Terry Pratchett om humanismens største utfordring

Pratchett: "I think I'm probably a bad humanist ... I think humanism is correct, but probably dull."

Og her berører en av vår tids morsomste menn et av humanismens store problemer. Den er når sant skal sies ganske ... kjedelig. Man aksepterer dens premisser og konklusjoner, men ikke nettopp med begeistring.

Utfordringen er da: Hvordan gjør man humanismen morsom, interessant, beleven, underholdende osv.? Kjør debatt.

I boks

Og der var Humanist nr. 3/09 i boks. Så da kan jeg ta meg tid til å anbefale kollega Kajas annen og tredje (og siste) gjesteopptreden på Verdidebatt.no (som jeg til en avveksling ikke skal si noe kritisk om): Forbud mot burka og Er tro en privatsak? Dere må gjerne diskutere dem her. Jeg lover å vende tilbake med noen kommentarsvar til uken. Nå er det helg.
_____

Musikalsk undring

Jeg er som tidligere nevnt i bladinnspurttåka - og ikke helt i bloggegear, men samtidig befinner jeg meg på Sundvolden sammen med størstedelen av HEFs ansatte for å gjøre sånt som ansatte gjør når de er sammen på et hotell. Blant annet arbeide i grupper.

I går satt jeg i en gruppe som blant annet diskuterte bruk av ulike former for kunst for å formidle det humanistiske livssyn. Det var, primært grunnet tidsmangel, interessant, men på ingen måte uttømmende.

Men det minnet meg om et spørsmål som lenge har plaget meg: Hva er egentlig humanistisk musikk? Det er mange grunner til å stille spørsmålet, men grunnen til at det plager meg en smule, er at jeg de siste årene har hørt mye på musikk som defineres i livssynstermer, nemlig paganistisk musikk og den underlige baggen av lyd som av en eller annen grunn kalles new age.

Definisjonen på paganistisk musikk er forsåvidt grei nok: Mer eller mindre folkemusikkinspirert musikk med paganistiske tekster. Sjekk ut Dahm the Bard eller Gaia Consort for eksempler.

New Age-musikk er en langt mindre håndgripelig affære. Det den stort sett har felles er at den er instrumental. Et annet fellestrekk er at det sjelden går så veldig fort. Det er dvelende. Tidvis også suggererende. Utover det varierer den fra Rick Wakemans Air-plater, med trivelig, romantisk influert pianoklimpring, til lydmalerier helt på grensen til ambient og ting som i mine øyne best karakteriseres som neoklassisk.

Det er i grunnen nesten alt mulig rart. Mens jeg skriver dette hører jeg på bratsjisten Rhonda Lorence world music-influerte plate Winter Moon. Som er både rytimsk og ganske uptempo og mil unna Wakemans eller Rob Costlows behagelige pianoklimpring. Men alt sammen karakteriseres det, uten at jeg helt skjønner hvorfor, som new age-musikk.

Spørsmålet mitt er altså: Hva skulle eventuelt falle inn under en kategori for humanistisk musikk? Er den kun negativt definert: Alt som ikke har et eksplisitt religiøst innhold? Eller er det mulig å trekke opp noen mer meningsfulle grenser?

Hadde det holdt at den var religionskritisk, ville kunne vi jo alltids adoptere black metal-scenen ...
_____

Den gudløse komedie

Sorry, jeg er i bladinnspurttåka og har begrenset med tid til blogging. Jeg skal svare kommentarene til forrige post, men det kan ta et par dager. Uansett: det finnes altså ingen gud og her har dere beviset.
_____

Slaget om Conway Hall

Den Tvilsomme er i litt sånn sommermodus. Så heller enn å skrive noe selv, anbefaler han på det varmeste New Humanists skildring av The Battle of Conway Hall.
_____

Humanisme - og religion - på svensk

Humanisterna, Human-Etisk Forbunds raskt ekspanderende søsterorganisasjon rett øst, la for et par dager siden ut en nett-test under tittelen Gud finnes nog inte.

Jeg har tatt testen og den avdekker at jeg er humanist, hvilket forsåvidt ikke kom som noe sjokk.

Men testen er, slikt mye som kommer fra Humansiternas velsmurte PR-apparat, belemret med noen svakheter. Hvorav de to viktigste er ekstremt ladede spørsmål og en lite sympatisk feilfremstilling av sine motstandere. Tydeligst blir det i spørsmålet om religiøse skoler - forøvrig et spørsmål HEF og Humanisterna er dypt uenige om. Alternativene er:

Jag tycker att religiösa människor skal kunna välja religiösa skolor åt sina barn, så att barnen lär sig att tro som sina föräldrar.

