fredag 21. august 2009

Jeg vampyrblogger. Så det så

Didrik synes jeg skal skrive om alvorlige ting, men jeg vil nå heller vampyrblogge jeg da. Ida mener jeg MÅ skrive om Twilight, men det er nok bare for at hun vil jeg skal anbefale hennes udmerkede post om bøkene. Hvilket jeg akkurat gjorde.

Jeg har aldri lest og kommer aldri til å lese Twilight-serien, men jeg har sett filmen. Dagen før jeg så La den rette komme inn (som jeg heller ikke har lest). Det var en interessant kontrast.

Ikke fordi den ene er en dårlig spilt tyggegummifilm og den andre en film som elegant utnytter den sterke kontrasten mellom sitt eget kunstfilmspråk og det på samme tid fascinerende, uhyggelige og fjollete i de rene vampyrsekvensene. Først og fremst var det interessant fordi de, til tross for at de er så forskjellige, har mye felles.

De er like i det at begge spinner videre på arven fra Anne Rice: Begge tematiserer et av grunnelementene i Interview with the Vampire (hvis betydning for utviklingen av vampyrlitteraturen som genre er udiskutabel): Ideen om frossen ungdom, vampyren som sitter fast i den (unge) alder den var i da den ble det den er.

Vi finner nesten like replikkvekslinger i de to filmene:

Twilight:
– How old are you?
– 17.
– How long have you been 17?
– A while.

La den rette komme inn:
– Är du gammal?
– Jag er tolv år … Fast det har jag varit veldigt lenge.

I begge filmer er dette del av nøkkelscenen: Da hovedpersonen endelig konfronterer sin nye venn med det alle vi andre har visst hele tiden - at han/hun er vampyr.

Begge filmene handler om et ungt menneske som føler seg utenfor og som finner trygghet og tilhørighet gjennom møtet med en vampyr. Men det er en avgjørende forskjell at Bella i Twilight er 17, mens Oskar i La den rette komme inn er 12. Bellas usikkerhet springer ut av en ung kvinnes ennå uavklarte seksulitet, Oskar er den mobbede outsideren som leter etter tilhørighet og selvsikkerhet.

Filmene er derimot dypt forskjellige i sitt utfall. Twilight-serien ender slik jeg forstår det med at Bella får sin vampyr - og selv blir vampyr. Gjennom motgang kjemper hun seg frem til sin sanne identitet og blir den hun ønsker å være. Det er med andre ord en ganske standard oppvekstskildring. Hun havner på utsiden, ja, men det er det hun ønsker og det er en ganske trygg outsider-status hos sin dørgende kjedelige vampyr - som bare drikker dyreblod.

Oskars skjebne er derimot mer uviss. Han finner sin tilhørighet hos Eli, men er det på bekostning av sin menneskelighet? Hun redder ham fra hans sadistiske plageånder, men hva er prisen for å akseptere hennes metode? (Det er neppe noen spoiler å avsløre at den er blodig.) Eli er en klassisk vampyr, ingen blek "vegetarianer". Mennesker må dø for at hun skal leve.

Og hva med mannen som er Elis følgesvenn på begynnelsen og som dreper mennesker og tapper dem for blod for at hun skal slippe å drepe? Var han en gang som Oskar? Er Eli en genuin venn eller er hun en som jakter på en hun kan utnytte til å gjøre grovarbeidet for seg? Er det nødvendigvis noen motsetning?

Oskars historie er fortellingen om outsideren som aksepterer at han står på utsiden - helt på utsiden - og lærer seg å leve med det. Men prisen er for høy. Å ofre sin menneskelighet er ikke å finne seg selv - det er å miste seg selv. Derfor er den lykkelige slutten bare tilsynelatende.

Men filmen er fantastisk. I skarp motsetning til Twilight.
_____

StuttURL: http://is.gd/2rLDy
_____

10 kommentarer:

anders sa...

jeg er rett og slett helt enig. Det svenske motstykke til Twilight er en voldsomt god film. ^^

ViggoStrømme sa...

