onsdag 12. desember 2007

Pullman og Tolkien

Fri tanke bringer en sak om Philip Pullmans kritikk av C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien og deres verker. Det er på ingen måte nytt stoff, Pullman har kvernet om dette lenge, men det er ikke mye mer innsiktsfullt av den grunn. Personlig har jeg stor glede av Lewis, både som fantasyforfatter og apologet, og mitt forhold til Tolkien er heller nøttete.

Pullmans kritikk av Lewis er av det drøvtygde slaget. Og den er på ingen måte velvillig. Han er ute etter Lewis og velger en tolkning som passer ham godt.

Som mang en Narnia-kritiker før ham, har han hengt seg opp i at Susan ikke får komme inn i Narnia etter sin død. (Eller mer presist: Inn i stallen som er større enn hele verden.) Personlig leser jeg Susans avvisning som at hun har sviktet fantasien for en overfladisk materialisme. Hun kommer ikke inn i Narnia, ganske enkelt fordi hun ikke lenger tror på Narnia. Og det er når alt kommer til alt en kristen allegori. (Hele Narnia-serien har allegoriske elementer. The Last Battle er det vanskelig å lese som noe annet.)

Men det er Pullmans kritikk av Tolkien som er virkelig forunderlig. Han må ha lest Tolkien dårlig for ikke å finne betraktninger over liv og død, offer og soning, ondskapens natur, vennskapets betydning og denslags små uvesentligheter. For ikke å snakke om teologiske spekulasjoner. Tolkien har når alt kommer til alt forfattet en skapelsesberetning og skapt en gudeverden.

Heller enn å forfatte en ny kommentar, har jeg lett bearbeidet noe jeg har skrevet i en annen sammenheng. Det er på ingen måte uttømmende for forståelsen av Tolkien, men det byr på et perspektiv som jeg mener er berikende for lesningen av ham:

Uro og Tolkien
Spørsmålet om betydningen av uro er interessant. Hos meg vekker Pullman ingen slik uro (med det forbehold at jeg forstår konseptet rett). Jeg finner ideene hans drøvtygde og billedbruken fryktelig tung på labben. Bøkene begynner bra, men blir mer strevsomme etter hvert. Krigen mot gud er bare himmelropende tåpelig. (Pun intended.) Det ene unntaket synes jeg er dødsriket hans, som er både originalt og, av alle ting, morsomt.

Tolkien vekker uro hos meg når jeg tar meg nok sammen til å ta idéverdenen hans på alvor. Særlig når jeg retter et kritisk fokus mot heltene hans. For det er viktig å huske at Tolkien også har en betydelig kritisk distanse til sine egne helter, som kommer tydelig frem i åpningen av Hobbiten.

Det er lett å fordømme en skurk som Sarumann eller en fatalist som Denethor, men det er ellers nok av kritiske perspektiver i forhold til alvenes arroganse og livstretthet, dvergenes grådighet og materialisme og hobbitenes naivitet og selvgodhet. For ikke å snakke om menneskene ...

Tolkiens styrke er i mine øyne først og fremst persontegningene hans, og skikkelsene hans er alle feilbarlige og kritikkverdige, som det er å forvente i en fallen verden.

For å oppleve denne uroen i møtet med Tolkien, tror jeg det er avgjørende å ha i minnet at han selv oppfattet Ringenes Herre som en dypt katolsk bok. Det er med kristendommen som lesebriller at man enklest kan oppleve den som noe annet enn en bok om kjekke helter som beseirer den absolutte ondskapen. (Skjønt mange av de som har skrevet mest innsiktsfullt om Tolkien, som Tom Shippey, legger liten vekt på Tolkiens religiøse ståsted. Det er en svakhet, men det hindrer ikke Shippey i å fremlegge noen svært interessante analyser.)

Tolkien blir tidvis anklaget for å ha en manikeisk ondskapsforståelse. (Altså at verden er en strid mellom det absolutt gode og det absolutt onde.) Det er en uforståelig påstand, tatt i betraktning at alle hans skikkelser nettopp baler med sin egen svakhet og sine egne fristelser. Det onde hos Tolkien, er først og fremst det som står i veien for at hans karakterer skal gjøre det gode. Og det er alltid dem selv.

Hva budskap angår, er Tolkien herlig ugjennomskinnelig. Det har alltid vært min fremste kritikk av Lewis' Narnia-bøker at de så tydelig er propaganda. Med årene har jeg tilgitt det, men de forblir i mine øyne en god divisjon under Tolkiens bøker.

9 kommentarer:

Bjørn Are sa...

Godt for julestemningen å lese noe som til de grader støtter mitt syn på Pullman, Tolkien og Lewis.

Når det gjelder Pullman, er det sjelden å møte en forfatter hvis personlige fordommer (unnskyld min fransk) - for ikke diskret å hoste noe om opportunisme for å få omtale av egne bøker - skinner tydeligere gjennom når han uttaler seg om andre forfattere.

Arnfinn Pettersen sa...

