Molly Mu, frimurere, gravende journalistikk og homonasjonalisme

VG har nok en gang bedrevet litt skikkelig gravende journalistikk ... eller gått inn på Facebook-siden til Mohyeldeen Mohammad (aka Molly Mu) som det også er kjent som. Og der viser det seg, lo and behold, at Molly gleder seg over at fire norske soldater ble drept på oppdrag i Afghanistan. Skjønt soldater og soldater ... Molly er klar på hva dette dreier seg om:

«Disse udyrene er IKKE soldater, slik vestlig, frimurersk media fremstiller dem som. Derfor ønsker jeg død og elendighet til hver eneste norsk, eller annen vestlig terroristovergriper, som reiser til våre land (i dette tilfellet Afghanistan) og deltar i en ulovlig okkupasjon og aggresjon mot et av verdens fattigste land.»

Og det har han jo faktisk rett til å mene, inklusive det konspirasjonsteoretiske vrøvlet om frimurersk media (les "jødisk media"). Akkurat som Afran Bhatti selvsagt har rett til både å mene at dette ikke var soldater, men terrorister, og at norske soldater må regne med å bli drept når de er i krig. Uten at det er helt lett å forstå hva det siste har med saken å gjøre, siden dette altså ikke dreide seg om soldater.

Begge deler er selvsagt deres rett. De må dog regne med at PST holder et aldri så lite øye på dem og deres likesinnede. Så får de heller komme ridende om tyve år og sutre om at de vil se mappa si.

Det jeg derimot lurer på - ettersom Molly Mu tidligere har avdekket et litt ... anstrengt forhold til homofile, og ettersom begrepet "homomnasjonalisme" nå er trådt inn i det norske språk - er om det ikke er noen staute homonasjonalister der ute (gjerne med en sans for uniformer - eller lær, selvfølgelig), som kunne ta på seg jobben med å gi lille Molly en velfortjent omgang ris på stumpen ...

_____

Oppdatering: VG skriver i en ny sak: "Arfan Bhatti tok i ettermiddag kontakt med VG Nett for å presisere at han ikke ønsker at norske soldater skal dø i kamp." Hvilket fortsatt er litt uklart, all den tid han altså mener at dette dreide seg om terrorister, ikke soldater. Forvirret? Ta det med ro, det later til å være noe som går.

_____

Og forøvrig anbefaler jeg på det varmeste Humanist forlags sommersalg. Gjør et pocket-kupp på strålende forfattere som Azar Nafisi, Bertrand Russell eller Richard Dawins. Eller (hvis dere foretrekker det blodige) en viss Pettersen ...

_____

Nytt på Humanist.no: Mellom Chemtrails og bakkemannskap

Humanist slipper sin aller første artikkel rett på nett. John Færseth har dykket ned i den norske ekstremkonspirasjonsmiljøet og skildrer den tvilsomme fangsten i artikkelen "Mellom Chemtrails og bakkemannskap". Det er fascinerende lesning. Og du finner ut hva det egentlig står på veggen på bildet - som er fra Hausmania i Oslo.

Fornærmet? Sur? Forfulgt? Diskuter gjerne artikkelen her.
_____

Nytt på Humanist.no: Torgrim Eggens "Jern" anmeldt

Det er nettopp det den er. Anmeldt altså. Av Audhild Skoglund. Hun er bare sånn passe fornøyd. (Sorry, Torgrim.)

Diskuter gjerne omtalen her.
_____

Tvilsom anbefaling

New York Times' app er noe av det vidunderligste ved iPhone. Hvorfor lese norske aviser, når man kan lese ordenlig journalistikk under parasollen i stedet?

Blant de siste dagers store leseopplevelser er Katy Butlers artikkel "What Broke My Father’s Heart", om en far som, takket være en pacemaker, lever videre lenge etter at hans tid ville, og kanskje burde, vært ute - og hvilke konskevenser det har for ham og hans familie. Svært anbefalt.
_____

Well, so fu***ng what?

Stephen Fry, i samtale med Christopher Hitchens, om to av samtidens moteord, "respect" og "offense.



Støtt av overskriften? Well, so fu***ng what?
_____

Om blogging og taushet

Det er stille på denne bloggen for tiden. Det er flere grunner til det. En av de viktigste er at jeg har hatt og har en svært travel vår. Etter at jeg vendte tilbake fra pappaperm i midten av mars, har jeg hatt deadlines hengende over meg nesten hele tiden. Først på Humanist, så på nettsidene og nå på et nytt nummer av Humanist. Jeg klager ikke, men det eter det meste av tiden min. Blogging må nødvendigvis nedprioriteres.

Men en annen grunn henger sammen med det spesielle med å skrive en blogg i arbeidstiden. Som redaktør har jeg i utgangspunktet stor frihet - også til å avvike fra min arbeidsgivers ståsted. Samtidig ønsker jeg ikke å bruke denne bloggen til å fronte saker der jeg er sterkt uenig med forbundet eller politiske saker som skaper mye engasjement i offentligheten men som faller utenfor bloggens kjerneområde. Formelt kan jeg nok slippe unna med det, men jeg synes selv det ville være uryddig.

To slike saker er Israel/Palestina-problematikken og ståsted i forhold til islam. Jeg er vesentlig mer Israel-vennlig enn norsk offentlighet ellers (jeg er vel på sett og vis del av "Den nye høyrebølgen" som Klassekampen "avslørte" i helgens mest komiske avissak) og jeg er med tiden blitt stadig mer skeptisk til deler av de islamske politiske strategier vi ser i offentligheten. Jeg har for eksempel tvilt meg frem til at jeg er tilhenger av et forbud mot hijab i skolen.

Det første av disse spørsmålene har HEF - i det minste inntil landsmøtets uttalelse denne helgen - ikke hatt noe ofisielt synspunkt på, men jeg synes altså det er ryddigst å ikke fronte sterkt omdiskuterte saker på siden av forbundets kjerneområde på denne bloggen.

Islam-debatten er en mer komplisert sak. Jeg skriver om den, særlig der den berører ytringsfrihet og trosfrihet, men jeg bruker ikke bloggen til å gå inn i saker der jeg rett og slett er uenig med forbundets linje. Jeg engasjerer meg for all del i debatten om slike spørsmål, men jeg gjør det andre steder. Som på dette fæle Facebook, der disse fæle høyreekstremistene herjer.

Poenget er uansett at saker som disse opptar meg, men at jeg ikke ønsker å bruke bloggen til å fronte mitt ståsted. Samtidig krever det å blogge et visst engasjement - ikke minst når deadlinene gjør tid til et knapphetsgode. Og når mitt engasjement priært befinner seg på saker som jeg definerer som utenfor bloggens område, vel da blir det litt taust. Hvis jeg da ikke metablogger om blogging.
_____

Humanistisk tilskudd

Mens dere venter på at jeg skal finne tilbake blogglysten, kan dere gakke hen til Humanists nettsder, der Bård Larsens ikke sånn aldeles heeeelt velvillige omtale av Arvid Brynes kosedialogbok Vi sloss for Norge nylig dukket opp.
_____