Filmatiseringen av Philip Pullmans The Golden Compass, den første boken i hans trilogi His Dark Materials, har premiere i høst. Det synes klart at religionskritikken i boken, som først og fremst tar form av en lett tilslørt kritikk av den katolske kirke, blir tonet drastisk ned. Bokens kryptokatolske Magisterium vil i stedet fremstå som en allmenn, dogmatisk og autoritære organisasjon.Amerikanske The Catholic League har gjort klart hvor lite begeistret de er for Pullmans bøker og oppfordrer katolske foreldre til å nekte sine barn å se filmen, som de frykter kan lure barna til å lese de langt mer religionskritiske bøkene.
Britiske National Secular Society er sjokkerte (som de gjerne er, de er de skarpeste religionskritikerne i den britiske humanistiske skuffen) og omtaler endringene som sensur.
Den Tvilsomme synes de tar vel hardt i. Det kommer knapt som noen overraskelse at et amerikansk produksjonsselskap (New Line, de samme om laget Ringenes Herre-filmene) ikke våger å ta den kommersielle risikoen ved å bruke en formue på en sterkt religionskritisk film. Og det som vannes ned er strengt tatt kirkekritikken i boken. Religionskritikken er bøkenes kjerne, og er ikke til å komme utenom.
Selv gleder jeg meg sånn måtelig til filmen. Antagelig blir det storslagent og fascinerende. Problemet er at jeg ikke liker Pullmans trilogi noe overvettes. Den er pompøs, pretensiøs og ganske så forglemmelig. Det er greit at han har forsøkt å skrive Paradise Lost på ny, det er bare ikke et så veldgi vellykket forsøk.
(For de som ønsker å fordype seg i pullmaniana, har New Yorker en lengre artikkel.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar