I går aftes innledet jeg som nevnt til den koreanske vampyrfilmen Thirst, regissert av Park Chan-wook. (Og det blir reprise i morgen kl. 21.00 på Ringen.) Det var første gang jeg selv så filmen. Og det blir nok siste.Thirst er ikke en dårlig film, men den har noen opplagte svakheter. For det første er den altfor lang. To timer og et kvarter er minst en halv time for mye. For det annet klarer den aldri å bestemme seg for hva slags film den vil være. Den vaier mellom etisk refleksjon og slapstick-komedie, uten helt å få til noen av delene. Som film vurdert er den i beste fall halvgod.
Fra et vampyrologisk perspektiv er den derimot interessant. Det er en utpreget idéfilm og ideene den sjonglerer er spennende.
Veldig kort fortalt (med svak spoiler-alert): Katolsk prest tar del i medisinsk eksperiment, er den eneste som overlever, blir ved en inkurie vampyr, møter gammel venn, dennes dominerende mor og (tilsynelatende) undertrykte kone. De innleder forhold. Hett forhold (som tværes ut i det uendelige). Ektemann ryddes av veien. Men drapet kommer mellom dem. Mye rabalder. Hun blir vampyr. Enda mer rabalder. Bloooodig rabalder. Stilig slutt.
Det er rabalderet som er særlig interessant, ikke minst i lys av min tese om at samtiden fokuserer på vampyren som offer. For de to blir, når de til slutt begge er vampyrer, svært forskjellige vampyrer. De er som vampyrer som de var som mennesker. Han er etisk reflekterende, livsfornektende og nages av samvittighetskvaler. Hun er sanselig og pragmatisk. Han lider. Hun nyter. Det er ikke det perfekte forhold.
Thirst er en film om det umulige i å være vampyr. Om hvordan vampyren, når den tar sin vampyri helt ut, blir, ikke bare et rovdyr, men et slagdyr. En skapning som nyter andres lidelse.
Han kan fungere som vampyr, men bare så lenge han holder sin vampyri i tømme. (Han utfører blant annet eutanasi på frivillige selvmordskandidater.) Han kan bare eksistere så lenge han beholder sin menneskelighet og driver sin virksomhet i skyggene. Så lenge han forblir det livsfornektende mennesket han var som prest.
For en livsglad vampyr er en livsfarlig vampyr. Og hun er definitivt livsfarlig. Sprudlende livsfarlig.
Vampyren som metafor for frigjøring er absurd. Å være vampyr er å være slave av sine drifter. Vampyren som offermetafor gir mer mening, men som Thirst viser legitimerer ikke denne offerrollen vampyrens rovdyrkesistens. At den er et offer gir den ikke rett til å gjøre andre mennesker til ofre. At den har et behov som må tilfredsstiles, forsvarer ikke kostnadene. En slik eksistens er i realiteten umulig.
Det er lærdom å hente her. Lærdom om om frigjøringens grenser. Om offerrollens begrensninger. Og om ansvar for egne handlinger.
Thirst er verdt å se for denne lærdommen. Og den er vampyrfilm god nok til å sukre den moralske pillen. Se den. Men én gang er nok.
_____
StuttURL: http://is.gd/4h69K
_____
4 kommentarer:
Hadde tenkt å se Thirst uansett,men fikk enda mer lyst til å se den etter din anmeldelse.Synes filmen virker både interessant og spennende. Og når du sier at det er stilig slutt,så blir ihvertfall min nysgjerrighet pirret!
Astrid: Hm, vel, det var vel intensjonen. Jeg virrer rundt på scenen før filmen, men forsvinner før den begynner. Hyggelig om du gir deg til kjenne!
Godt sagt, eller godt skrevet. Det er interessant hvordan det å leve som vampyr fremstilles, og hvor forskjellige de to er som vampyrer. Det forekom meg rart at hun med en gang ble en vampyr slik man vanligvis gjenkjenner vampyrer, som et demonisk rovdyr. Mens han hele tiden synes synd på seg selv, og mener det er som en sykdom han selv ikke kan noe for, og at det tar tid før han faktisk lar seg rive med av sine vampyriske drifter, og aldri helt lar demonen ta over. Spesielt det at han fortsatt har en samvittighet selv om han er vampyr. De er mer like før hun blir vampyr, enn når begge er det.
Det du sa i går om vampyren som en offermetafor er noe jeg har tenkt på i det siste, etter å ha sett Twilight og noen episoder av den britiske serien Beeing Human. Man skal synes synd på vampyren, og identifisere seg med den som en outsider, som ikke kan leve som alle de andre. Og man skal sympatisere med dem, og noe ønsker kanskje å bli som dem. Både for å dele deres smerte, men og for å slippe unna sine egne lidelser de har som menneske. Det blir satt likhetstegn mellom det å være vampyr, og å føle seg utenfor og annerledes. Vampyren som offer mener jeg blir en romantisering av vampyren, en pint helt. Men det må man passe seg for, for som du sa i går, vampyrer er onde, de ønsker bare å suge deg tom for blod, de vil ikke frelse deg fra din tragiske skjebne eller kjedelige liv.
Selv så tar jeg meg i å like Pratchetts vampyrer best. Ikke fordi han forteller at vampyrer fins, men fordi han forteller hvordan de kan bli slått, for å parafrasere ett svært godt sitat om eventyr. Noen ganger kan den indre vampyren til og med bli kuet av seg selv...
Men Pratchettbøker blir elendig film...
Legg inn en kommentar