Padre Pios stigmaer

En av de aspekter ved den katolske verden som har gått størstedelen av nordmenn hus forbi, er den intense lavkirkelige helgendyrkelsen og kulten av hellige personer. En dyrkelse som når sant skal sies ikke alltid fremstår som så veldig smakfull. Katolikker kan kitsj, for å si det slik.

I det siste århundret er det én skikkelse som i betydning overgår alle konkurrenter i pavestatens hjemland (eller strengt tatt omland), Italia. Det er Padre Pio, som døde i 1968 og som Johannes Paul II gjorde til helgen i 2002.

Sist Den Tvilsomme så innom Vatikanet, foregikk det en skarp konkurranse i bokhandelen jeg besøkte mellom portretter av Pio og av paven selv, på bøker, plakater og pamfletter. Mitt inntrykk var at Padre Pio hadde en svak ledelse.

Hvem var så Padre Pio? Han var en mystiker og visjonær. En meget hellig mann. En folkets helgen, som i femti år bar Kristi stigmaer på sin kropp.

Muligens. TimesOnline omtaler en bok om Pio som er like om hjørnet, av den italienske historikeren Sergio Luzzatto. Luzzatto har dukket ned i Vatikanets arkiver (der i gården er det nok en og annen som gjerne så at Padre Pio ble revet ned fra pidestallen) og har funnet dokumenter som viser at Pave Johannes XXIII (pave fra 1958 til 1963) var overbevist om at Pio var en svindler og hadde "'incorrect' relations with women ".

Vatikanet avviser alt og uttaler at alt Luzzatto trekker frem var kjent i prosessen som ledet frem til helgengjøringen og at det ble veiet og funnet altfor lett. Og når sant skal sies later det ikke til å være rare greiene historikeren har funnet frem til. Svindelen koker ned til vitnemål fra en dame som har fortalt at Padre Pio tilbake på tyvetallet fikk henne til å kjøpe syre for seg, syre som muligens kan ha vært brukt til å forsterke stigma-sårene.

Uansett er det en fascinerende skildring av en verden langt fra Den norske kirkes uendelig kjedelige kjekling om hvem som skal få være biskop over hvem, hvor og hvorfor.