Om blogging og taushet

Det er stille på denne bloggen for tiden. Det er flere grunner til det. En av de viktigste er at jeg har hatt og har en svært travel vår. Etter at jeg vendte tilbake fra pappaperm i midten av mars, har jeg hatt deadlines hengende over meg nesten hele tiden. Først på Humanist, så på nettsidene og nå på et nytt nummer av Humanist. Jeg klager ikke, men det eter det meste av tiden min. Blogging må nødvendigvis nedprioriteres.

Men en annen grunn henger sammen med det spesielle med å skrive en blogg i arbeidstiden. Som redaktør har jeg i utgangspunktet stor frihet - også til å avvike fra min arbeidsgivers ståsted. Samtidig ønsker jeg ikke å bruke denne bloggen til å fronte saker der jeg er sterkt uenig med forbundet eller politiske saker som skaper mye engasjement i offentligheten men som faller utenfor bloggens kjerneområde. Formelt kan jeg nok slippe unna med det, men jeg synes selv det ville være uryddig.

To slike saker er Israel/Palestina-problematikken og ståsted i forhold til islam. Jeg er vesentlig mer Israel-vennlig enn norsk offentlighet ellers (jeg er vel på sett og vis del av "Den nye høyrebølgen" som Klassekampen "avslørte" i helgens mest komiske avissak) og jeg er med tiden blitt stadig mer skeptisk til deler av de islamske politiske strategier vi ser i offentligheten. Jeg har for eksempel tvilt meg frem til at jeg er tilhenger av et forbud mot hijab i skolen.

Det første av disse spørsmålene har HEF - i det minste inntil landsmøtets uttalelse denne helgen - ikke hatt noe ofisielt synspunkt på, men jeg synes altså det er ryddigst å ikke fronte sterkt omdiskuterte saker på siden av forbundets kjerneområde på denne bloggen.

Islam-debatten er en mer komplisert sak. Jeg skriver om den, særlig der den berører ytringsfrihet og trosfrihet, men jeg bruker ikke bloggen til å gå inn i saker der jeg rett og slett er uenig med forbundets linje. Jeg engasjerer meg for all del i debatten om slike spørsmål, men jeg gjør det andre steder. Som på dette fæle Facebook, der disse fæle høyreekstremistene herjer.

Poenget er uansett at saker som disse opptar meg, men at jeg ikke ønsker å bruke bloggen til å fronte mitt ståsted. Samtidig krever det å blogge et visst engasjement - ikke minst når deadlinene gjør tid til et knapphetsgode. Og når mitt engasjement priært befinner seg på saker som jeg definerer som utenfor bloggens område, vel da blir det litt taust. Hvis jeg da ikke metablogger om blogging.
_____

Valg? Hvilket valg?

Jeg hører rykter om at det har vært valg. Nei, jeg har ingen kommentar.
_____

Om ytringsfrihet for oss tullinger

Fri tanke har intervjuet Anine Kierulf, stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo og spesialist på ytringsfriheten, om Vigrids deltagelse på skolevalgsdebatter i Buskerud:

Hun advarer sterkt mot å nekte partier som Vigrid å slippe til i skolevalgene, slik blant andre SOS Rasisme har tatt til orde for.

– Det ville vært direkte i strid med ytringsfriheten. Den har vi nettopp for å beskytte de ytringer vi sterkest misliker.

Som snarlig stifter av Månen er en Gul Ost-partiet, gleder svaret meg stort, da det stiller til ro den frykt jeg har næret for at vi ikke vil få delta i skolevalgsdebatter, bare fordi vår politikker er sludder og pølsevev. Men for å være helt sikker, har jeg sendt følgende e-post til Kierulf, for å få hennes kommentar til spørsmålet:

Ærede Anine Kierulf

Jeg har merket meg dine kommentarer til Fritanke.nos journalist i spørsmålet om Vigrids rett til å stille til skolevalgsdebatter. Jeg er i ferd med å etablere et eget parti og lurte på om du kunne stille til ro noen av mine bekymringer i den sammenheng.

Vi i Månen er en Gul Ost-partiet (MGO) ønsker å kjempe for osteutvinning på Månen (som, som kjent, er en gul ost), for å kunne utnytte denne unike ressursen for å hjelpe verdens fattige. Vi ønsker selvsagt gjerne å formidle vårt budskap til ungdommen, som er de mest åpne for visjonær politikk som vår. (Det er mulig vi vil sukre pillen med å gå inn for gratis børst også.)

Noen av våre samtalepartnere har antydet at vi kanskje ikke vil få stille i skolevalgsdebatter, bare fordi vår politikk er absurd, idiotisk, irrasjonell og latterlig. Vi er på det rene med at vi vil bli motarbeidet av den onde sammensvergelsen som er moderne næringsmiddelindustri og deres lakeier (som vi innser må bekjempes med hard hånd og kraftige utrenskninger), men håper selvsagt at modige røster vil støtte oss i vår kamp for å fremme vårt unektelig absurde, idiotiske, irrasjonelle og lattervekkende budskap, for ikke å snakke om vår rett til å ta til orde for de metoder vi vil benytte for å bekjempe de som måtte være uenige med oss.

Jeg tolker deg derimot dit hen at såfremt vi klarer å samle en liste og få de nødvendige underskrifter til at listen blir godkjent, er det vår rett å stille i skolevalgsdebatter. Er det en tolkning du vil gi din tilslutning til?

Og hvis ikke: Skyldes det at vår politikk er absurd, idiotisk, irrasjonell, latterlig og voldsromantisk? Hva er det i så fall som skiller oss fra Vigrid? Er den eneste forskjell at de faktisk tror på vrøvlet sitt, mens vi av onde tunger blir beskyldt (aldeles med urette, vil jeg få understreke) for å ha en satirisk hensikt med vår virksomhet?

Vi ville bli svært takknemlige for svar på dette viktige og prinsipielle spørsmål, da vi ikke orker å ta oss bryet med å organisere vår kampanje for latterliggjøring av demokratiet hvis det allerede i utgangspunktet er klart at vi ikke får slippe til.

mvh,
Arnfinn Pettersen

PS: Da jeg tidligere har formidlet det glade budskap om Månen er en Gul Ost-partiets nært forestående etablering til mine lesere på bloggen Den Tvilsomme Humanist (http://dentvilsommehumanist.blogspot.com), tillater jeg med å formidle spørsmålet også der, slik at mine lesere kan ta del i den sitrende forventningen om et positivt svar.

Vi venter i spenning.
_____

Selveste Kristin og den betimelige forsnakkelsen

Fri tanke har intervjuet Selveste Kristin Halvorsen, som understreker at, nei da, hun mener selvsagt ikke det hun sier:

Under partilederutspørringen av Kristin Halvorsen på NRK1 den 1. september, ble hun spurt "Hvorfor går dere imot bordbønn i skolen og lærebøker med kristent innhold?"

Halvorsen svarte da: "Det gjør vi ikke. Den saken er avlyst".

Men er den altså ikke allikevel:

Halvorsen understreker at SV fortsatt mener at bordbønn som del av den daglige rutinen ikke kan tillates, men at det fortsatt skal være lov til å "lære bordbønner fra ulike religioner".

– Jeg var upresis da jeg svarte på dette i NRK. Poenget mitt var bare å slå fast at vi ikke ønsker noen endring av det som er dagens status, nemlig at elevene i skolen kan lære bordbønner fra ulike religioner i skolen, men ikke praktisere bordbønn som en del av den daglige rutinen, skriver hun i en e-post til Fritanke.no.

Og det er jo fint. For all del, men ...

Kall meg en reaksjonær kyniker, men var ikke det en heller betimelig forsnakkelse, Fru Halvorsen? Og er det ikke vel sent med en presisering først når nettavisen til disse hedningene tar kontakt?

I det hele tatt: Vi har ikke fått et en smule instrumentelt forhold til sannheten, har vi vel?
_____

Ops, tabbe

Her lå det en post basert på noe jeg i forbifarten ikke fikk med meg var en gammel sak. (Hvilket da også var helt umulig å se utfra saken, kan nettaviser pleeeeease få dato på sakene sine.) Den viste seg å være tre år gammel og det ble for teit å la posten stå. På den annen side var den tilstrekkelig annonsert til at det blir for teit å slette den helt. Derfor dette krumspringet. Den opprinnelige teksten ligger nå som kommentar nr. seks til denne posten.

*Rødme*
_____

Rødt, sprøtt og riktig ufyselig

Det er altså snart valg, og det er fortsatt ikke min intensjon å drive valgkamp. Slett ikke. Men av og til ... , å pokker heller. Det er valg snart. Jeg kommer til å fortsette å si min mening om ulike politikere, aldeles uavhengig av det. Greit?

