Ateisme er ... ateisme

Jeg har vridd hodet en smule for å opparbeide tilstrekkelig entusiasme (les: aggresjon) til å ta tak i Espen Grønlies kommentar "Ateisme er nihilisme" i forrige ukes Morgenbladet. Men jeg orker bare ikke. Det føles som å tråkke gjennom gjørme. (Og for så vidt kan publiseringen av mitt forord til Julian Bagginis bok Ateisme være svar godt nok.)

Nå har dessuten Steingrimur Njálsson levert et udmerket svar i Morgenbladet, under tittelen "Ateisme er humanisme". Og selv om jeg mistenker at vi opererer med to litt ulike humanisme-forståelser, synes jeg det gjør jobben.

I tillegg har Levi Fragell en kommentar om ateisme og agnostisisme i Fri tanke, Dagens Ateist har mange gode poenger i sin kommenter til Grønlie og Bjørn Are har (som tidligere nevnt) levert noen vektige betraktninger om den fra kristent ståsted. Det får være nok.

Jeg klarer dog ikke å la være å kommentere en kort passasje hos Grønlie. Han skriver, med henvisning til Sam Harris:

"I fjorårets andreutgave av Harris’ verk skriver Dawkins et forord der han viser til en undersøkelse som indikerer at 53 prosent av den amerikanske befolkningen er kreasjonister: De tror altså at verden ble skapt for 6000 år siden. Dette er selvsagt kritisk."

Det er også tull. Undersøkelsen viser at 53 prosent av landets befolkning tror at en gud på en eller annen måte skapte verden. Det er bekymringsfullt i seg selv, men det er noe ganske annet enn at de alle som én skulle være ungjordskreasjonister, slik Grønlie påstår.

Høstens første kjeller

Høsten er her og snart slås dørene opp for neste Kjettersk kjeller. Det skjer torsdag 11. september og min gode venn og tidligere kollega Terje Emberland er kveldens ene hovedatraksjon. Terje, som var min forgjenger i redaktørstolen i Humanist, er nå forsker på Holocaust-senteret, og skal snakke under tittelen Ragnarok: Nyhedensk nazisme i Norge 1933-45.

For å sitere egenreklamen:

Norge har aldri manglet merkelige, sekteriske grupper, men denne kvelden skal vi ta for oss en av de merkeligste. På 30- og 40-tallet vokste det her til lands fram et miljø av radikale nasjonalsosialister. Deres visjon var en politisk samling av alle folk av nordisk-germansk rase, hvor samfunnet skulle organiseres sosialistisk, kulturen renses for ”artsfremmed” tankegods og kristendommen erstattes med et modernisert hedenskap.

Disse politiske og religiøse svermerne, som fra 1935 samlet seg omkring tidsskriftet Ragnarok, omfattet den homofile forfatteren og eventyreren Per Imerslund og den berømte komponisten Geirr Tveit. Blant miljøets vidløftige planer kan nevnes å gjøre Norge til førerstaten i en germansk sammenslutning, skape hele Nesodden om til et norrønt ting og å kidnappe og likvidere Vidkun Quisling.

Kveldens andre hovedatraksjon er lokalene. Vi flytter til M3 i Maridalsveien, som har et par ting som vil muligens vil komme som en sjokkartet opplevelse på kjellerns faste gjester. Ting som sitteplasser. Og oksygen. Det kan bli en rar opplevelse. Dessuten har de god mat og Guinness på fat ...

Les mer om aftenen her.

Om å gå på vannet

Jeg er en enkel sjel, med en primitiv humor. Så jeg lo av dette bildet. Eller rettere sagt, jeg lo av billedteksten: "After flipping his hydrofoil, Jesus quickly leaves the scene before his Father finds out!" (Takk til Løven.)

Hvilket minner meg om dette ubetalelige sitatet fra Margaret Thatcher: "If my critics saw me walking over the Thames they would say it was because I couldn't swim."

Et ateistisk forord

Humanist forlag har akkurat gitt ut en norsk oversettelse av den britiske filosofen og journalisten Julian Bagginis A Very Short Introduction to Atheism, opprinnelig utgitt i Oxford University Press' A Very Short Introduction-serie. På norsk heter den, radikalt nok, Ateisme. En kort introduksjon. (Fri tanke har en omtale av den.)