Jag tycker att alla barn skal ha rätt att gå i en skola som är fri från religiös påverkan. Barnen kan själva välja livsåskådning när de blir äldre.

Religiøse foreldre velger med andre ord religiøse skoler av én grunn: For at barna skal indoktrineres. Mens barn i offentlige skoler ikke utsettes for noe av denslags og blir aldeles frie til å velge selv "när de blir äldre".

Jeg vet ikke helt hva jeg synes er verst: Den arrogante og nedlatende holdningen overfor religiøse mennesker eller den selvtilfredse forståelsen av seg selv og svensk skole. Begge deler er dessverre litt for typisk for Humanisternas offentlige utspill.

Jeg har ikke noe problem med å se det strategisk kloke med slike utspill. Gitt at HEF hadde 3000 medlemmer (hvilket ville tilsvare Humanisternas medlemsandel av befolkningen, basert på mine kvalifiserte gjetninger - research tar for lang tid) er det godt mulig jeg selv ville gått inn for en såpass markskrikersk strategi.

Men aggressive strategier har en pris. Og prisen er at man gjør det lett for sine kritikere. Med sin test spiller Humanisterna rett i hendene på de som mener humanister er kunnskapsløse religionshatere.

De får ganske sikkert sympati hos meningsfeller. Og antipati fra meningsmotstandere. Det kan de sikkert leve med. Verre er det at de mister sympati hos de mange som vet at religiøse mennesker er langt mer mangefasetterte i virkeligheten enn de er i Humanisternas skrekkfantasier.

En annen kritikk av testen, er at den setter likhetstegn mellom tro og relativt konservative former for monoteistisk, abrahamittisk religion (kristendom, jødedeom og islam for de som ikke skjønte det). Mange liberale kristne vil sannsynligvis ende opp trygt innenfor Humanisternas rekker.

For å teste den hypotesen, tok jeg den på ny og svarte omlag slik jeg tror mine liberalkristne venner ville svare på den: Tror på gud, ber, men vet ikke om gud lytter, tror på noe etter døden, tror ikke på Helvete, generelt liberal i moral- og samfunnsspørsmål. En ganske utbredt måte å være kristen på i 2009. Konklusjonen ble som følger:

Du er en öppensinnad person, ock är nog inte vidare religiös.

Ändå följer du påfallande många religiösa traditioner. Kan det var så att du följer gamla hjulspår utan att riktig ha tänkt efter? Vi tror att du ligger nära Humanisterna i tanken, om du funderar närmare på saken.

Jeg er altså ikke "vidare religiös", selv om jeg svarte klart og entydig på at jeg tror en gud finnes. Å være religiøs er med andre ord et gradsspørsmål, hvor konservative kristne er mer religiøse enn liberale kristne. Man kan spørre seg hvem som gav Humanisterna retten til å bestemme dette.

Men det kan bli mer rot enn som så:

Jeg hadde stor glede av å lese Maren Storlien Sylteviks (@syltegeek for tvitrerne blant dere) gjennomgang av testen. Maren er paganist, og derfor religiøs på en måte som bryter med alle skjemaene til Humanisterna. Det skaper noen interessante resultater, som roter til hele testgrunnlaget.

Selverklært kryptopaganist som jeg er (jeg skriver dette iført en Dahm the Bard-t-skjorte), har jeg alltid stor glede av paganisters evne til å snu de fleste konflikter mellom religiøse og ateister på hodet. Som Maren tørt påpeker til spørsmålet om kvinners rett til abort:

"Klart vi skal, og det er sprøtt at testen kan komme til å anse meg som mindre religiøs for at jeg mener det."

Det store problemet med Humanisternas test, er nettopp at de insisterer på selv å definere hva deres motstandere står for.

Det er på en måte forståelig, for det er langt enklere å konstruere en heltefortelling med seg selv som helt på den måten. Men det er når sant skal sies ganske ufint, ikke minst når de trekker folks barn inn i skjemaet. Jeg lar Maren få siste ord - fordi hun sier det så aldeles udmerket:

... det er også en del av definisjonsmakta å si at graden av religiøsitet er det samme som graden av ytterliggåendehet, at sånn er religiøse - ikke som oss andre. Dette er stygt når det kommer sammen med vrangoppfatninger som at trosopplæring er eneste grunnen til å sende unger på religiøse skoler. De velger å bruke tid, penger og krefter på å feilrepresentere andre folks tro når de kunne holdt seg til å opplyse om hva det vil si å være humanist. Det er nok av dem som er enige med trosgrunnlaget deres til at det kunne blitt en effektiv kampanje, helt uten lureri.

Jeg visste at jeg kom til å bli oppgitt og kranglete av å ta denne testen. Jeg veit at jeg ikke passer inn. Men jeg var ikke forberedt på å bli så forbanna på vegne av mer liberale folk som hører til de abrahamske religionene.

