Det tegner til å bli en blodig høst. Vampyrer er overalt, pocketutgaven av vampyrboken min er hos trykkeriet og telefonen ringer med jevne mellomrom med blodige forespørsler. I kveld og onsdag skal jeg innlede til den koreanske vampyrfilmen Thirst på Film fra Sør. På Ringen 21.00 begge kvelder, for de som måtte være interessert.Jeg skal snakke på generelt grunnlag - jeg ser filmen først i kveld. Forhåpentligvis er det mer underholdende enn True Blood later til å være, basert på de to episodene jeg har ventet meg gjennom. Som i: Er dere ferdige snart nå?
True Blood og Thirst (basert på omtalen) later til å være deler av et fenomen som har begynt å fascinere meg (og som er elegant gjort i La den rette komme inn): kriminologiseringen av vampyren.
Grovt sett kan vampyrens karriere deles i tre: Tradisjonens vampyr, Den litterære varianten fra Polidori og frem til Anne Rice og den litterære varianten fra og med Rice.
Den tradisjonelle er ganske enkelt et farlig spøkelse. Ferdig med den (selv om det er mye mer å si.) Det er de to litterære som opptar meg her:
Den polidoriske vampyr er en skurk. En ond, demonisk skurk, som fratar mennesker deres liv og frelse. Den kan være sjarmerende og tilsynelatende hyggelig, men den er en skurk. Den må jages og drepes og når den er død er det til det beste for alle.
Med Anne Rice (og forsåvidt Chelsea Quinn Yarbro) skjer den en fudamental endring: Vampyren blir protagonisten. Til en viss grad også helten. Hos Rice kommer den i to varianter: den sutrete (Louis) og den kule (Lestat). Det nye er uansett at vampyren blir en figur vi inviteres til å identifisere oss med.
Hos Louis (og i filmer som After Dark og Lost Boys) ligger kimen til kriminologiseringen: Skal man først ta vampyren på alvor som noe annet enn demon, er den på samme tid en overgriper og et offer. Den er en overgriper, en morder, fordi andre må gi opp sitt blod (og som oftest sitt liv) for at den skal "leve". Men en gang var den et menneske og dette mennesket ble (som oftest) vampyr ved at den var offer for en annen vampyrs overgrep.
Kriminologiseringen av vampyren er tendensen til å fokusere på den først og fremst som offer. La den rette komme inn, i det minste boken, gjør mye ut av dette. Eli er en så menneskeliggjort vampyr at leseren inviterer til å sympatisere med henne - selv når uskyldige mennesker må dø. Og med bokens slutt, der Eli fremstår som en slags modig vigilant, inviteres vi til å se henne som en skadeskutt helt.
Noe lignende ser vi i True Bloods uelegante forsøk på å tematisere rasisme ved hjelp av vampyrer. (Noe som er gjort morsommere og bedre i Laurell K. Hamiltons Anita Blake, Vampire Hunter-bøker.) Igjen inviteres vi til å se på vampyren som offer. Jeg mistenker at vi raskt kommer dit at de slemme vampyrene først og fremst er slemme fordi samfunnet har behandlet dem så fælt. (OK, jeg tilstår at jeg skriver på syltynt grunnlag og ut fra dype fordommer her.)
Vampyren er den ulitmate outsider. I kraft av å være et snyltedyr på menneskeheten, er den pr definisjon utenfor det gode selskap. At vi er kommet dithen at vi identifiserer oss med vampyren, sier meg to ting: For det første at dyrkingen av outsideren som ideal har eskalert. For det annet at dyrkingen av offeret som etisk høyverdig i seg selv har eskalert enda mer.
Folkens, vi skal ha fordommer mot vampyrer. Fordommer bidrar til å beskytte oss, fordi de gjør oss skeptiske til det vi ikke vet hva er. De kan overdrives og de er ikke i seg selv av det gode, men de skal få oss til å stoppe opp og spørre: Er dette egentlig lurt av meg?
Den britiske psykiateren og dystopen Theodrore Dalrymple beskriver i ett av sine essay hvordan flere av de unge, kvinnelige sykepleierne han jobber med har mistet fudamentale instinkter for selvbeskyttelse. Når han konfronterer dem med at de til stadighet innleder forhold til menn som i væremåte og fremtoning roper "voldsmann" - og til stadighet opplever at de er voldelige mot dem - er svaret han får "man må ikke være fordomsfull".
