tirsdag 25. september 2007

En humanistisk sekt?

Det har oppstått frisk debatt på Fri tankes nettsider om KRL-fag, navnefester og samarbeid med ulike trossamfunn. Det er utmerket, selv om jeg som ansatt i forbundet egentlig er forhindret fra å ta del i denne type debatter med tillitsvalgte.

Alt er dog ikke utmerket. Nok en gang dukker anklagen opp om at Human-Etisk Forbund (HEF) er preget av en sekterisk tendens eller til og med er i ferd med å bli en sekt. Klarest uttrykkes det hos Sara Azmeh Rasmussen i dette innlegget. Hun formulerer seg slik:

”Gules uttalelser i Klassekampen tjener som en kjærkommen bekreftelse på mine vurderinger og min kritikk mot forbundets ledelse. Den valgte linjen i de seneste årene har ført til at vi i Human-Etisk Forbund har begynt å identifisere oss som en livssynssekt, og etter hvert fått en mer dogmatisk tilnærming til menneskerettighetene. Den sekteriske tendensen er tydelig i Gules argumentasjon som er særpreget av ”oss” og ”dem”-dikotomien, der de religiøse og vi humanister skal holde oss til våre respektive ”soner” i samfunnet.”

Utdannet kultur- og religionshistoriker som jeg er, føler jeg meg kallet til noe så prosaisk og kjedelig som en begrepsavklaring.

Innen religionsforskningen opererer man med to ulike sektdefinisjoner. Det ene definerer en sekt som en ”religiøs gruppe som pga. avvikende meninger har skilt seg ut fra et større trossamfunn”, for å sitere caplex.no. Jeg antar at vi uten videre kan legge denne til side?

Den andre definisjonen er bygd opp av et sett kriterier som kjennetegner slike grupper, en såkalt cluster-definisjon. Det er her tilstrekkelig å fremheve at et av de viktigste kriteriene er kravet om ”høyintensiv deltagelse”. Hvilket vil si at sekter i henhold til definisjonen forlanger stor grad av aktiv deltagelse, for derigjennom å skille de som er villig til å ofre seg for gruppen fra de som ikke er det.

HEF, hvor kun vel to prosent av medlemmene er aktive på en eller annen måte, faller langt på utsiden av denne definisjonen.

Vi kan med andre ord se bort fra akademiske definisjoner av sekter. Muligens opererer Azmeh Rasmussen og andre som vil sette sektstempelet på HEF i stedet med hva vi kan kalle en ”folkelig” forståelse av hva en sekt er.

Slike er mer flytende, men inneholder gjerne påstander om lukkethet, ekstreme doktriner og krav om full tilslutning til disse, mer eller mindre ekstreme atferdsnormer, avgrenset lederskap i form av en kallet, føreraktig skikkelse, lav rekruttering eller rekruttering gjennom å fødes inn i sekten og en fiendtlig holdning til omgivelsene.

Dette er ingen særlig god beskrivelse av HEF. Forbundet er en demokratisk organisasjon, hvor medlemskapet er åpent for alle som slutter seg til dets formål. Forbundets doktriner er ikke ekstreme og det hverken stiller krav om full tilslutning til disse eller har noen måte å kontrollere dette på. Det har ikke en gang en eksklusjonsparagraf. Forbundet ledes av et demokratisk valgt styre og den daglige ledelse ansettes av dette styret.

Og de utviklingstrekk Azmeh Rasmussen mener er med på å gjøre HEF til en sekt, er vel funderte i demokratiske vedtak.

Uenighet og debatt er en god ting. Men debatten blir sjelden bedre av slik merkelappklistring. Særlig ikke når den er så til de grader upresis.

6 kommentarer:

annar sa...

Jeg er helt enig med Pettersen. HEF kan ikke på noen måte seriøst anklages for å være en sekt. Tvert i mot vil jeg påstå at vi er veldig bevisste på at vi IKKE skal bli en sekt, et lukket samfunn. Må si at jeg har problemer med å ta Rasmussen helt på alvor, til det skyter hun litt for ofte og ofte langt over målet. Ligger det en eller annen kulturkonflikt her?

litveit sa...

Vil på ingen måte forsøke meg på en annen definisjon av sekt enn Pettersen. Men jeg tillater meg som ateist å ikke trekke klar skiller mellom det å tilhøre en sekt og det å organisere seg i et religiøst samfunn. "Sekterisk tendens" er i hovedsak et retorisk poeng. Sekterisk er selvfølgelig et vesentlig for sterkt begrep, men grensedragningene mot det religiøse viskes ut jo mer HEF befester sitt idé-grunnlag og utvikler sine seremonier og peker på menneskerettighetene som de evige sannheter. At det foregår en åpen og fri meningsutveksling på dette punkt er selvfølgelig den beste forsikring mot sekt-anklagene.

Anonym sa...

