tirsdag 29. januar 2008

Strøtanker om Dawkins

Som den oppmerksomme leser muligens har fått med seg, er jeg ikke noen stor fan av Richard Dawkins bok The God Delusion. (Den uoppmerksomme leser - og den nye - kan ta en titt her for en oversikt over tvilsom Dawkins-debatt.)

Jeg finner i det store og hele nyateistene mer irriterende enn lesverdige, til tross for at de i det minste delvis er mine allierte i livssynssfæren. Eller for å sitere min gode venn, den gale mullaen: "Dawkins har ein heilt fantastisk måte å vere slitsom på. Ein får lyst til å kjempe imot det han seier, sjølv om du er heilt samd i det han seier."

De som anser meg som en overløper i livssynskampen blir neppe gladere i meg av denne posten. Jeg har nemlig tilbragt morgenen med en god kopp kaffe og Harald Hauges omtale av Dawkins' bok, fra bloggen hans, Haralds strøtanker. Det er en usedvanlig interessant og velskrevet sak. Og Hauge er altså prest på Røros. Nei og nei, så uskikkelig jeg er ...

Hauge besvarer en rekke av Dawkins' utfordringer på en klar og fornuftig måte. Han er tydelig på når han har glede av boken - som for de fleste av oss er det når Dawkins skriver om det han faktisk kan - og hvor han mener den svikter. Han er raus og rasjonell. I det hele tatt er han langt fra den rabiate kristne med mord i blikket som er Dawkins' stråmann i boken. Han har til og med maktet mesterstykket å få mer respekt for ateister av å lese boken:

"Når jeg leste Dawkins klarte han likevel langt på vei å overbevise meg om én ting, nemlig at ateister egentlig er modige mennesker. En ateist tror at meningsuniverset er tomt, og han stirrer tomheten i hvitøyet – før han konstruerer sin egen mening. Det er tøft. Jeg har forsøkt å åpne opp for tanken, men har verken turt å hive meg ut i den eller funnet den særlig tilfredsstillende. The God Delusion har likevel økt min respekt for ateister generelt, selv om den har tatt bort noe av respekten for Richard Dawkins spesielt."

Jeg takker for velviljen. Og jeg skulle oppriktig ønske at nyateistene kunne lære noe av den ...

3 kommentarer:

Anonym sa...

Jeg takker og bukker! :-D

Anonym sa...

jeg var veldig fornøyd med the god delusion. Richard Dawkins satte ord å forklarte ting som jeg på en måte alltid hadde ment men som jeg ikke hadde satt ord på.

Jeg tror ikke boka er spesielt effektiv i å konvertere religiøse og den den gir kanskje ikke noe nytt til proffesjonelle ateister som den tvilsomme humanist, men for oss andre hobby ateister er det en aldeles utmerket bok :)

Anonym sa...

Det er nok riktig at boken ikke vil omvende troende.
Jeg tror likevel det er en viktig bok i vår tid.
Dawkins belyser mange viktige emner.

Vitenskapen hevder f.eks. at The Big Bang oppstod "av seg selv". Mange troende har problemer med dette, fordi "ingenting kan oppstå av seg selv". Men hvordan forklarer de da at Gud oppstod av seg selv? Hvem skapte Gud?

Troende bruker også menneskeøyet som et av sine hovedargumenter mot vitenskapen. De sier at "ingenting så avansert som et menneskeøye kan oppstå ved tilfeldigheter". For det første, så har ikke disse personene forstått prinsippet bak den darwinistiske tankegangen. Det er ingenting i darwinismen som peker til tilfeldigheter, annet enn selve mutasjonene. Hvilke mutasjoner som overlever er aldeles ikke tilfeldig.
Men tilbake til dette "perfekte" menneskeøyet. Hvorfor bruker vi briller? Hvorfor får enkelte mennesker grå stær?
Altså...hvis Gud skapte øyet perfekt? Hvorfor er det da fullt av feil?

Jeg synes Dawkins er en genial mann. Som vitenskapsmann kan han si at det finnes ikke en eneste ting han kan være 100% sikker på. Han kan ikke være sikkert på at det ikke finnes noen gud. Han sier bare at det er høyst usannsynlig at det finnes en gud.
Forskjellen her opp mot en troende, er at den troende er 100% sikker på at gud finnes...uten at hun/han har noen beviser for det.
De tror det blindt...fordi foreldre, besteforeldre osv tror det samme. Hadde en kristen person blitt oppvokst i et annet trossamfunn, så hadde hun/han vært muslim, hinduist, buddhist osv istedet. Hvem bestemmer hvilken gud som er den riktige? Thor? Zeus? Buddha? Jesus? Gud? Apollo? Ra?
Hva får folk til å tro at sin gud er den eneste riktige? Hvis de ser bort i fra alle andre guder enn sin egen, så er de like mye ateister som ateister er. Bare at en sann ateist går én gud lengre enn f.eks. kristne. Kristne har forkastet Thor, Zeus, Ra, Buddha osv. Fordi de tror på én og bare én Gud. Hvorfor forkaster de alle andre guder, og hva gjør at de tror på den ene de har igjen?

Troende har også en stygg uvane med å tro at dersom du ikke kan bevise at noe ikke eksisterer, så må det derfor eksistere.
Det er helt umulig å bevise en negativ. Man kan ikke si at dersom man ikke kan bevise at Gud ikke eksisterer, så eksisterer han. Det er det samme som å si at dersom du ikke kan bevise at julenissen eller påskeharen ikke eksisterer, så finnes de.

Spesielt kristne pleier å dra frem bibelen som den moralske veileder.
Du skal ikke synde, for ellers havner du i evig tortur i helvette. Og derfor følger kristne det som vi kaller god moral.
Hvorfor har det seg at majoriteten av ateister ikke stjeler, dreper eller voldtar? Til tider så virker det som om eneste grunn til at kristne ikke begår disse feilgrepene rett og slett er fordi de "vet" at dersom de stjeler, dreper eller voldtar så havner de i helvette. De mener at kristendommen er det som gjør dem god. Og uten den, så hadde ikke de visst forskjell mellom rett og galt.
Det setter mye i perspektiv da. Alt det gode kristne har gjort i form av veldedighet. Hvorfor gjør de det? Er det en egoistisk tankegang bak det? Gjør de slikt bare så de skal slippe unna helvette?
NB: Selv hunder lærer forskjell på rett og galt....og de kan ikke engang forstå konseptet av gud eller religion!