Sist var den visdommen til den store tenkeren Åshild Haugland, 2. kandidat for Siv Jensens Hyglie Parti (SJHP) i Aust-Agder. Denne gang er det partiet Rødt. (Og for å være riktig snill mot Fri tankes redaktør, som stadig minner meg om at jeg ikke er en blåblogger, skal jeg la være å dra min favorittvittighet "berre fe stemmer Raut" ... Ops!)

Jeg liker ikke Rødt. Det kommer neppe som noen overraskelse. Som kommunistpartier flest insisterer de at de står for en kommunisme som er noe helt annet enn alle de kommunismene som ledet til noen av forrige århundres verste folkemord. Det tror jeg forsåvidt på. Jeg kjenner flere Rødt-medlemmer, de fremstår ikke som blodtørstige folkermordsplanleggere sånn i det daglige.

Problemet er at det gjorde ikke Mao eller Lenin heller. De planla ikke folkemord. De planla Det Perfekte Samfunn. Det ble bare tilfeldigvis sånn at man måtte gå over innmari masse lik for å komme frem dit. Eller for ikke å komme frem dit, får å være presis.

Men det er selvsagt ikke kommunismens skyld, nei da, slett ikke. Det skyldes alle de andre: Kapitalistene, klasseforæderne, bøndene, borgerskapet, sånne som meg.

Det står for meg som et av kommunisters største absurditeter at man hele tiden insisterer på at kommunismen vil fungere i den beste av alle verdener - der ikke alle konspirerte mot den hele tiden. For er ikke kommunismens fremste budskap at dette ikke er den beste av alle verdener? Da hjelper det ikke at oppskriften beskriver hvordan ting skal gjøres i Den Beste Av Alle Verdener. For det er ikke den verden vi lever i og vi har sett noen litt for tydelige eksempler på hva som skjer på veien dit.

Nevermind. Av og til viser Rødt sitt sanne ansikt (eller i det minste det sånne reaksjonære kapitalistlakeier som meg mener er dets sanne ansikt): For eksempel i tidsskriftet Rødt! ("Tidsskriftet Rødt! utgis av partiet Rødt og kommer ut med minst fire nummer i året. Redaktøren velges av landsmøtet", med den gøyale adressen marxisme.no).

Rødt! gir seg hen til den stolte tradisjonen av historiefornektelse som vi ellers kjenner fra Tyrkiske myndighter og David Irving og hans mørkebrune likemenn.

Men det er ikke folkemordet på armenerne eller jødeutryddelsene Rødt! benekter (eller ønsker å "revidere", som det gjerne heter i slike kretser). Det er ikke en gang folkemordet i Rwanda, som det faktisk finnes en liten gruppe benektere av. Det er, kanskje ikke så overrakende, massakeren i Srebrenica, hvor det nok kanskje ble drept noen (skjønt det settes spørsmålstegn ved det også), men ikke på langt nær de 8000 de vestlige kolonialistene hevder.

Partiet Rødts (eller rettere sagt deres forgjengere i RV og AKPs) støtte til Serbiske myndigheter har alltid fremstått som merkelig og vanskelig å forstå på noen annen måte enn at Vesten generelt og USA spesielt var mot Serberne og Rødt derfor var forpliktet til å være for.

Kjell Arild Nilsen har en god kronikk om galskapen i Aftenposten. Les den.
_____

StuttURL: http://is.gd/2o8D7
_____

I anledning valgkampen

Det er visst valg i år. Det er ikke min intensjon å drive valgkamp for noen. På ingen måte. Ikke mot noen heller. Men av og til finner man politikere som berører ens egne kjerneområder på måter som gjør at det ikke er til å unngå å videreformidle deres visdom. Som Åshild Haugland, 2.-kandidat for Norges nest største parti i Aust-Agder.

Det er særlig dagboken hennes, der hun deler sine innerste politiske tanker med oss, som er fascinerende. Og da tenker jeg ikke først og fremst på ortografien ("Så hygli at du besøkte min hjemmeside"). Jeg skal være blant de siste til å kritisere folks rettskriving.

Nei, jeg tenker på hennes dypere tenkning rundt nasjonen Norge og De Kristne Grunnverdiene.