Siden det var jeg som i sin tid foreslo den for forlaget, er jeg ikke direkte misfornøyd med utgivelsen. Ikke måtte jeg presse dem nevneverdig heller. En kjapp kikk avdekket det jeg allerede visste: Det er en strålende liten bok.

Kjøp den her. Det er en ordre!

Boken er utstyrt med et forord av en viss Arnfinn Pettersen og siden det er en eneste lang anbefaling, hadde ikke forlaget noe mot at jeg delte det med dere. (For ordens skyld: Jeg tjener ikke en krone på utgivelsen. Og ja, flittige lesere av denne bloggen som mener å kjenne igjen en og annen formulering, kan tenkes å ha helt rett i det):


Om ateister og humanister
Et forord til Julian Bagginis Ateisme

Av Arnfinn Pettersen

Humanisme kommer i mange varianter. Som denne: ”Vi er ikke immune mot kjeltringer blant oss. Hvis jeg allerede nå kjente til noen, ville de ikke være i live etter morgendagen. Kort prosess. Det er fordi jeg er humanist at jeg har dette synspunktet.”

Sitatet er fra Erich Mielke, Øst-Tysklands kanskje mest fryktede mann. Mielke ledet i mer enn tre tiår ”Ministerium für Staatssicherheit”, bedre kjent som Stasi. Og mer enn noen annen var han ansvarlig for at Øst-Tyskland utviklet seg til det mest gjennomovervåkede samfunn noensinne.

Men Mielkes humanisme er ikke den eneste: ”Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter,” heter det i Norsk humanistmanifest 2006, en definisjon som plasserer Mielke trygt på utsiden.

Mielke var ikke humanist i noen meningsfull forstand av ordet. Men han var ateist. Han var en av dem som bidro til at ateister stod for noen av de verste overgrepene i forrige århundre. Han og hans likesinnede påkalles derfor gjerne for å bevise at ateisme leder til moralsk oppløsning og forfall.

For hvis gud ikke eksisterer, er alt tillatt, som det gjerne blir hevdet at Dostojevskijs Ivan Karamasov hevder. Med andre ord: Hvis det ikke er noen gud der ute til å bestemme hva som er rett og galt, kan vi alle gjøre hva vil.

En positiv ateisme
Påstanden er gjentatt til det kjedsommelige, fra teologisk anlagt hold gjerne i form av en anklage om at ateister generelt og humanister spesielt bereder grunnen for det totale anarki.

Er det virkelig slik? Kan man virkelig gjøre hva man vil hvis man ikke tror på en gud? Hvis noen av disse som påstår dette selv ble overbevist om at gud var død, ville de prøvd å kjøre mot kjøreretningen på E6 ut av Oslo en travel ettermiddag?

Svarene er ”nei”, ”nei” og ”neppe”. Selvsagt er ikke alt tillatt. Det er ikke engang slik at uten gud er ingenting lenger godt eller ondt.

Julian Baggini viser hvorfor. Han har satt seg fore å presentere en postitiv ateisme: En moralsk, rasjonell og demokratisk ateisme som gjør det mulig å, for å parafrasere anarkisten, ateisten og naturisten Odd Grythe, være et anstendig menneske uten å tro på gud.

Og han har lykkes. Til overmål. Baggini demonstrerer tydelig hvorfor Karamasov-parafrasen er feil: Hvis gud er død er riktignok alt tillatt, men bare i den forstand at vi ikke lenger har noen fasit. Det er i stedet opp til oss å skape oss en levelig verden. Baggini viser byggestenene vi har for hånden: filosofi og vitenskap, rasjonalitet og empati, kunst og litteratur – den menneskelige tradisjon og natur på sitt beste.

Et flokkdyr
Behovet for å skape en bedre verden er en utfordring for oss alle, ateister eller ikke. At ateister ikke kan vende seg til religionen for å få svar, betyr ikke at vi er uten veiledning i moralske spørsmål. Det betyr heller ikke at lover, normer og moral ikke lenger har noen plass i den menneskelige tilværelse.

Mennesket er av natur et flokkdyr. Gjennom evolusjonsprosessen har vi utviklet oss som naturlige skapninger i samfunn med andre skapninger. Det har aldri levd et grunnleggende ensomt, frittstående menneske, som så – på rasjonelt vis – har inngått en samfunnskontrakt med menneskene rundt seg.

Det at vi av natur er samfunnsvesener, har hele tiden forutsatt normer for omgang med andre. Dette er grunnlaget for lover, regler og normer slik vi kjenner det fra et moderne samfunn. Det er grunnleggende deler av fenomenet mennesket.

Vi har utviklet evnen til empati – til å leve oss inn i andre menneskers situasjon – og til omsorg for andre. Dette er evner som kommer til uttrykk i vår samvittighet, noe som gjør oss til moralske vesener. Empati og omsorg er grunnleggende deler av hva det vil si å være menneske. Å være uten disse evnene er symptomer på psykisk sykdom.

Humanisme
Baggini understreker at hans ateisme også kan kalles ved et annet navn: humanisme. ”I ordets videste forstand,” skriver han, ”er humanister rett og slett ateister som tror på det å leve et meningsfylt og etisk liv.”

Bagginis bok er en god innføring i det humanistiske livssyn, en innføring som samtidig griper tak i noen av utfordringene humanister står overfor. Han viser på en god måte hvorfor agnostisisme er et lite meningsfullt ståsted i livssynssammenheng.

I én forstand må vi alle være agnostikere: Rent vitenskapsteoretisk er det å være agnostiker eneste mulige posisjon, ettersom man ikke kan bevise at det ikke finnes en gud. Det er logisk umulig. Derfor må selv ateister holde døren på gløtt for at de kan ta feil. Det bør være en kilde til ydmykhet og et argument mot dogmatisk og militant ateisme. Vi vet ikke at det ikke finnes en gud. Vi kan ikke vite det.

På den annen side kan man heller ikke bevise at det ikke finnes nisser, spøkelser eller en sjøorm i Seljordsvannet. Derfor må man holde døren på gløtt for dem også.

Hvis agnostisisme derimot skal innebære noe mer enn en slik innrømmelse av at vi rent vitenskapsteoretisk ikke kan bevise at disse ikke finnes, blir tilværelsen raskt fryktelig komplisert.

Ateismen tar inn over seg at mennesker ikke kan leve i en tilstand av konstant tvil. Det er en logisk konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden: Det er å ikke tro på gud, fordi man ikke har gode grunner til å tro at en gud finnes. Det være seg Odin, Kali, Neptun eller Jahve.

Naturalister
I motsetning til karikaturen av ateister, er det heller ikke nødvendigvis slik at alle ateister er fryktelig opptatt av religion. At de kaller seg selv, eller kan karakteriseres som, ateister, betyr ikke annet enn at de ikke tror at det finnes en (eller flere) guder.

Det ateister flest har felles, er at de er naturalister, påpeker Baggini. Det vil si at de tror denne verden er den eneste og at alle sider ved tilværelsen, også menneskers sinn og bevissthet og våre forestillinger om hva som er vakkert, godt og meningsfullt, er av denne verden. Mennesket har ingen sjel som eksisterer uavhengig av våre fysiske kropper og lever videre etter vår død.

Beviser for ateismens sannhet er derfor ikke primært beviser for at gud ikke finnes, men beviser for at denne naturalismen er rett. Og ateisme er ikke først og fremst fraværet av en tro på gud, men troen på at denne verden er den eneste som er.

Og er den det, blir det desto viktigere å skape en bedre verden for oss alle i den korte tiden vi er her. Vårt håp om en bedre verden ligger i at vi er i stand til å enes om et sett med leveregler, at vi i fellesskap bygger en moral basert på våre beste sider. Det er ikke lett, men sjansen for å lykkes er større hvis vi tar utgangspunkt i en realistisk forståelse av verden og menneskene.

Dommedag og ateisme

Siste hånd legges i disse dager på en antologi om dommedagsforestillinger, som jeg redigerer sammen med Asbjørn Dyrendal og som utgis på Humanist forlag i oktober, i samerbeid med Skepsis. Den bærer tittelen Dommedag! Verdens undergang før og nå, og omslaget er som dere ser blitt er riktig lekkerbisken.

Så jeg er litt for opptatt til å vie Espen Grønlies bokessay i Morgenbladet, under tittelen "Ateisme er nihilisme", den oppmerksomhet jeg er litt usikker på om det fortjener. Jeg skal komme tilbake til saken til uken, inntil videre kan dere ta en titt på en omtale av den, sett fra et annet ståsted på det teologiske spekteteret, borte hos Bjørn Are.

I mellomtiden vil jeg dog få påpeke at jeg er frytkelig, fryktelig, fryktelig glad for at jeg ikke bedriver liberalteologi. Hvorfra kommer denne ideen om at det ullent tenkte nødvendigvis må være fryktelig dypsindig?

Skeptisk? Skeptisk

Først henvendte Nordisk Film, som lager det kritisk granskende vitenskapsprogrammet Den 6. sansen for kvalitets-TV-langerne i TV Norge, seg til Skepsis på jakt etter ... synske. (En opplevelse jeg har skildret her.)

Bak lå det sannsynligvis en tankerekke, men ikke nettopp klarsyn.

Nå har de justert klarheten betraktelig, og henvender seg til Skepsis på jakt etter skeptikere. Hvilket jeg skal innrømme gir en viss mening:

Hei,
Nå starter 2.runde av Jakten på den 6.sans. Dette er en serie der vi med kritisk blikk skal undersøke klarsynte evner og åndelige fenomener. I serien skal såkalte klarsynte gjennom en rekke tester og oppgaver. Dette er alle faktiske utfordringer som vil bli gjennomgått av spesialister og vanlige folk for å belyse de synske bragdene.

Derfor er vi veldig interessert i dere i Skepsis. Vi er på jakt etter noen som er VELDIG skeptiske til at synske/klarsynte kan lese andre mennesker, spå fremtid, se fortid osv. Men, som likevel er villig til å la seg lese for å bevise/motbevise at de klarer det.

Vet dere om noen som kunne tenke seg å stille opp på dette én dag, foran kamera selvfølgelig. Honorar blir gitt. Vi trenger 5stk skeptiske skeptikere. Kan dere hjelpe?

Mvh,
Anine Johansen
Produksjonskoordinator
Nordisk Film AS

Min første innskytelse var at jeg er ... skeptisk. Eller for å være helt ærlig: Min første innskytelse var å be dem steke i sitt eget fett.

Men ettersom jeg har erfaring med at det kan være lurt å la innskytelsene mine gjennomgå en viss kvalitetskontroll før jeg handler ut fra dem (klikk her, for en hysterisk morsom skildring av hvordan livet kan arte seg hvis man lar være), videresendte jeg henvendelsen til Asbjørn Dyrendal, som tross alt er førsteamanuensis og forsker og greier - og derfor et vell av objektivitet.

Asbjørns vurdering av mitt forslag om å be dem steke er som følger:

Kan sies på en annen måte: Be dem sende over protokollen for forsøket og forsikringer om 1) at det ikke skal redigeres på en slik måte at det gir misvisende inntrykk av "treffrate" (de bør f.eks. summere antall gjetninger og antall treff og bom), og 2) råopptaket skal foreligge i kopi slik at man kan være sikker på at de gjør ting ordentlig.

Hvis ikke protokollen er god (og det er den neppe) og de ikke vil godta betingelsene (det vil de med enda større sannsynlighet ikke), så vil jeg avvise testen som verdiløs og eksplisere at jeg ikke stiller for å gi skinn av legitimitet til "tester" som ikke fortjener navnet.

A.

Men det er morgen. Og jeg har et forord til en dommedagsbok å skrive. Og å ta på seg å forklare TV-produsenter grunnleggende vitenskapsteori er ikke så fryktelig fristende. Så akkurat nå heller jeg mest mot å sende følgende svar:

Kjære Norsk Film

Nei.

mvh,
Arnfinn Pettersen

Hvis da ikke noen av dere føler for å skrive noe helstøpt og dypsindig i stedet ...

(Og hvis noen av dere på død og liv vil melde seg frivillig, må dere for all del gjerne gjøre det.)

Scientologtest testet

Dagbladet har gravd frem tolkningsgrunnlaget for Scientologenes personlighetstest og har fått Ole I. Iversen, "formann i sertifiseringsrådet for testbruk i Norge (STN) og faglig leder i selskapet Assessit," til å vurdere det. Han er krystallklar :

"Det er så uetisk og useriøst som det kan få blitt, sier han. [...] Metodene er ikke forankret i noe moderne personlighetsteori. Den strider mot alle etiske retningslinjer, og den strider også mot det vi vet om utvikling av mennesker. Skal det fungere, må en fokuserer på hva folk er gode til, og å bygge videre derfra. Dette er det stikk motsatte."

Mathias Fosse, scientologenes heller ubehjelpelige talsmann i Norge, er muggen: "Iversen er ikke uhildet. Han er selv en aktør i denne bransjen." Hvilket han selvsagt har rett i. Personlig mener jeg personlighetstester er en forbasket uting og Iversen har et ansvar for at svineriet er så utbredt som det er.

Men det er så det blir virkelig morsomt: "Hva har scientologien betydd for deg og ditt liv?" spør Dagbladet Fosse: "- Jeg er blitt flinkere til å kommunisere med folk og uttrykke tankene mine, sier Matthias Fosse."

Er det alt han har igjen for et langt liv i rørsla? Én ting er at det virker deprimerende lite. En annen ting er at utgangspunktet må ha vært heller begredelig. For som alle som har sett Fosse på TV vet, er ikke kommunikasjonsevnene hans allverdenes å skryte av ...

Heksesang

Denne bloggen er viet livssyn, ikke musikk. Det skriver jeg vanligvis om her. (Jeg tror dog jeg tillater meg en parentes for å minnes Ronnie Drew, Kongen av Irland, som døde på lørdag.)

Av og til krysser dog musikk og livssyn klinge. Det gjelder selvsagt særlig innen den klassiske musikken. En av de beste onelinerne jeg har begått i min til i Humanismens hus, er "Djevelen har muligens de beste låtene, men Gud har utvilsomt de beste kantatene".

For ikke å snakke om de beste korverkene. Jeg har vekslet mellom Vaughn Williams Messe i G-moll og Szymanowskis Stabat Mater i det siste. Å, herre ... Nei, vent, feil blog ...

Og uansett var det ikke kristen musikk jeg hadde tenkt å skrive om, men paganistisk.

Når jeg ikke hører på klassisk musikk, står folkrocken meg særlig nær. Og det er en genre som unektelig tidvis har vært preget av det noe ... fluffy. Hippieestetikken er ofte nærliggende og har vært det helt siden Incredible String Band gjorde unevnelige ting med strengeinstrumenter.

Noen, som min gamle helt Mike Scott, har tatt skrittet helt ut. Scott bodde en periode på Findhorn, de britiske øyers new age-hovedstad. Ja, Waterboys plate Universal Hall er spilt inn i Universal Hall i Findhorn. Og en lekkerbisken av en plate er den.

Andre har tatt musikken i mer rent paganistisk retning. Jeg har en særlig forkjærlighet for Dave Smith, eller Damh the Bard som han kaller seg, som lager intenst fengende folkrock, influert av verdens beste folkrockduo fra Devon, Show of Hands, og med tekster som bærer preg av at Damh er dypt inne i neodruide-bevegelsen. (Order of Bards, Ovates and Druids, for de av dere som måtte være interessert i den slags):

Spring has come and have you seen,
The Morris dancers on the green?
Just a bit of fun,
To pass the days.
But there is magic in their dance,
The season's blessed and not by chance,
So I raise my glass,
To our Pagan Ways.

Damhs musikk bærer preg av at han, i tillegg til å være en folkie av den gode, gamle skolen, også har en forkjærlighet for AC/DC og Ramones. Det er vanskelig å tro at en mann med kassegitar kan rocke så mye. Skulle du lure på hvordan det låter, kan du laste ned den aktuelle låta, Pagan Ways, her.

I den mer rocka delen av spekteret, befinner The Dolmen seg, og låter som en på samme tid mer punka og mer folky versjon av Pogues eller Oysterband.

Men grunnen til alt dette skriveriet er at jeg sitter her og gynger med til Gaia Consort (de på bildet), trivelige hippier fra beste hippieland i Washington. Staten, altså. Og her snakker vi Wicca, ikke druider. Skikkelig heksemusikk med andre ord.

Og hvem visste at hekser hører på en kuriøs blanding av folk og vestkystrock? Litt jazz i hjørnene, en del prog her og der, mer likefrem voksenrock, om enn med mye strykere. Litt Dan Fogelberg, en hel del James Taylor, muligens litt Dave Matthews (men ikke mer enn at det er til å tilgi). Det er i det hele tatt fryktelig, fryktelig hyggelig. Og hvem kan egentlig motstå tekster som:

Once in the month in a place made secret
Better for us all if the moon is full
Naked in the rites to show our freedom
Free is the love that we offer too

Ours is the ecstasy of being
Walking in the beauty of the great green Earth
Ours is the touching of the mystery
Ours the experience of death and birth

Låta heter Drawing Down the Moon ... Og det er i det minste veldig ... søtt.

Som de gode hippiene de er, har de lagt ned hele katalogen sin til gratis nedlasting. Dere har med andre ord mulighet til å gynge med meg.

Og mens jeg sitter og skriver dette, stikker Humanistisk ungdoms fører, Legolas ... nei, vent, Lars Petter var det, hodet inn og spør "Er ikke det det derre heksebandet?"

Så nå vet dere hvilke onde åndskrefter som holder oss gående her i huset ...

Hundeklonemormonersexkidnapper

Overskriften "Dog-cloner denies she was Mormon sex kidnapper Joyce McKinney" er utvilsomt dypt fascinerende i seg selv.

Men det mest fascinerende er at saken faktisk er enda villere enn overskriften tilsier.

(Takk til kollega Knut, som tipset meg om galskapen.)

Føler De dem uttafor?

Da kan kanskje sjelesorg være tingen? For lusne 300 kroner timen kan du få en samtale på det nye sjelesorgsenteret som Normisjon og Menighetssøsterhjemmet åpner i Oslo, vet Vårt land å fortelle ...

Føler De dem syk?

Og søker De, til tross for at De har rotet dem inn på denne hedenske side, en helgen å be til for å kurerer problemene? Libby Purves lister opp hele femti, med tilhørede sykdom, på sin Faith Central. Så det er nok å velge i.

Men ikke skyld på meg hvis det ikke hjelper ...

Føler De dem synsk?

Jeg er i den situasjon at henvendelser til Skepsis lander i min e-postboks. Det resulterer tidvis i underholdende lesning. I dag fikk vi for eksempel en henvendelse fra Nordisk Film, som jakter på klarsynte til neste sesong av Jakten på den 6. sans, som de produserer for TV Norge.

Og jeg innser at Skepsis da må være de opplagte å kontakte. Man trenger ikke være klarsynt for å forstå at det simpelthen vrimler av synske i våre rekker.

Siden jeg lo godt, har jeg et klart og tindrende syn for mitt indre av at dere vil gjøre det også. Så her er brevet:

Hei,

Vi i Nordisk Film skal nok en gang produsere "Jakten på den 6.sans" for TVNorge. Det er andre sesong av "Jakten på den 6.sans” vi nå skal i gang med.

I denne anledning sender vi ut litt informasjon for å søke etter mulige deltagere til programmet.

Det er i utgangspunktet de mest erfarne klarsynte vi søker etter, men det er åpent for alle å søke. Vi går igjennom alle søknader som kommer inn, og inviterer aktuelle deltagere til en nærmere samtale med oss her på Nordisk Film.

Ring oss gjerne hvis du har spørsmål angående dette.

Mvh
Karianne Heltvedt og Une Ramstad
Castingansvarlige, "Jakten på den 6.sans"

Den vedlagte informasjonen er også rett så underholdende, med formuleringer som:

Har du evner utenom det vanlige?
Er du klarsynt?
Har du en sterk intuisjon?
Da ønsker vi å komme i kontakt med deg!
Vi skal i gang med en ny runde av ”Jakten på den 6.sans”. Programmet som får skeptikerne til å tvile.

De vil også gjerne at du skal legge ved bilde. En ting er om du er klarsynt, men det er selvsagt greit om du ser godt ut på fjernsyn også ...

Du må forøvrig fylle ut en gøyalt skjema, med spørsmål som: "Har du noen sykdommer?", "Beskriv dine evner ", "Hva gjør du for å komme i kontakt med det ”overnaturlige”? (f.eks tarotkort, meditasjon/tankekraft, berøring av gjenstander…)" og "Gi et par eksempler på hva som har skjedd når dine evner er i bruk ".

Så hva er det egentlig å tvile på?

Kvalbein om OL

Jeg regner med at dette vil komme som en overraskelse på dere, men det er ett og annet jeg ikke er helt enig med Jon Kvalbein i. Når sant skal sies er det vel litt mer enn ett og annet. Men hans betraktninger rundt de olympiske "leker", slutter jeg meg udelt til:

Sammen med alle andre som gjennom tidene har beundret keiserens nye klær, ønsker jeg våre norske utøvere lykke til i Beijing! Tenk ikke over hva dere gjør. Vær solidariske med mediene, politikerne, investorene og alle andre som tjener godt på idretten. Oppretthold den felles illusjon at dere er med på noe viktig. Den som taper illusjonene, taper livslykken. Intet er viktigere enn olympisk gull.

Flat selvinnsikt

BBCs nettsider har en kostelig artikkel om flat-earthers. Jeg falt særlig for følgende sitat:

"People are definitely prejudiced against flat-earthers," says John Davis, a flat earth theorist based in Tennessee. [...] Many use the term 'flat-earther' as a term of abuse, and with connotations that imply blind faith, ignorance or even anti-intellectualism."

Hva kan man si? Selvinnsikt er en fin ting.

(Og hvis du har mye tid til å kaste bort i nøtteland, kan du knapt bruke den på et bedre sted enn diskusjonsforumet til Flat Earth Society. Total mangel på selvinnsikt kan være underholdende det også.)

(Via Counterknowledge.)

Virrvarr og kvantene

Virrvarr fortsetter sin serie Skeptikerskolen, med en udmerket utlegning om hvorfor kvantemedisin ikke virker og ikke kan virke.

Dypsindig lesning

Blant de ting som har vederfaret meg mot slutten av sommeren, er at jeg er blitt tagget. Eller utfordret, som det gjerne kalles på norsk. Den skyldige er Bjørn Are Davidsen og utfordringen er som følger:

Man gør følgende: 1. Rækker ud efter den nærmeste bog. 2. Slår op på side 123. Finder den femte sætning på siden. 4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne). 5. Kommenterer citatet. 6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Bjørn Are snek seg rundt utfordringen ved å sitere en hel rekke bøker. Her jeg sitter på kontoret, er det meget å gripe tak i, hvorav en del kan få meg til å fremstå som jeg faktisk leser dype ting. Men skal leken fungere, bør utfordringen følges til punkt og prikke. Og den bør gjelde den boken som lå nærmest da man leste utfordringen. Hvis ikke er det bare å plassere seg på et egnet sted og vips ser man dyp og tenksom ut.

Derfor: Boken som lå meg næremest, der jeg satt syk og dyster på Humanistisk Ungdoms sommerleir, var M. C. Beatons Agatha Raisin and the Walkers of Dembley, den fjerde boken i serien om amatørdetektiven Agatha, hennes higen etter sin sjarmante nabo James Lacy og mer eller mindre vellykkede jakt på grimme mordere blant Cotswolds pittoreske landsbyer.

De aktuelle setningene er
'Oh, him.' She jerked a thumb at the ceiling. 'Lives up above.'
'Looks like a murderer?'

Den aktuelle personen er en ung herre fra Glasgow, bosatt i Cotswolds, som alltid går i kilt, later som han er fra det skotske høylandet og er medlem av en gruppe heller radikale turgåere som liker å finne frem til glemte offentlige stier og tråkke gjennom kornåkere. Gruppens selvoppnevnte (og aldeles ufyselige) lederkvinne er blitt myrdet mitt i en av disse åkrene. (En rapsåker, for å være presis.)

Det hele er ganske betegnende for Beatons lune, men ravnsorte humor. (Hun har forøvrig en annen serie gående, med politimannen Hamish MacBeth, som faktisk foregår i det skotske høylandet.)

Jeg oppdaget Beaton på forsommeren, har lest ni av bøkene hennes og har bestilt åtte til. Det er kriminallitteratur helt etter min smak: Lettbent, vittig, mer enn en smule fjollete og med gjennomgående usympatiske ofre. Det er ingen dysfunksjonelle familer, gale seriemordere eller fordrukne politimenn som liker opera. De løpende plottene har et klart element av såpeopera, bare mer tøysete. Det er med andre ord underholdning som ikke later som om de er noe som helst annet enn underholdning. Korte er de også, sjelden over 250 sider.

Bøkene er forøvrig blitt gjort til radiohørespill, med Penelope Keith i rollen som Agatha. Det er et perfekt valg.

Så langt har jeg oppført meg pent. Men denne tagge-runden har pågått så lenge, at jeg har inntrykk av at alle andre enn meg alt har vært utsatt for den. Så jeg står over punktet om å sende den videre. Det får da være måte på.

Utvilsomt tilbake

Ferien er over, ungdommens leir er unnagjort og en kortvarig strid med et eller annet irriterende maveonde er over. Jeg er med andre ord tilbake på jobb. Og ikke helt sikker på hva jeg synes om det.

Jeg har ikke helt klart å få igang bloggemuskelen ennå, men kan i mellomtiden anbefale min favorittblogpost fra sommeren, hvor Martin BG på en udmerket måte redegjør for de moralske implikasjonene i spørsmålet om arv vs. miljø.