Jeg kjenner de svenske Humanisterna relativt godt. Jeg var forberedt på nettopp dette. Men det er ikke noe mindre deprimerende av den grunn.
_____

Kurtz på vei ut?

"Det finnes ingen gud og Paul Kurtz er hans profet" er en stående vittighet i humanist- og skeptikerkretser. Jeg er ikke den eneste som omtaler ham som humanismens St. Paul. (Men jeg tilstår å være blant de ivrigste.)

Selv har jeg bare møtt ham én gang, da jeg intervjuet ham under en kongress i Los Angeles. Han gjorde et imponerende inntrykk, om enn ikke direkte sympatisk.

Dette er en mann som gjerne får en pris av sine egne ansattepå kongresser han arrangerer. Det sier muligens noe om hans ego. Jeg er heller ikke den eneste som har yndet å gjøre sammenligninger med hans litterære navnebror.

Men nå går sterke rykter om at Kurtz er på vei ut av sin egen organisasjoen - eller i det minste er i ferd med å bli skjøvet ut på sidelinjen.

Det er ikke i seg selv overraskende. Han er en gammel mann og har vært syk. Det er ikke desto mindre interessant. Blant annet fordi Kurtz' ego har vært blant de største problemene for et styrket samarbeid innen amerikansk humanistbevegelse.

Les mer hos The Friendly Atehist, her og her.

_____

Hvis det ikke var en gud

Hva ville skjedd hvis gud ikke fantes? Hvilke kald og uhyggelig verden ville vi ikke leve i. Den fremstående teologen Edward Current undersøker i denne videoen spørsmålet og kommer frem til at det vil være en verden som minner en hel del om ... denne.

Takk til Knut, som viste meg veien til Currents visdom.
_____

Mikroblogging

I lagebladtåka. Anbefaler bløt evolusjonsvittighet hos min gode venn dodofuglen.

(Og bloggingen min begynner visst å bli påvirket av Twitter. Hvor jeg kan følges.)
_____

Kall meg ... tvilsom

Jeg skal tilbringe eftermiddagen i et møte i gruppen som skal vurdere hvorvidt Human-Etisk Forbund muligens, eller muligens ikke, på en eller annen måte, kanskje bør skifte navn. Av en eller annen grunn føltes denne vitsetegningen merkelig relevant ...

Festlig? Festlig!

I et kommentarfelt et annet sted, ble det etterlyst vitser om humanister. Per CJ foreslår en unitarvits, som lar seg omskrive til noe som duger:

Du bør passe deg for å provosere humanister for mye, hvis ikke kommer de og setter et brennende spørsmålstegn i hagen din!

De som ikke liker Levi

I serien "Misfornøyde eldre herrer som ikke liker Levi Fragell", har tidligere styreleder i Human-Etisk Forbund Hall Trøan Galaaen meldt seg på med en støtteerklæring til Kjell Horn og hans bok.

Tatt i betraktning at Galaaens bok I livssynskampens brennpunkt. Human-etikk i praksis fra 1999 - om det moderne HEFs fryktelighet og Levi Fragells ondskap - er en av hovedkildene for Horns bok, kom ikke det som noen stor overraskelse. Galaaen, som gikk av som styreleder i 1983, er vel i det hele tatt et av de siste menneskene i HEFs ledelse Horn liker.

Siden Galaaen så varmt anbefaler Horns bok, følger under et sitat fra bokens side 68. Vi kommer inn etter landsmøtet i 1983. Horn har akkurat spurt seg selv om hvorfor han ikke den gang gikk inn for å splitte forbundet, slik at de rene og ranke kunne ha fulgt ham på det sanne sti:

Men som sagt: Dette er etterpåklokskap, og ingen av oss hadde vel fantasi til å forestille oss hvordan forbundet, under Levi Fragells reelle ledelse (uavhengig av formell posisjon til enhver tid) skulle utvikle seg. videre var det vel heller ingen som var klartseende nok til å registrere det påfallende sammenfall i tid mellom den omseggripende privatiseringens vind (og økonomiske liberalisering) på nær sagt alle områder som feide over de vestlige samfunnene, initiert av Storbritannias statsminister Margaret Thatcher, og Levi Fragells taktiske spill for at Human-Etisk Forbund skulle overta offentlig engasjement og legge disse inn under sekten som han de facto var leder av.

Det er mye å si om dette, ikke minst at Thatcher ble statsminister i 1979 og at det som sådan ikke burde ha vært så vanskelig å få øye på disse trekkene, men det får bli en annen gang. Det er så vanskelig å skrive mens man rister oppgitt på hodet.

