Jeg vampyrblogger. Så det så

Didrik synes jeg skal skrive om alvorlige ting, men jeg vil nå heller vampyrblogge jeg da. Ida mener jeg MÅ skrive om Twilight, men det er nok bare for at hun vil jeg skal anbefale hennes udmerkede post om bøkene. Hvilket jeg akkurat gjorde.

Jeg har aldri lest og kommer aldri til å lese Twilight-serien, men jeg har sett filmen. Dagen før jeg så La den rette komme inn (som jeg heller ikke har lest). Det var en interessant kontrast.

Ikke fordi den ene er en dårlig spilt tyggegummifilm og den andre en film som elegant utnytter den sterke kontrasten mellom sitt eget kunstfilmspråk og det på samme tid fascinerende, uhyggelige og fjollete i de rene vampyrsekvensene. Først og fremst var det interessant fordi de, til tross for at de er så forskjellige, har mye felles.

De er like i det at begge spinner videre på arven fra Anne Rice: Begge tematiserer et av grunnelementene i Interview with the Vampire (hvis betydning for utviklingen av vampyrlitteraturen som genre er udiskutabel): Ideen om frossen ungdom, vampyren som sitter fast i den (unge) alder den var i da den ble det den er.

Vi finner nesten like replikkvekslinger i de to filmene:

Twilight:
– How old are you?
– 17.
– How long have you been 17?
– A while.

La den rette komme inn:
– Är du gammal?
– Jag er tolv år … Fast det har jag varit veldigt lenge.

I begge filmer er dette del av nøkkelscenen: Da hovedpersonen endelig konfronterer sin nye venn med det alle vi andre har visst hele tiden - at han/hun er vampyr.

Begge filmene handler om et ungt menneske som føler seg utenfor og som finner trygghet og tilhørighet gjennom møtet med en vampyr. Men det er en avgjørende forskjell at Bella i Twilight er 17, mens Oskar i La den rette komme inn er 12. Bellas usikkerhet springer ut av en ung kvinnes ennå uavklarte seksulitet, Oskar er den mobbede outsideren som leter etter tilhørighet og selvsikkerhet.

Filmene er derimot dypt forskjellige i sitt utfall. Twilight-serien ender slik jeg forstår det med at Bella får sin vampyr - og selv blir vampyr. Gjennom motgang kjemper hun seg frem til sin sanne identitet og blir den hun ønsker å være. Det er med andre ord en ganske standard oppvekstskildring. Hun havner på utsiden, ja, men det er det hun ønsker og det er en ganske trygg outsider-status hos sin dørgende kjedelige vampyr - som bare drikker dyreblod.

Oskars skjebne er derimot mer uviss. Han finner sin tilhørighet hos Eli, men er det på bekostning av sin menneskelighet? Hun redder ham fra hans sadistiske plageånder, men hva er prisen for å akseptere hennes metode? (Det er neppe noen spoiler å avsløre at den er blodig.) Eli er en klassisk vampyr, ingen blek "vegetarianer". Mennesker må dø for at hun skal leve.

Og hva med mannen som er Elis følgesvenn på begynnelsen og som dreper mennesker og tapper dem for blod for at hun skal slippe å drepe? Var han en gang som Oskar? Er Eli en genuin venn eller er hun en som jakter på en hun kan utnytte til å gjøre grovarbeidet for seg? Er det nødvendigvis noen motsetning?

Oskars historie er fortellingen om outsideren som aksepterer at han står på utsiden - helt på utsiden - og lærer seg å leve med det. Men prisen er for høy. Å ofre sin menneskelighet er ikke å finne seg selv - det er å miste seg selv. Derfor er den lykkelige slutten bare tilsynelatende.

Men filmen er fantastisk. I skarp motsetning til Twilight.
_____

StuttURL: http://is.gd/2rLDy
_____