"Kristendommen er veldig viktig for meg. Jeg er ikke personlig kristen, går sjeldent i kirka, og kan ikke nevne noen apostler hvis du ber meg om det. Men jeg tenker ofte på Gud når noe går min vei. Takker Gud for alt jeg har, alt jeg har oppnådd og alle mulighetene som ligger foran meg. Jeg liker å gå i kirka og jeg syns det er hyggli å tenke på hvor mye godt kristendommen har gjort for mennesker. Dårlige ting også, men det er menneskets feil, ikke Guds."

På en dag som denne, da jeg har fulgt eldstemann på første skoledag, er det godt å vite at han ikke egentlig trenger å lære noe der, for å gjøre seg håp om en karriere innen politikken. (Og ja, hvis dere lurer, ifølge meningsmålingene ligger Haugland an til å komme inn på tinget).

Ortografi er uvesentlig. Konsekvens likeså. (Hadde jeg vært en arrogant elitist, kunne jeg kanskje grepet meg selv i å ønske at Haugland i det minste kunne bli enig med seg selv om én gal måte å skrive "hyggelig" på.) Og til tross for gudene vet hvor mange år med KRL-undervisning, behøver han ikke få med seg hvem peterskirken er oppkalt etter. Eller hvem Judas var for den saks skyld.

Alt som trengs er føleri, dårlig analyse og en masse (ubegrunnet) selvtillit. Sannelig, sannelig er demokratiet herlige greier.
_____

Takk til Virrvarr, som gjorde meg (og resten av twittersfæren) oppmerksom på Hauglands skriverier.

StuttURL: http://bit.ly/HS7Kg
_____

OPPDATERING: Det later til at Haugland har tatt ned hele siden fra nettet. Ja, ja, det var moro så lenge det varte.
_____

Opplysningskontoret spidder St. Jonas

Av og til er humor det rette våpenet for å avdekke politikkens hulhet. Opplysningskontoret oppsummerer Norges forhold til opptøyene i Iran med sylskarp sarkasme, under overskriften Nedas familie inspirert og rørt av vestlige politikeres forsikringer om at de følger utviklingen løpende.

Sitat:

- Vi er nødt til å prioritere. Iranernes kamp for demokrati må tross alt ikke ødelegge vår dialog med iranske myndigheter om iranernes kamp for demokrati, forteller diplomatiske kilder til OK og advarer videre sårede demonstranter mot å akseptere italiensk gjestfrihet i en situasjon hvor det internasjonale samfunnet må stå sammen for å markere avsky mot at pene jenter får gå fritt i Berlusconis hjem.

Ét den, St. Jonas.
_____

Ikkeno blod på norske tepper, takk

Det er opptøyer på gang i Iran. Da er det forståelig at den norske ambassaden lukker dørene, så ikke det skal bli blod på teppene. Det er dyrt å få renset sånne tepper.

Og mens blodet flyter i Irans gater (men takk og lov ikke på norske tepper) gjør St. Jonas av Utenriksdepartementet sitt beste for å snakke om noe annet. Og når han snakker om Iran, demonstrerer han en ryggesløshet som er nesten ufattelig:

- Dette er en situasjon som Iran og Irans befolkning må løse, som han så kjekt sier det til VG. Og det må de for all del, men det går jo an å hjelpe dem litt, eller hva St. Spradebasse?

I dag er det flaut å være norsk.
_____

Ellers skriver Holten godt om Nokias stakkarslige forsvar for å ha solgt overvåkingsutstyr til iranske myndigheter.
_____

Den Tvilsomme har flyttet til Iran

Twittersfæren eksploderte i går - omtrent samtidig som Knut Olav Åmås konkluderte med at det i all hovedsak er en arena for å utlevere personlig informasjon som ikke angår offentligheten - med meldinger relatert til valget i Iran og opptøyene der. Twitter er blitt en viktig arena for protest for unge iranere. En arena iranske myndigheter gjerne vil stenge ned.

For å forvirre dem går det nå en kampanje der alle kvitrere oppfordres til å endre tidsinnstillingene sine til iransk tid (GTM +3.30) og bosted til Tehran. Dette for å forvirre den iranske sensuren, slik at de går seg vill i falske iranske identiteter. Hvis du har en Twitter-konto: Gjør det nå. Hvis du ikke har: Skaff deg en og sett den opp med disse innstillingene.

Det er en ordre!
_____

Truet med selvmord. Muligens

– Homofile aktivister truet politikere med selvmord, melder Vårt Land. Det siteres:

Debatt om ekteskapsloven ble hindret av selvmordstrusler, mener tidligere statssekretær.