Det har slått meg også i hvilken grad Pullman bruker sin kritikk av Tolkien og (særlig) Lewis som plattform for å promotere sine egne bøker. Det er det jeg i en annen sammenheng har omtalt som "å pisse på kjempers skuldre".

Man skulle tro at han i det minste ville innrømme dem en viss betydning for eksistensen av og populariteten til hans egen genre, men ikke en gang det har han storsinn nok til.

Problemet med Pullman er at han er en nesten ren idéforfatter. Ideene og det didaktiske er langt viktigere enn selve fortellingen. Og da er det bare idégrunnlaget han ser når han vurderer andre forfattere. Og det er kanskje en grei måte å unngå å ta innover seg at de Tolkien og Lewis var langt, langt bedre forfattere enn han er.

Er det forøvrig noen der ute som har sett filmen?

Per CJ sa...

Etter å ha fulgt science fiction- og fantasy-genrene en stund, så har det dannet seg et inntrykk hos meg at det er særlig viktig for endel forfattere å "ta avstand fra" forrige generasjons populære forfattere. Siden jeg stort sett bare leser (og skriver bokomtaler), så føler jeg det uproblematisk å kunne sette pris på verker fra flere "skoler".

Ellers, når det gjelder Susans skjebne, så har jeg sett endel (særlig kvinner, faktisk) synes at det virker som om det forfatterstemmen finner forkastelig ved henne, er selve det at hun er gått fra å være jente til å være ung kvinne, og at det er det de finner problematisk ved skildringen hos Lewis. Nå vet jeg ikke om jeg "kjøper" den tolkningen i ett og alt, men det er nok en tolkning det kan argumenteres for.

Per CJ sa...

Jeg har sett filmen. Så den forrige fredag. Syntes det var en riktig god fantasy-filmatisering. Jeg hadde ikke så store forventninger, så da ble jeg til gjengjeld gledelig overrasket. Bl.a. var slikt som daimonene, som jeg trodde skulle bli vanskelig å fremstille filmatisk, godt laget. Det var også endel morsom arkitektur og desing. Hovedrolleinnehaveren var meget flink barneskuespiller, og et sier en person som ikke er så glad i filmer med barnehelter.

Bjørn Are sa...

"...virker som om det forfatterstemmen finner forkastelig ved henne, er selve det at hun er gått fra å være jente til å være ung kvinne, og at det er det de finner problematisk ved skildringen hos Lewis. Nå vet jeg ikke om jeg "kjøper" den tolkningen i ett og alt, men det er nok en tolkning det kan argumenteres for."

Pullmann argumenterer dessverre ikke, han bare fastslår.

Ellers har de jeg har snakket med av jenter om dette (et celebert og selektivt utvalg) oppfattet det hele på linje med Arnfinn, at Susan går fra å være engasjert og moden jente til materialistisk og overfladisk ung kvinne.

Lewis knytter seg vel i det hele tatt her opp til noe i en annen bok om "å bli som barn igjen".

Arnfinn Pettersen sa...

Pullman lener seg tungt på tolkningen som sier at Susan blir nektet adgang til Narnias himmel fordi hun er blitt en ung kvinne som utforsker sin egen seksualitet. Og jeg er enig med Bjørn Are i at han ikke argumenterer for dette, han konstaterer at det er slik.

Det er opplagt en mulig tolkning, men den stemmer så dårlig overens med Narnia-bøkene forøvrig, at jeg ikke lar meg overtale av den. Jentene er minst like sterke skikkelser som guttene i bøkene, og selv om Lewis helt tydelig foretrekker mer tradisjonelle kjønnsroller enn det som i dag er idealet, er det ingenting som tyder på at Lewis skulle være mer skeptisk til at kvinner vokser opp enn at menn gjør det. Og han hadde, selv om han først giftet seg i høy alder, fått med seg hva det innebar av blomster og bier.

Rett nok har A.N. Wilson i sin biografi (sies det) gjort et stort poeng av det han anser som Lewis' kvinneforakt, men han får ingen støtte for dette hos Lewis' venner og øvrige biografer (så langt jeg har sett). Det de fleste derimot er enige om er at Lewis var klønete og keitete i sin omgang med kvinner. (Han gikk blant annet dårlig overens med Tolkiens' kone.) Det er dog ikke uvanlig for en mann som hadde levd hele sitt liv i eksklusive mannsverdener.

Så for meg er det fremste argumentet mot tolkningen at den ikke stemmer overens hverken med hva vi vet om Lewis eller om bøkene hans. En annen sak er at Lewis som dypt troende kristen, hadde seksualitetsidealer som ikke stemmer overens med Pullmans.

didrik sa...

Hr. Pettersen: Du har faktisk gitt meg lyst til å lese Ringlernes Herre om igjen, for første gang på over femten år.

Dette er omtrent det største kompliment jeg kan gi en utlegning om Tolkien.

Per CJ sa...

Apropos filmen:

"How Hollywood Saved God"

(desembernummeret, Atlantic Monthly)

Per CJ sa...

Ellers kan det jo nevnes at Neil Gaiman har spekulert omkring The Problem of Susan i en novelle med nettopp det navnet, tilgjengelig i antologien Fragile Things (2006).