Vampyren er en litterær lærdom om fordommenes gode side. I møte med en vampyr, bør ikke ditt første instinkt være "han/hun er sikkert et godt menneske innerst inne". For de er ikke det. De er vampyrer. De er skadedyr. De vil drepe deg og drikke blodet ditt. De må dø!
Jeg tror jeg må ta med vampyrdrepersettet mitt i kveld, gitt.
_____
StuttURL: http://is.gd/4fgKt
_____
14 kommentarer:
Jeg lurer på om erkjennelsen om at vi i den vestlige verden er så rike pga av fattigdommen i andre deler av verden kan spille en rolle i at vi ser på utsugeren som offer og edel?
Bare en blodig tanke herfra.
Eg sett pris på at du Arnfinn vågar å seie sanninga. Om vampyrar. Og om fordommar generelt.
Varulvar derimot... er det ingen grunn til å frykte. Så snille så. Berre gje oss det vi vil ha! *glefse*
Jeg så et par episoder av True Blood. Den ga meg ikke så mye.
Men, et spørsmål: Gir det mening å se på seriemordere som en ikke-overnaturlig variant av vampyrer? Eller omvendt.
Selv himler jeg med øynene hver gang en TV-serie introduserer en seriemorder. Det er så billig. Men de har kanskje beholdt noe av den rene ondskapen vampyrene har mistet. Dvs. Dexter er vel et forsøk på å gjøre seriemorderne litt snille også, men så langt er det unntaket.
For å si det som min datters Furby:
Boring! :O
Arnfinn: Tiltredes. Personlig har jeg i alle år hatt et horn i siden til paganister/okkultister som insisterer på å kalle seg hekser: Hekser er ikke snille gudinnedyrkere. Hekser er slemme gamle damer som bor i pepperkakehus og spiser små barn. Moral: Ikke ødelegg ærverdige bogeymen!
Hastur: Jeg skal gi deg det du trenger: Kennel!
Bjørn: Jeg hater. Og da mener jeg HAAAAATER seriemorderkrim. Det er sludder og pølsevev og basert på en absurd romantisering av noen ganske få ekstremtilfeller. Særlig komisk er svenske krimforfatteres forkjærlighet for seriemordere, tatt i betraktning at den eneste de tilsynelatende har neppe er noe annet enn en serietilståer.
Men ja, seriemorderen har til en viss grad tatt over demonrollen. Det er på sett og vis alt man har igjen, i en tid der enhver annen voldsmann selv kun er et offer.
Svein: Du er fri til å la være å lese alt med vampyrologisk tilsnitt her og på andre blogger.
Snirkel: En viss forskjell på hekser og vampyrer, er at de få eksemplene vi har på lik som feilaktig er blitt beskyldt for vampyri, har gått ut over, vel, lik.
Ja da Arnfinn, jeg er jo det! Men det er litt kjedelig på bloggrunden min for tiden :(
Godt innlegg Arnfinn! Du fikk i allefall meg til å tenke. Selv om jeg forsåvidt klarte å komme fram til at True Blood var under par selv etter 3 episoder.
Jeg husker jeg likte The Inside, Tim Minear's kortlevde seriemorder-serie. Det var fordi den var så ekstrem og lyktes så godt i å lage en uvirkelig stemning at det nesten ble horror og/eller fantasy. Det jeg hater - og som deg mener jeg altså HAAAAAATER - er når seriemordere dukker opp i ellers realistiske og hverdagslige krimfortellinger, bare for å gjøre det hele litt mer episk. Det er å jukse med sjangrene.
Bjørn: Jeg syntes Stig Larssons første var finfin gotikk, inntil han kom draende med seriemorderen sin. Leste den ut, men bye bye Stig.
Jeg kan til nød akseptere seriemordere i rent tøv, som Criminal Minds. Mens jeg synes Finchers Seven er en drittfilm av dimensjoner.
Konstruksjonen av seriemorderen som moderne demon, og av den særlig innsiktsfulle politimannen som ofrer sin sjelefred for å bekjempe ham, er blant moderne popkulturs mest irriterende ideer.
Det er generelt altfor mange fordommar kring fordommar, tykkjer eg.
For øvrig har eg hørt frå fleire kjelder at True Blood (i likheit med t.d. Dollhouse) er ein serie som tek seg opp og skyt fart etter kvart. Eg får henge med litt til eg òg.
Men har du skreve noko om Anita Blake einkvarstans, Arnfinn? Eg har nyleg hatt biblioteksrydding og finn følgeleg ikkje att nokre bøker som helst lenger, aller minst viktige vampyrbøker.
Jeg liker True Blood, jeg, men så har jeg vel en tv-seriesmak som går på tvers av andres i andre sammenhenger også. (Jeg synes for eksempel at 5. sesong av Babylon 5 er ganske ålreit.) Jeg har også sett en del flere episoder. Jeg følger med på Canal+ og har kommet halvveis ut i andre sesong. Man kommer vel ikke utenom at serien (blant annet) har noen ganske utilslørte paralleller til virkeligverdenens rasisme, men jeg tror ikke at dine bange anelser blir helt bekreftet. Mange av vampyrene er temmelig slemme, (og Bill har også sine mer utrivelige sider,) men jeg har ikke sett noe særlig av det forklart med at samfunnet har skylda. Det er vel to hovedforklaringer som blir gitt… Mye av det slemme de gjør gjør de fordi vampyrer er store, sterke, og ikke rent sjelden har en hedonistisk livsholdning. De har lyst på blod/sex/synet av andres skrekk og lidelse, og de tar det de har lyst på. Resten gjør de fordi de har en hard justis seg i mellom, som ikke blir mindre hard overfor utenforstående. Kødderu med en vampyr, får du svi. Serien fremstiller ikke akkurat dette som noe uproblematisk.
Beskyttelsesverdien av fordommer, som du også tar opp, stiller jeg meg som litt orientert i fagfeltet i stor grad tvilende til. Fordommer handler, for å begynne et sted, ikke så mye om det vi ikke vet hva er, men om de ofte ganske så velkjente sosiale gruppene mennesker organiserer seg/blir plassert i, og som defineres ut fra alle slags mulige kjennetegn, som klesstil, hobby, hudfarge, religion, musikksmak, penisnærvær, eller hjørnetannstørrelse. Noen av disse kjennetegnene har en faktisk sammenheng med farlighet (for eksempel hjørnetannstørrelse, eller en del bestemte væremåter og fremtoninger som roper ”voldsmann”). Mange har det ikke. En del kan gi oss inntrykk av at de har det. Fordommer er, som du sier, ganske ofte overdrevne. I flere kjente tilfeller er de rene fiksjoner. Dette er ikke noe de er nyttige på tross av; det er hovedgrunnen til at de ikke er det.
Å behandle folk ut fra fordommer når det ikke er hold for dem er ikke bare poengløst; det kan være direkte kontraproduktivt. Man kan komme til å styre unna mennesker man kunne hatt godt av å kjenne, man kan komme til å behandle folk på måter de ikke fortjener, og man kan komme til å bidra til at fordommene blir selvoppfyllende; sånt har man også empiri på. Samfunnet kan med andre ord, selv om det ikke dermed ”har skylda,” komme i skade for å skape noen sine egne demoner, metaforisk eller i tilfellet med vampyrer rent bokstavelig, og det kan det være grunn til å være forsiktig med.
Problemet med å bruke vampyrer for å si noe om rasisme er at mennesker og vampyrer er forskjellige fra hverandre på akkurat den måten mennesker av såkalt forskjellig ”rase” ikke er det, nemlig av natur. (Det samme gjelder fordommer langs andre dimensjoner.) Antallet faktiske mordere vi finner i vampyrbefolkningen vil være så mye høyere enn i noen annen gruppe at det nærmest er snakk om noe helt annet; vampyrer ville vært ganske gufne, om de hadde eksistert. (Ikke dermed sagt at alt man gjør mot dem er like ok, og det finner man ganske riktig eksempler på i True Blood.) Når det gjelder vanlige, hoggtannløse mennesker er det antagelig noen av dem som har kjennetegn som faktisk tyder på at man bør styre unna, sperre dem inne, osv., men i og med at fordommer har vist seg å være upålitelige kilder til informasjon, kan det være lurt å finne andre ting å basere seg på.
Legg inn en kommentar