Antroposofene og problemet Alf Larsen

Alf Larsen var altså antisemitt og Holocaust-benekter. Det er fælt. Men det har ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Hører dere? INGEEEEEEEEEEENTING sier jeg.

Og dette vet jeg fordi jeg har lest dagens Morrabla, hvor duoen Cato Schiøtz og Ragnar Ytrehus (heretter S&Y) og Styret i Antroposofisk Selskap (heretter SiAS) har hvert sitt leserbrev.

Det første er mest fascinerende, fordi store deler er nærmest ordrett det samme som gårsdagens intervju i Klassekampen. Jeg har en vag følelse av at det intervjuet muligens foregikk pr. e-post ...

Men begge er morsomme. Kjempemorsomme.

S&Y er de mest medievante. De evner å formulere seg tilstrekkelig rundt til at det ikke blir flaut. "Det er neppe riktig når Ebbestad Hansen skriver at det var Alf Larsens kristendomssyn som begrunnet hans antisemittisme," skriver de og leverer til og med argumenter for den påstanden. (Som for ordens skyld er skikkelig dårlige og som vi skal komme tilbake til.)

SiAS har ingen slike hemninger. De skriver: "Vi avviser også at Alf Larsen kunne få disse oppfatningene fra antroposofien, slik Ebbestad Hansen gir inntrykk av."

Dere vafforno? Det er greit at dere er litt sånn esoteriske og sånn, folkens, men jeg visste ikke at dere var tankelesere. Og slett ikke av døde menneskers tanker. Vel er det sånn at antroposofien idéhistroisk har røtter til spiritistbevegelsen, men at dere praktiserer denslags var nytt for meg.

For å "underbygge" påstanden, siterer de (selvfølgelig) St. Rudolf, ullpratets helgen. Det er nesten leselig -- og ganske festlig -- men oppriktig talt folkens: Er dere sikker på at det er så lurt? Jeg mener, dere vil gjerne ha oss til å tro at han var en skikkelig dyp tenker, vil dere ikke?

S&Y argumenterer altså. Nærmere bestemt slik:

Når man går igjennom arkivdokumentene, ser man imidlertid at det var en annen og viktigere begrunnelse for Alf Larsens antisemittisme.

Larsens viktigste grunnlag var at han mente at det bak jødedommen lå en tilknytning til det han karakteriserte som blodsbånd, rasefølelse og «dyrkelse av stammeguden». Han mente at jødene ved å fastholde dette forbandt seg med et rasistisk verdensbilde. Det var derfor en kritikk av jødenes angivelige rasisme som lå Larsen sterkest på hjertet, og han avviste enhver forestilling om at arvelighet eller blodsbånd skulle spille noen rolle i et moderne samfunnsliv.

Alf Larsen var i hele sitt liv en innbitt antinazist og angrep nazistene på det samme grunnlaget som han kritiserte jødene: Både nazister og jøder bygger på et foreldet rase- og blodsbegrep.

Det er derfor grunnlag for å tolke Alf Larsens utgangspunkt som en antirasist på et prinsipielt grunnlag, det vil si ut fra en overbevisning om at kollektivisme uansett om den bygger på nasjon, rase eller konfesjon er en destruktiv kraft i det moderne samfunnet.

Men så går det over alle støvleskaft for Larsen, og han henfaller – spesielt på sine eldre dager – til primitive og grove karakteristikker av jødene.

Pause ...

OK, er dere ferdige med å fnise nå? Alf Larsen var altså egentlig en brav antinazist. Ja, en tapper antirasist var han (før det gikk så galt, så galt, av aldeles ikkeantroposofiske årsaker).

Det var på grunn av jødene at Larsen ble rasist, selv om S&Y er påpasselige med å få frem at det dreide seg om " jødenes angivelige rasisme". Det var altså Larsens misforståtte oppfatning av jødenes rasisme som dannet grunnlag for hans misforståtte rasisme.

Han var ikke eeeegentlig antisemitt, han var derimot så antirasistisk at han hatet alle (angivelige) rasister, inklusive jødene.

Det er ... morsom lesning. Patetisk og panisk, men morsom. Det lille "angivelig" redder S&Y fra anklagen om at de gir jødene selv skylden for Larsens antisemittisme. Slik sett er dette klargjørende i forhold til intervjuet i Klassekampen, der det mistenkelig så ut som om Schiøtz delte Larsens vurdering.

Det S&Y later til å prøve på, er å konstruere en annen og mer høyverdig antisemittisme for Larsen, som altså "i hele sitt liv [var] en innbitt antinazist". Det de ikke synes å ha fått med seg er at dette er klassiske forestillinger innen antisemittismen. Ideen om jødenes primære lojalitet til sitt eget folk -- heller enn til nasjonalstaten -- er en antisemittisk grunnpilar. Ja, uten den ville nazistenes antisemittisme vært umulig.

At nazismens antisemittisme kun var en historisk nødvendig, om enn akk så beklagelig, reaksjon på jødenes modernistiske, anti-nasjonale komplott mot et svakt og truet Tyskland, er en utbredt retorikk blant nazister og andre høyreekstremister den dag i dag.

Så Alf Larsen var ikke en annerledes antisemitt. Han var en ganske typisk antisemitt.

Men for all del: Det hadde ingenting -- absolutt og helt udiskutabelt aldeles overhodet definitivt ingenting -- med antroposofien å gjøre. INGENTING! Så det så.
_____

StuttURL: http://is.gd/4mpi8
_____