Frykten har satt seg

Hm, ok, jeg tok feil. Ting KAN bli mer ironisk enn saken omtalt i forrige post. I dag melder NRK at Adressa har skrapet et helt opplag – 90 000 eksemplarer – av ukebilaget Uke-Adressa, fordi den inneholdt en satirisk tegning av ... Kurt Westergaard. Ikke en tegning laget av Westergaard altså, men en tegning av ham, av Jan. O Henriksen.

Henriksen anser ikke dette som sensur: "Jeg føler bestemt ikke at det er sensur, man er nødt til å ta hensyn til medarbeidernes trygghet. Skal man provosere med vilje må man på forhånd være enig om det, og ha en diskusjon om hvilke forholdsregler man skal ta, sier han." Og det har han selvsagt rett i. Dette handler ikke om sensur. Det handler om frykt.

For å sitere et intervju med den ellers svært så taleglade Penn Jillette:

- Are there any groups you won't go after?

- We haven't tackled Scientology because Showtime doesn't want us to. Maybe they have deals with individual Scientologists — I'm not sure. And we haven't tackled Islam because we have families.

- Meaning, you won’t attack Islam because you’re afraid it’ll attack back...

- Right, and I think the worst thing you can say about a group in a free society is that you’re afraid to talk about it — I can’t think of anything more horrific.

Jeg tror ikke en gang Adressas redaktør kommer til å prøve seg med at de skrapet 90 000 aviser på grunn av finfølelse. Frykten har nå satt seg. Islam er blitt religionen vi er redde for. Det er elefanten i rommet og vi kan like godt begynne å snakke om den.
_____

Oppdatering: Flere aviser bringer etterhvert en NTB-melding om saken, deriblant VG. Adressa på sin side, nevner så vidt jeg kan se ikke saken på sine nettsider i det hele tatt.
_____

Oppdatering 2 (kl. 13:20): Da har jeg, på sett og vis fått et svar. Det vil si, Helge Øgrim i Journalisten har konfrontert adressas sjefsredaktør Arne Blix med at "Noen kommentatorer har allerede fremholdt at selvsensuren må skyldes frykt for islamistisk terror". Med lenke til meg (som det fremgår hvis dere klikker på fremholdt).

Og lo and behold. Jeg tok feil. Adressas redaktør prøver seg med at de skrapet 90 000 aviser på grunn av finfølelse. Eller noe sånn. Eller kanskje ikke. Eller ... vel, herren vet. Han vil ikke kommentere tegningen fordi "Det ville på en måte være å gjengi den etter at vi bestemte ikke å publisere" men "... den kunne misforstås og bli oppfattet som en provokasjon. Adresseavisen publiserer ikke noe for å vise at vi kan eller tør, eller for å provosere".

Så tegningen kunne bli oppfattet som en provokasjon og fordi den kunne det vil ikke avisen trykke den fordi de ikke gjør noe bare for å provosere? Noe sånn? Jeg får litt hodepine av dette, merker jeg.

Men det skyldes uansett ikke frykt. Det er helt klart altså. For "Sikkerhet var ikke en del av vurderingen, siden vi allerede var kommet til at tegningen kunne oppfattes eller framstilles som en provokasjon, noe Adresseavisen ikke ønsker." 

Og Adressa vil ikke trykke noe som "kunne oppfattes eller framstilles som en provokasjon" fordi ... ?

Og nei, det er for all del ikke en elefant i rommet. Ikke i det hele tatt. Og kan den være så snill å flytte snabelen sin, så jeg kan komme frem til publiseringsknappen? Takk.

Mohammed? Iiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiik!

Hvor ironisk kan en situasjon bli? Tja, så veldig mye mer kan det ikke bli enn når en rekke amerikaske aviser nektet å trykke denne Non Sequitur-tegningen, som altså, for de som måtte lure, ikke viser et bilde av Mohammed. Profeten altså.

For å sitere Wiley Miller: “... the irony of editors being afraid to run even such a tame cartoon as this that satirizes the blinding fear in media regarding anything surrounding Islam sadly speaks for itself. Indeed, the terrorists have won.”

Jeg lover å komme tilbake med en vittig kommentar. Så snart jeg er ferdig med å skalle hodet i veggen.

_____


Klikk bildet for en større versjon.

Om å ville misforstå

Adresseavisens ikke-Muhammed-tegning debatteres friskt på nettet i den muslimske verden, forteller avisen selv. Hvilket ikke er så overraskende. Det er heller ikke så overraskende at ikke alle ser ut til å ha fått med seg deres poeng: At det ikke er en tegning av Muhammed, men av en terrorist som skjuler seg bak religionen og vår frykt for å støte.

Det er forståelig at poenget er vanskelig å kommunisere. Det er også forståelig at man i andre kulturelle settinger misforstår. Det er ikke like forståelig når norske kommentatorer gjør hva de kan for å misforstå, slik Kirkens Nødhjelp ifølge Vårt land gjør:

– Ytringsfrihet er et viktig tema og ta opp, igjen og igjen. Men Kirkens Nødhjelp tror at dette må gjøres på en måte som ivaretar respekt for andre mennesker, og mennesker med en annen religion enn en selv. Det gjør en ikke når en tråkker på det som andre holder for kjært og hellig. Det å provosere og såre tilbake, slik Adresseavisen gjør i dag, bidrar ikke til å løse noe som helst, snarere tvert i mot, sier Arne Sæveraas, spesialrådgiver for fred og forsoning i Kirkens Nødhjelp, i en pressemelding.

Hva mener egentlig Sæveraas - Adresseavisen og tegnerens forklaring tatt i betraktning - med at tegningen"tråkker på det som andre holder for kjært og hellig"? At muslimer holder terror i islams navn for kjært og hellig? Hvem er det i så fall som tråkker på andre her?

