurer: Nei, jeg vil ikke, jeg vil absolutt ikke, i studio for å diskutere Saera Khan. Og slett ikke med en spåkone.

Uvitenskapelig blodsuging

Noe av det som har gledet meg mest de siste ukene, er at Norsk Porfyri Forening har trykket min artikkel Porfyri og vampyri - en vitenskapelig forklaring? i sitt medlemsblad. Artikkelen ble opprinnelig publisert på Forskning.no og var en spin off fra min vampyrbok på Humanist forlag.

Bakgrunnen er at NRK viste en episode av Dalziel & Pasco, der skurken var en porfyriker som drepte for å drikke blod av offeret. Dette bygger på en totalt uvitenskapelig forståelse av sykdommen og jeg ser til min glede at NRK i et svar på foreningens klage har lovet ikke å vise episoden igjen noensinne. Kanskje har de også lært å ikke stole ukritisk på BBCs kritiske sans.

Dette er ikke første gang porfyrikere spiller denne fiksjonsrollen. Jeg husker med gru en episode av CSI Las Vegas, der løsningen var den samme.

NRK har tydeligvis googlet etter porfyri og utfra forklaringen later det til at de har funnet min artikkel. Det gjorde foreningen også og det var svært lett å si ja da de spurte om tillatelse.

Humanisme på tur

Den tvilsomme er selvsagt aldeles uten fordommer - og informerte kilder hevder det er spådd godvær vestpå (hva nå det betyr) - så i morgen setter jeg kursen over fjellene for å spre blodig hygge i Bergen. Hvor mye blogging det blir, kommer helt an på hva jeg møter av velvillige bredbånd.

Med meg på turen har jeg en artikkel om neo-ateismen av Richard Norman (forfatter av den udmerkede boken Humanisme) og en kommentar til Normans artikkel av PZ Myers. Og de kan jo dere også lese, mens dere venter på at jeg plutselig skal være tilbake.

(Takk til Asbjørn Dyrendal for litteraturtips.)

Blodig i Bergen

De udmerkede menneskene i Bergens Absalong, har invitert en viss Arnfinn Pettersen over fjellet for å foredra om vampyrer den 13. november. Et forbigående anfall av beskjedenhet gjør at jeg overlater ordet til dem (og får opp nynorskprosenten):

Den elegante og blodtørstige vampyren har forført uskuldege jomfruer og eit fanga publikum i mange år, og vår fascinasjon for vampyren verkar minst like udødleg som vampyren sjølv. Men sjølv om vampyren er udødleg er han ikkje uforanderleg. Så kven er den verkelege vampyren? Er det Grev Dracula, den forføreriske aristokraten? Er det den blodtørstige tyrannen, Vlad Tepes? Eit vandrande lik? Eller ein metroseksuell gentleman med ei forskrudd døgnrytme? Absalong lar Arnfinn Pettersen vise nokre av dei ulike sidene ved vampyren den 13. november, då han vil freiste å fortelje vampyrens historie baklengs.

Jeg ser frem til å se igjen den hyggelige lille byen der borte blant alle fjellene, men må innse at jeg har tapt en lang kamp: I hele min vampyrologiske karriere har jeg kjempet for å unngå titler med varianter over "blod på tann" ...

Så se opp der borte. Her kommer jeg, med hammer og stake!

En stusselig ansamling

Vårt land presenterer listen over nominerte til Emmausprisen, som gis til "årets beste kristne bøker". Det er i sannhet en stusselig ansamling.

Det virker mer enn bare litt desperat å nominere en bok av damen på bildet, Anne Rice, som gav verden den selvopptatte, sutrende vampyr. Vel har Rice sett lyset, men jeg tror ikke engang Herren kan gjøre noe med forfattertalentet hennes ...