Det sier lederen i Trondheim Kristelig Folkeparti og tidligere statssekretær, Odd Anders With, til Vårt Land. Han har flere ganger forsøkt å få de to stortingsrepresentantene som mottok truslene til stå fram og fortelle hva som skjedde, men de nekter av hensyn til dem som fremsatte truslene.

[...] KrF-politikeren vet ikke hvilke konsekvenser truslene fikk, men tror representantene ble mer forsiktig med hvordan de kommenterte ekteskapsloven i mediene.

Grunnen til at han nå forteller om hva som skjedde, er fordi han mener slike trusler ødelegger og hindrer en fri offentlig debatt. With vil ikke oppgi hvilket parti de truede stortingsrepresentantene tilhører.

Så bortsett fra at vi ikke vet hvem som framsatte dem, hvem som mottok dem, hvordan de lød og hvordan de som mottok dem reagerte, får vi vite alt som er å vite. Og det som gjenstår er ... Withs heller udokumenterte analyse av mulige konsekvenser av noe vi ikke får vite hva er.

Er det bare jeg som synes utspillet er heller hensiktsløst uten noen form for kjøtt på beina?
_____

De vanskelige prosentene

Fra dagens analoge Aftenposten, hvor journalist Kaja Korsvold henvender seg til Harald Stanghelle, som kommenterer tall fra Frank Aarebrot:

- Meningsmåling [sic!] viser at av norske journalister stemmer hele 78 prosent Arbeiderpartiet. Mens blant journalistene som jobber på Stortinget, stemmer hele 48 prosent Høyre, 28 prosent Venstre og "bare" 45 prosent Arbeiderpartiet. Hva sier disse tallene deg?

At noen trenger et oppfriskningskurs i matematikk?
_____

Monsen nå igjen

Min oppfatning om at Nina Karin Monsen ikke fortjener Fritt ords pris ble ikke nettopp svekket av hennes opptreden over helgen. Sitater som dette er et godt eksempel på Monsen i fri dressur:

– Lesbiske ser på mannen som en stut, en ren melkemaskin til bruk i avl. De oppsøker en helseklinikk for de få utvalgte donorer. Det mener jeg er rasehygiene på privat basis med bioteknologers hjelp. Slike kvinner nedverdiger seg selv og sitt barn. De lar barna starte livet med et handikap, sier Monsen til Dagbladet.

Klarer hun virkelig ikke å argumentere mot et standpunkt uten å ty til denne typen vulgariteter?

For de som ikke får nok av Monsen frådende galle, er et interessant utvalg samlet her.

Og for ordens skyld: Jeg har ikke noe mot at Monsen er mot felles ekteskapslov. Hvis de hadde gitt prisen til Øyvind Benestad, ville jeg applaudert et godt valg. Problemet med Monsen er ikke hennes meninger, men det hun presenterer til forsvar for dem i stedet for argumenter.

Og det er ikke et spørsmål om Monsens ytringsfrihet. Hun må få ytre seg som friskt og så mye hun bare vil. Spørsmålet er om hun har gjort seg fortjent til Fritt ords pris.

Det har hun ikke.
_____

SV på vei mot ekstremismen?

Kollega Even Gran er medlem av SV (ham om det), men gir i en udmerket kommentar hos Fri tanke uttrykk for liten sympati for partiets autoritære rasling overfor trossamfunnene, formulert slik av programkomiteen, under under overskriften ”Lesbisk og homofil frigjøring”:

"SV vil bekjempe all diskriminering, vold og trakassering på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsuttrykk. Alle unntaksbestemmelser i lovverket må fjernes, som reservasjonsretten for assistert befruktning av lesbiske, reservasjonsretten for religiøse ansettelser og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel."

Jeg kommenterte dette for et par poster siden, men når jeg leser forslaget på nytt, er det faktisk enda mer ekstremt enn jeg først oppfattet det som. Skulle forslaget gå gjennom, vil det i praksis innebære et organisasjonsforbud for en svært stor del av Norges troende befolkning. Og det ville innebære en opphevelse av religionsfriheten. Det er faktisk ganske ekstremt. Det er ikke bare autoritært. Det er, som Even ganske riktig påpeker, totalitært.

