Mine damer og herrer: En humanistisk karikaturdebatt! Ja! Endelig! Hvorfor skal ikke vi også få være med? Vi vil også være forulempet! Les alt om den stormfulle konflikten!Jeg har tidligere linket til Richard Normans udmerkede artikkel om ny-ateisme i New Humanist. Grunnen til debatten er Martin Rowsons karikatur som illustrerer denne. Den spiller visstnok på en ufin måte på parallellen mellom Richard Dawkins out-kampanje i USA (for å få ateister ut av skapet) og kampanjer for å få homofile til å gjøre det samme. Og Dawkins fremstilles visstnok som en stereotyp homse.
Vel, den er her over, så dere kan se selv hva dere mener. At parallellen kunne trekkes kan umulig ha kommet som en overraskelse på noen. Dawkins kampanje er tross alt en direkte referanse til homofiles frigjøringskamp.
Men at karikaturen av Dawkins skulle spille på stereotyper om homofile? Personlig synes jeg bare han ser irriterende nyfrelst og gladkristen ut. Men det gjør jeg tross alt hver gang jeg ser ham ... (Hitchens ser en smule bamsete ut, men det er knapt Rowsons feil.)
Uansett: Karikaturdebatt! Hipp hipp!
3 kommentarer:
Ingen karikatur-kommentar fra meg, men jeg henger meg opp i bruken av ”ny-ateistisk” om ateismens sterkeste og mest markante talsmenn for tiden; Dawkins, Dennet, Harris, Hitchens.
I internasjonal såvel som norsk sammenheng har kompromissløs religionskritikk eksistert over lang tid. Religionskritikk – herunder kritikk av overtro generelt – utgjorde også et vesentlig fundament for etableringen Human-Etisk Forbund.
Det er således overhodet ikke noe nytt ved nevnte storheters aktiviteter, prinsipielle standpunkter eller retorikk. Religionskritikken og ateismen har alltid gått hånd i hånd, og hvis noe skal kunne omtales som nytt ved Dawkins et als virksomhet er at deres faglige status, kunnskap, retorikk, og evne til formidling gir dem tilgang til beste sendetid på BBC og som faste skribenter i store internasjonale publikasjoner.
Og jeg får helt krupp av den klart negative konnotasjonen mellom ny-ateistisk og ny-frelst.
Det nye ved ny-ateistene (eller neo-ateistene, hvis man foretrekker det) er ikke av innholdsmessig art, men av sosoiologisk. Det påtagelige er nettopp at man har fått en gruppe uttalte ateister som presenterer gamle argumenter med stor kraft og har tilgang til mediene.
I tillegg til de nevnte, er det verdt å trekke frem Michel Onfray, som har igangsatt en lignende debatt i Frankrike.
Det andre som forsåvidt er nytt ved dem (med et visst unntak for Dennet) er kraften de presenterer sine argumenter med og aggresjonen de oppviser overfor fenomenene de kritiserer. Hvilket er blant de ting Norman kritiserer dem (mer presist Dawkins og Hithcens) for.
Innholdet er kanskje ikke nytt, men fenomenet er nytt og såpass markert at jeg ikke har noe problem med betegnelsen ny-ateisme. Les det gjerne som "ateisme med en ny giv", hvis det gjør det lettere å håndtere.
Personlig synes jeg også det kan være nyttig for en organsisasjon som HEF å bruke betegnelse, blant annet for å markere avstand til de mer ekstreme utslagene av fenomenet. Dette er til en viss grad våre åndsfeller, men bare til en viss grad. Et godt eksemepel på det er Hitchens meget varme støtte til Irak-krigen, som jeg mistenker at ikke alle i HEF ville være like glad for å bli assosiert med.
Digger Hitchens, så det er sagt. Og han argumenterer godt (men ikke godt nok) for Irak-invasjonen. Han trenger ikke være ufeilbarlig, og gir heller ikke inntrykk av det.
Mer i karikatur-ånden:
http://nynerd.com/can-you-see-jesus/
Legg inn en kommentar