Bjørn Morten Litveit: På hvilken måte peker HEF på menneskerettighetene som "evig sannhet"? Mener du virkelig det? Jeg synes det en litt drøy påstand, og hvis du skal komme med slik påstand, bør du underbygge den litt mer.

Arnfinn Pettersen sa...

Et poeng i Bjørn Morten Litveits kommentar må kommenteres, nemlig formuleringen "jeg tillater meg som ateist å ikke trekke klar skiller mellom det å tilhøre en sekt og det å organisere seg i et religiøst samfunn".

Vi er for så vidt alle frie til å bestemme nøyaktig hva vi vil mene med ulike ord, men hvis vi ønsker å kommunisere med andre, gjør vi klokt å bruke dem på måter som det er en viss samforstand om. Litveit må gjerne "tillate seg" å ikke gjøre noen forskjell på sekter og religiøse samfunn generelt. Men da kan vi vel like godt bare kalle dem religiøse samfunn?

Og det er vel ikke helt tilfeldig at man i en kritikk av ting man ikke liker i organisasjonen, velger ordet som har den mest negative klangen?

Jeg har etter hvert diskutert med en god del av de som hevder at HEF er i ferd med å bli en sekt, og det slår meg hver gang at ordet er lite annet enn et negativt stempel, brukt fordi man liker lyden av det. Hva Litveit kaller "i hovedsak et retorisk poeng".

I debattsammenheng er dette urent trav.

litveit sa...

Jeg oppfatter Sara A. Rasmussens språkbruk som en spissformulering (derav retorisk poeng). Å omtale det som urent trav fremstår for meg som en uholdbar påstand, særlig i en blogg kalt den tvilsomme humanist og med et programfestet standpunkt om å forvirre.

Jeg er ikke uenig i at det er "klokt" å bruke begreper slik de også forstås av andre. Jeg mener jeg har gjort nettopp det ved

1) å fremheve sekterisk tendens som en spissformulering,

2) ta avstand fra begrepsbruken (jf. "vesentlig for sterkt") og

3) presisere mitt meningsinnhold til å være at "grensedragningene mot det religiøse viskes ut".

Jeg har på ingen måte brukt mitt personlige syn på parallellen mellom sekt/religiøse samfunn verken i debatt eller annet - dette kom som en frimodig ytring i bloggkommentaren alene.

Ad menneskerettighetene: Jeg ber om at mitt utsagn leses i sin sammenheng; "..det religiøse viskes ut...JO MER...peker på menneskerettighetene som de evige sannheter." Mao. peker jeg på en sammensatt prosess, som omfatter autoritative kilder (som EMK, jf under), seremonier og overgangsriter forbeholdt medlemmer, involvering av umælende barn mv, som noe man skal være bevisst på. Skal jeg som ateist og humanist kunne kritisere de jeg vil kritisere må jeg være villig til å rette det samme kritiske lys mot meg selv.

EMK, Verdenserklæringen mv brukes svært aktivt av HEF, og det har jeg ingen problemer med. Snarere tvert i mot sliter jeg selv med at jeg faktisk anser det som evige sannheter. Fra Humanistisk manifest 2006: Humanismens menneskesyn kommer til uttrykk i FNs menneskerettighetserklæring: "Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."

I så måte må jeg spørre deg, hef-medlem, anser du dette som en absolutt sannhet? Hvis ja - ser du poenget mitt?

Arnfinn Pettersen sa...

Det er mulig Sara kun mener sektbegrepet retorisk, men hun er på ingen måte den første til å hevde at de ting hun anser som negative i HEF er med på å gjøre forbundet til en sekt. Og det er alltid betegnelsen "sekt" som brukes.

Når en nærmere gjennomgang av begrepet entydig viser at det er en svært dårlig karakteristikk av HEF, er det rimelig å påpeke at dette ikke dreier seg om noen besrkrivelse, men om ren stempling. Og det anser jeg som urent trav i enhver debatt. (Selv om jeg skal være den første til å tilstå at jeg av og til gjør det selv.)

Man må gjerne mene at HEF er i ferd med å utvikle seg i en "religionsaktig" retning. Det er et standpunkt som vil finne støtte hos konservative religionssosiologer. Men når man bruker et såpass betent ord som "sekt", bør det være ut fra en bevisst vurdering av om det er beskrivende for det man ønsker å si.

Det er først og fremst Saras (og i tidligere tider diverse representanter for Horn-familien) bruk av sektbegrepet jeg hadde i tankene og er for så vidt enig med Bjørn Morten i at han har gjort tilstrekkelig tydelig rede for hva han mener.

Til diskusjonen om evige sannheter: En mening er kun et dogme hvis man i utgangspunktet avviser at det kan komme til å legges frem noen som kan få en til å endre mening.

For så runde formuleringer som den Bjørn Morten siterer, må det neste være tilstrekkelig at man er åpner for at man kan være villig til å endre sin tolkning. Jeg teller i farten ti ord/begreper som er åpne for definsisjonsdebatt.