De som er ute etter Mads

Det finnes noen mennesker i norsk offentlighet jeg gjerne vil like, men ikke får til. For eksempel får jeg det jevnlig over meg at jeg synes Herodes Falsk er morsom. Inntil jeg gjør den tabben å se Falsk og Mathiesens show når de nok en gang går i reprise på TV Norge. Jeg vil så gjerne le. Men det er bare ikke morsomt.

Litt sånn har jeg det med Mads Larsen (bare på en måte omvendt). Jeg vil gjerne like ham. Ikke fordi jeg har lest en eneste bok av ham. Og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men fordi jeg beundrer hans villighet til å kaste seg ut i den ene håpløse kamp etter den andre. (Det ville selvsagt hjulpet om ikke de fleste av disse kampene var konstruert av Larsen selv.)

Etterhvert har jeg begynt å lese Larsens utallige kronikker mer som humoristiske innspill enn som politisk analyse. Og da blir det unektelig mer underholdende. Men det var vel aldri egentlig ment å være morsomt, var det vel Mads?

Men nå har Larsen fått nok og flytter til Buones Aires. For all del ikke fordi det ikke blir noe på ham. Nei da, som han repliserer til en kommentar av Kathrine Aspaas (som for ordens skyld er Norges muligens dårligste aviskommentator): "Selv har jeg i år hatt flere sexpartnere enn 95 prosent av leserne dine kommer til å ha i løpet av et liv." Åååååå, så søtt.

Det betyr at det antagelig er slutt på Larsens mange viltre krumspring i konspiratorisk feminismeparanoia. Vi vil ikke lenger få lese høydepunkter som dette:

"Da jeg i november gikk ut mot sexkjøploven i kronikkform og med en ny roman, ble jeg møtt med alt fra massiv stakkarsliggjøring til en kampanje der alle norske kvinner ble oppfordret til å nekte meg sex. Fascinerende. De kvinnelige sjefideologene synes å lide av en psykoseaktig virkelighetsforståelse i sin fornektelse av menns erfaringer."

Rett nok kan mindre lødig feminisme av og til få det til å høres ut som om de mener menn møtes jevnlig på hemmelige møter for å legge ondsinnede planer for å holde kvinner nede. Og jeg skjønner at det kan være fristende å møte det med samme mynt. Jeg ser på sett og vis for meg møtet der "de kvinnelige sjefideologene" sitter over sin tørre hvitvin og legger planene for å holde oss stakkars menn nede. Forskjellen er at jeg relativt raskt begynner å fnise av ideen.

Larsen på sin side, argumenterer som en sann konspirasjonsteoretiker. Det er ikke seg selv han kjemper for, det er alle de stakkars undertrykte og stemmeløse. For han har sett hvordan makten egentlig er skrudd sammen. Og det er et stygt syn. Han forstår det vi andre ikke forstår. Og det er en skremmende kunnskap. Men Mads er en modig mann. Så han har slåss ufortrødent videre mot, eh, ... vindmøllene?

God tur til Buones Aires, Larsen. Vi kommer til å savne deg. For i motsetning til Herodes Falsk er du tidvis riktig morsom. Ufrivillig riktig nok, men morsom åkke som.