(Forøvrig venter flere av oss i spenning på at forbundets gamle venn Arne Tumyr, som nåtildags er formann i SIAN, Stopp Islamiseringen Av Norge, skal melde seg på med en støtteerklæring til Horn ...)

Den humanistiske mann

Kollega Didrik Søderlind (aka Skallmann) har vært på Humanist-kongress i Washington DC og skriver om sine erfaringer på Fri tanke. Jeg falt særlig for hans betraktninger om hva som kjennetegner den humanistiske mann:

[D]en amerikanske humanisten Matt Cherry skal spøkefullt ha foreslått at siden humanister ikke har ytre kjennetegn som kjortler eller turbaner, bør mannlige humanisters kjennetegn være barberte hoder. [...] Cherry tar feil, for det er lett å tro at de mennene man treffer på internasjonale humanistkonferanser har en uniformsattributt: høreapparatet.

Slike humanistkonferanser har nemlig vært preget av en overvekt av litt aldrende, professorale menn med lett støvete tweedjakker.

Tja, er det nå egentlig så mye bedre med hentesveis og skinnvest?

Ateisten og litteraturen

Jeg har lyst til å følge opp en formulering av Harald Hauge, fra hans omtale av Dawkins' The God Delusion, som jeg omtalte for et par poster siden.

(Jeg planlegger flere refleksjoner av denne typen i tiden fremover, skrevet fort og gæli, slik bloggen som genre fordrer, først og fremst med utgangspunkt i ting jeg finner problematisk i egne artikler og i Norsk humanistmanifest 2006. Jeg anser det som en særlig underholdende idrett å finne svakheter i mine egne skriverier.)

Hauge skriver: "Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende."

Jeg ser klart at det må se sånn ut fra Hauges ståsted som prest, og jeg er på sett og vis enig i at ateismen er et modig ståsted, i den forstand at den ikke byr på særlig med trøst for mennesker i utsatte situasjoner og i møtet med døden. Dette antyder samtidig en av de største svakhetene ved ateismen og ved dens positive fremtoning, humanismen.

Som min gode venn og tidligere kollega Terje Emerland har påpekt, er humanismen en godværsideologi. Den har i liten grad gode svar å gi til mennesker i eksistensielt vanskelige situasjoner. Ikke fordi vi ikke gjerne så at det fantes slike svar, men fordi vi ikke tror det gjør det. Det vil si, vi tror ikke det finnes noen gitt mening som kan fungere trøstende for mennesker i slike situasjoner . De, som mennesker flest, må selv skape sin mening.

Her står vi ved det jeg mener er den egentlige svakheten. (Det foregående er bare, med ateistiske øyne, slik det er.) Humanismen har lagt ned svært liten innsats i å hjelpe mennesker med å skape slik mening, uavhengig av hvilken livssituasjon de måtte befinne seg i. Å be mennesker om å skape mening i sitt eget liv, er et stort krav å stille. Da burde vi, i langt større grad enn vi har gjort, gitt dem noe å bygge denne meningen av.

Richard Norman bruker siste kapittel av sin bok Humanisme (det beste kapitlet i den beste boken om humanisme jeg har lest) på å redegjøre for den rolle han mener litteraturen kan spille for mennesker i å gjøre sitt eget liv meningsfullt. Jeg er helt og holdent enig med ham, men samtidig ser jeg klart at dette er en stor utfordring.

Normans poeng er at kunsten generelt og litteraturen spesielt må være de primære byggestenene i denne meningsskapingen. Da har humanister en enorm jobb foran oss med å si noe om hvilke deler av kunsten og litteraturen vi tror kan være gode stener i dette byggverket. En jobb vi gjerne snakker om, men som vi ikke en gang har begynt på å gjennomføre.

Jeg er, på bakgrunn av dette, litt usikker på om ikke Hauge oppfatter ateister som modigere enn vi er. I en viss grad tror jeg det ganske enkelt handler om at vi er flinke til å overse noen av de utfordringene livssynet fører med seg. Å stirre meningstomheten i hvitøyet er en modig handling, men bare hvis man tar inn over seg hva dette innebærer for hver enkelt av oss. I dag er vi altfor flinke til å vri samtalen over på noe ganske annet når slike utfordringer stikker hodet opp.

Norsk humanistmanifest 2006 sier det slik: "Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv. Fellesskapet har et ansvar for å legge til rette for at den enkelte skal kunne leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser."

Jeg tror ikke vi humanister har vært på langt nær flinke nok til å ta innover oss at fellesskapet her også betyr oss. Det er vi som sier at tilværelsen er uten forutbestemt mening. Da må vi også ha noe å gi til den som ønsker hjelp med å "... leve et rikt og meningsfullt liv på egne premisser". For ingen av oss lever i et vakuum. Og ingen kan skape mening av ingenting.