Bra skrevet Arnfinn. Le Den Rette Komme Inn er en så uhyre god film at det umulig å beskrive, den er på min topp ti, og kommer til å forbli der.

Hanne sa...

Jeg må jo bare anbefale deg på det groveste å lese bøkene til John Ajvide Lindquist, for de er fantastiske. Både La den rette komme inn, Håndtering av udøde og Papirvegger.

Filmen var bra, den. Men den kan ikke måle seg med boka.
Men: Liv? Vampyren heter da vitterlig Eli?

Arnfinn Pettersen sa...

Hanne: Jeg har skjønt at jeg må rydde plass til Lindquist på leselisten snarest.

Hva navn angår kan jeg bare unnskylde meg med at det er fredag ettermiddag. Takk, det er rettet.

ViggoStrømme sa...

Hanne!
Jeg er enig i at Lindqvist er strålende. Allikevel syns jeg bøkene hans har tapt seg over tid.
La Den Rette er fantastisk. Håndtering er også svært gode - i lange passasjer. Åpningen, hvor bestefar graver opp sitt udøde barnebarn med legoklosser og det hele er noe av det mørkeste og tristeste jeg har lest. Men boka sklir ut på slutten.
Papirvegger har noen veldig gode noveller, han er best når han er subtil. Men fortsettelsen av Håndtering er svak syns jeg.

Nå har jeg også den tvilsomme gleden av å ha lest den siste boka hans, Menneskehavn, og den er på mange måter misslykket. Boka har den samme melankolske stemningen og menneskeskildringene og sorgfølelser er frysende godt beskrevet. Men handlingen er så langt ute at det ødelegger (nesten) alt.

Jeg håper han strammer inn neste bok. Jeg vil ha mer!!!

Liv-Marit sa...

Jeg har lest "La den rette" og sett Twilight-filmen og synes vel at det er vanskelig om ikke umulig å sammenligne.

Twilight er (unnskyld alle tenåringsjenter) en tenåringsfilm.

La den rette er en ganske skremmende bok om menneskelighet og ondskap. I perioder gjorde det nesten vondt å lese den.

Hjorthen sa...

Jeg synes Viggo er litt for streng når han kaller Menneskehavn for mislykket, selv om jeg er enig i at handlingen er et godt stykke ute. Den er tidvis strålende, og alltid underholdende.

Men sammenlignet med La den rette komme inn, og Håndtering av udøde, så kommer den til kort. I disse to bøkene så er det alvor. Menneskehavn er mer lek. Man får ikke den samme følelsen av at Lindquist brenner for akkurat denne historien.

Men les den også!

HanneLK sa...

Det er forskjell på Twilight-serien og filmen og La den rette komme inn-boken og filmen. Jeg imidlertid usikker på hvor nyttig denne sammenligningen egentlig er.

Jeg mener begge deler er svært gode på det de prøver å være og det er virkelig ikke det samme.

Jeg skjønner virkelig ikke denne fristelsen for å dra sammenligningene mellom de to. For du er virkelig ikke den første til å gjøre det.

Det eneste de har til felles er vampyrer(og at filmatiseringen kom omtrent samtidig i Norge)? Vampyrene er ikke det samme og det vampyrismen symboliserer er heller ikke det samme.

Hvorfor er det da interessant å stille dem opp mot hverandre?

Tom sa...

Let the right one in er den vakreste og mest trollbindende filmen jeg har sett til nå i år.

Jeg er veldig anti de kommærsje Twilight filmene (men må se dem allikevel såklart).

Er veldig spendt på Sagaen Cirque de Freak som kommer med første film The Vampires Assistant nå snart...

Didrik sa...

Skal jeg liksom være den seriøse stemmen her, nå da. Hrmf.