Hvis forslaget blir stående, har SV definert seg ut av det siviliserte selskap og over i ekstremistenes rekker.
_____

Liberalisten Lysbakken

Denne uken står i Humanists tegn, ettersom nr 1 skal (må) til trykk på fredag. Så det blir sannsynligvis heller sporadisk blogging.

Men av og til er min hoderysten over aktuelle saker så sterk at jeg må få den bort så jeg kan konsentrere meg om viktigere ting. Denne saken fra Vårt Land har avfødt en sådan. Den aktualiserer en av de evige debattene i norsk livssynssammenheng:

SV kan komme til å vedta pengekutt til trossamfunn dersom de driver diskriminering. Og kirken må vie homofile.

Det går frem av utkastet til nytt arbeidsprogram, som behandles av SVs landsmøte i slutten av neste uke.

[...] – Forslaget fortsetter en kurs SV har stått for i regjering. Det handler om å endre de religiøse føringene som lå hos staten og dra samfunnet i en mer liberal retning, sier nestleder Audun Lysbakken, som også leder arbeidet med nytt SV-program.

Særlig der livssynssamfunn kolliderer med SVs anti-diskrimineringslinje, er det tydelig hvem som må bøye av:

I regjering gikk SV med på at Den norske kirke og andre trossamfunn selv skulle få avgjøre om de ville utforme liturgi og dermed kunne vie lesbiske og homofile. I SVs programutkast strammer partiet skruen: «Alle unntaksbestemmelser må fjernes (...) herunder reservasjonsretten for religiøse ansettelser og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel»

SV er i sin fulle rett til å kreve at vi alle skal marsjere i deres takt, men det tipper langt over grensen for det absurde når Lysbakken omtaler dette som å "... dra samfunnet i en mer liberal retning".

Saken illustrerer det mye omtalte "liberales dilemma": Lysbakken tar til orde for å innskrenke menneskers frihet til å leve slik de ønsker, utfra et ønske om at de (og ikke minst deres barn, antar jeg han vil hevde) skal leve i henhold til hans heller enn egne idealer.

Man kan kalle dette mye. Man kan til og med mene at det er en god ting. Men særlig liberalt er det ikke.

Lysbakken vil antagelig hevde at dette kun handler om statsstøtte og at det må være Statens rett å bestemme hvem de anser som egnet til støtte og ikke. Her er det en ideologisk avgrunn mellom Lysbakken og meg. Pengene Staten fordeler gjennom statsstøtte er våre penger, skattepenger og inntekter fellesskapet har fra næringsvirksomhet.

Staten forvalter pengene på våre vegne, men det er ikke Statens penger, slik Lysbakken synes å tro. Det er våre penger og hvis Staten ønsker å forskjellsbehandle enkelte grupper ut fra rene verdiargumenter, skal den ha forbannet gode grunner til det.

Lysbakken må gjerne mene at hans grunner er tilstrekkelig gode, det er det opp til oss å avgjøre ved valg, men han er ikke fri til å gjøre hva han vil med språket. Autoritære grep blir ikke liberale bare fordi Lysbakken anser dem som gode.

Det finnes et godt ord for å beskrive denslags språklige fiksfakserier, det kalles nytale. Og der står Lysbakken i en svært lite stolt tradisjon.
_____

Giske tåkelegger

Trond Giske har tydeligvis fulgt min oppfordring fra forrige post og funnet frem ordboken. Ting kan tyde på at han slo 0pp på "forvirring" og "tåkelegging". Hans tilsynelatende forsøk på å rydde opp i hijab-saken peker den retning. Den tvilsomme siterer fra VG (Dagbladet har også saken):

- Var det noen tvil om at regjeringen gikk inn for å endre uniformsreglementet på denne regjeringskonferansen?

- Nei, det var ikke noen tvil om at regjeringen var positiv til å endre uniformsreglementet for å ta religiøse hensyn hvis det kunne gjøres på en akseptabel måte. Men det ble ikke vedtatt noe ja til hijab.

- Hvordan er det mulig å endre uniformsreglementet for å ta «religiøse hensyn» uten å tillate hijab?

- Det er det man ikke helt visste, hvilke religiøse hensyn man trengte å ivareta, og hvordan endringene skulle kunne gjøres for å ivareta dem. Derfor åpnet man for å gå flere runder på det. Men regjeringen var definitivt ikke klare for å si ja til hijab. Motstanden var godt representert i regjeringskollegiet. Jeg har ikke lyst til å si hva jeg sa, sier Giske.

Det er selvsagt mulig at dette ikke er tåkelegging og at regjeringen ønsket å endre uniformsreglementet, "for å ta religiøse hensyn", uten å ville tillate hijab. Men spørsmålet som da melder seg forblir ubesvart: Hva i alle dager var det i så fall de ønsket å tillate?

Det er uansett selvsagt mulig, men jeg tviler sterkt på at det er noen (utenfor de trofaste kadernes rekker) som faktisk tror på det.

Trond, du ... vel, du lyver ikke, men du er ikke bittelitt kreativ i din omgang med sannheten?
_____

Hijab og menn uten ryggrad

Skal vi se om jeg forstår dette rett (basert på skriverier i VG og Dagbladet):

Regjeringen har ikke på noe tidspunkt bestemt seg for å si ja til hijab i politiet, den har bare "... åpnet for å endre uniformsreglementet for å ta religiøse hensyn". Hvilket bestod i at Storberget var for, Stoltenberg var for og de besluttet å be Politidirektoratet om å endre politiets uniformsreglement.

Det er mulig jeg er litt enkel i hodet, men kan noen forklare meg forskjellen på dette og å beslutte å tillate hijab i politiet er? At det gjenstod å strø sand på Politidirektoratets forslag til endring?

Kanskje noen skulle slå opp "sannhet" og "integritet" i nærmeste ordbok?
_____

HEF og hijab 2

Hijab i politiet-debatten later ikke til å gå sin vei, til tross for at det for lengst er klart at det ikke blir noe av. Det er i stedet blitt en debatt om metode, saksbehandling og fremgangsmåte. Også i HEF fortsetter debatten.

I en tidligere post fremstilte jeg saken som om HEF ikke har tatt stilling, til tross for generalsekretærens tidlige og klare uttalelse i saken. Kristin Mile klargjør hvor spørsmålet står i et intervju med Fri tanke:

Mile bekrefter at når en generalsekretær toner flagg i en sak, er dette å oppfatte som "organisasjonens mening".

– Jeg er ingen privatperson i denne saken. Når jeg som generalsekretær mener ting offentlig, er det å oppfatte som "forbundets mening". Men jeg vil presisere at saken ikke er styrebehandlet, og at et styrevedtak i saken selvsagt vil veie tyngre som "forbundets mening" enn meningsytringer fra min side.

Hvilket var greit å få avklart, ettersom det tydeligvis var flere enn meg som var usikre.

I samme sak bringer Fri tanke sine funn etter å ha intervjuet samtlige fylkesledere. De er gjennomgående ikke enige med generalsekretæren. Femten fylkesledere er mot å tillate hijab i politiet, én har ikke gjort seg opp en mening og to er for (Sør-Trøndelag har for tiden ikke et fungerende styre).

Hvilket hadde vært interessant, hadde det ikke vært for at det ikke spiller noen rolle hva HEF mener. Saken er allerede lagt stein død, ikke minst takket være regjeringens ikke nettopp kloke håndtering av debatten. Akkurat den diskusjonen kommer til å holde på en stund til.
_____

Siv Jensen opplyst

Opplysningskontoret sparker hardt til Siv Jensen:

- Det holder ikke for innvandrere å jobbe hardt og oppføre seg lovlydig, de må også vise forståelse for at de fordommene vi rasister har, understreker Frp-leder Siv Jensen i et nytt ikke-valgkamprelatert utspill.

- Selv om muslimske innvandrere blir behandlet som annenrangs borgere, trenger de jo ikke å oppføre seg som annenrangs borgere, påpeker Jensen og letter endelig på sløret når det gjelder partiets langsiktige strategi.

- Kampen mot islam er viktig. Men kampen for å unngå å komme i regjering er gjerne enda viktigere.
_____

Sensasjon: Den Tvilsomme enig med SVer

Det er ikke ofte jeg er enig med SV. Det er slett ikke ofte jeg er enig med Bård Vergar Sohjell. Men han har min uforbeholdne støtte for forslaget om å snu ansvarsforholdet i spørsmålet om organdonasjon, slik at man anses som organdonor hvis man ikke aktivt reserverer seg mot det.

Ja, det er etiske innsigelser mot forslaget, men argumentet for, å redde syke menneskers liv, trumfer dem med svært god margin.

Inntil dette er i orden: Hvis du ikke alt har gjort det, gakk hit og sørg for å utstyre deg selv med et donorkort.
_____