Og er det å gå inn for å misforstå en særlig høyverdig strategi fra en "spesialrådgiver for fred og forsoning"?

"Dette er ikke Muhammed"

Adresseavisen trykket i går sin egen "ikke-Muhammed-tegning". De er klare på at det ikke er en tegning av Muhammed, men av en terrorist med en t-skjorte med teksten "Jeg er Muhammed og ingen tør trykke meg".

Ifølge avisen er tegningen en protest mot Talibans angrep på den danske ambassaden i Islamabad. Et angrep "Pakistanske myndigheter mener at Taliban sto bak bombeangrepet som hevn for Muhammed-karikaturene som ble trykket i flere danske aviser," for å sitere samme avis.

Tegneren, Jan O. Henriksen, uttaler at han var kritisk til Jyllandspostens karikaturer." Han sier:

- Da Jyllands-Posten trykket Muhammed-tegningene var det for å teste ut en reaksjon - å teste hvor langt man kunne tøye ytringsfriheten. Det forelå den gang altså ingen grunn, mens vi trykker vår terrorist-karikatur som en reaksjon på bombeangrepet i går. Det mener vi er viktig både av hensyn til de uskyldige ofrene som rammes av terror, og av hensyn til ytringsfriheten.

Alt i alt er jeg imponert. Både over tegningen og argumentasjonen.

Svakheten med Jyllandspostens tegninger var nettopp motivasjonen. Bakgrunnen var at en barnebokforfatter ikke fant en illustratør til sin bok om profeten. Jyllandsposten inviterte så en rekke illustratører til å tegne Muhammed og trykket så tegningene de fikk. (Også de som latterliggjorde deres intensjoner.) Med andre ord dreide det seg om en bevisst demonstrasjon og en test av grenser. De ytret seg med andre ord for å ytre seg.

Hvilket selvsagt er helt legitimt, men jeg tror fraværet av en bedre begrunnelse gjorde at det for mange ble vanskelig å støtte avisen. Det var og ble en provokasjon. (Faktisk mener jeg Magazinet hadde en bedre begrunnelse enn Jyllandsposten. De trykket tegningene fordi de gjennom bråket hadde fått en nyhetsverdi i seg selv. Hvilket er slikt aviser gjør.)

Henriksens tegning er ikke en provokasjon for provokasjonens (eller en ytring for ytringens) skyld. For det første er den godt og klart begrunnet, for det andre er den en direkte kommentar til en aktuell politisk hendelse. Hvilket er avistegningers oppgave.

Noe av det beste (muligens det beste) som er skrevet om karikaturstriden hertillands, er Bjørn Stærks tekst Muhammed cartoons have got everyone confused. (Og frykt ikke, selv om den ser milelang ut, er den fra den gang Stærk blogget og det aller meste er kommentarer. De kan du trygt stå over.) Stærk har en rekke gode poenger, men det som oppsummerer mitt eget syn på saken bedre enn jeg selv kan gjøre, er dette:

As for bravery, it is good that people will stick their necks out for our freedoms, but, though the training may one day be useful, they're not risking much. I'll call that person brave who, when this has all gone quiet, is the first to draw a cartoon of Muhammed with a message they really believe in, and gets a major media to print it. Not in order to make a statement about freedom of speech, not as part of a proxy debate, but simply to illustrate a point they want to make, as unhesitatingly and naturally as they'd draw any other human being.

Rett nok er det ikke blitt aldeles stille, og rett nok har ikke Henriksen tegnet Muhammed, men han har stukket hånden inn i vepsebolet nettopp fordi han har et poeng han ønsker å formidle og fordi han anså at den beste måten å formidle det på var ved nesten å tegne Muhammed. Henriksen fremstår i mine øyne som en både modig og klok mann.

Så får vi se om noen skulle ønske å gjøre ti høner ut av Henriksens fjær og aktivt misforstå ham for å skape bråk. For nok en gang gå sitere Adresseavisen, uttaler redaktøren "... at han synes det er beklagelig dersom mange misforstår hensikten med tegningen, men mener det må være legitimt å angripe en terrorhandling med en tegning.

- Hvis ikke har vi latt frykten for misforståelser bli viktigere enn plikten til å si fra."

Og det er det ikke vanskelig å være enig med ham i.

The Rowan-bird

Apropos debatten om Rowan Williams og hva han må ha sagt og ikke, klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å, eh, låne denne tegningen av Peter Brooks fra The Times.

Humanistisk karikaturdebatt

Mine damer og herrer: En humanistisk karikaturdebatt! Ja! Endelig! Hvorfor skal ikke vi også få være med? Vi vil også være forulempet! Les alt om den stormfulle konflikten!

Jeg har tidligere linket til Richard Normans udmerkede artikkel om ny-ateisme i New Humanist. Grunnen til debatten er Martin Rowsons karikatur som illustrerer denne. Den spiller visstnok på en ufin måte på parallellen mellom Richard Dawkins out-kampanje i USA (for å få ateister ut av skapet) og kampanjer for å få homofile til å gjøre det samme. Og Dawkins fremstilles visstnok som en stereotyp homse.

Vel, den er her over, så dere kan se selv hva dere mener. At parallellen kunne trekkes kan umulig ha kommet som en overraskelse på noen. Dawkins kampanje er tross alt en direkte referanse til homofiles frigjøringskamp.

Men at karikaturen av Dawkins skulle spille på stereotyper om homofile? Personlig synes jeg bare han ser irriterende nyfrelst og gladkristen ut. Men det gjør jeg tross alt hver gang jeg ser ham ... (Hitchens ser en smule bamsete ut, men det er knapt Rowsons feil.)

Uansett: Karikaturdebatt! Hipp hipp!