I går kveld kom den triste - om enn ikke nettopp uventede - beskjeden om at Bjørn Rasch Østbye døde på mandag, i en alder av 82 år.Da jeg først trådte inn i HEFs korridorer, i 1996, hadde Bjørn vært her i årevis (men han ryddet aldri ut av eskene som stod i hjørnet på hans siste kontor). Han var språkmannen: Korrekturleser, språkvasker og oversetter. Og en mann av svært sterke meninger hva språk angikk.
Bjørn lærte meg å avsky det splittede infinitiv, å se med gru på ethvert garpegenitiv og å grøsse hver gang noen skriver "har blitt". Han utstyrte meg, som jeg skriver i forordet til min vampyrbok (som Bjørn selvsagt korrekturleste), med temmelig mange synonymer for "temmelig" og fryktelig mange for "fryktelig".
Og det var Bjørn som lærte meg at det heter "hertillands". I ett ord.
Det begynner å bli en stund siden Bjørn sist stakk sitt bustete hode i på mitt kontor (som jeg har lært mye av Bjørn om å møblere), men når han gjorde det, var det alltid opptakten til en tid brukt på langt viktigere ting enn arbeid. Vi har diskutert fri vilje lenge nok til å demonstrere at mennesket i det minste er fritt til å bruke sin tid på endeløse diskusjoner. (Og nå kan du ikke motsi meg, eller hva Bjørn? Og jeg kunne latt være å skrive alt dette.)
Sist, for et halvt års tid siden, snakket han, vokst opp som han var i bedehuset i Hausmannsgate, om sine jødiske venner i Calmeyergaten - som han selv så bli ført bort av tyskerne under krigen.
Og vi snakket om musikk. Særlig om pianomusikk. Og aller helst (i hvert fall Bjørn) om hans store idol, Sviatoslav Richter. Som mens jeg skriver dette spiller seg gjennom Schuberts to siste pianosonater. Det står som et verdig farvel til en strålende mann.
Og skulle det likevel være noe der i det hinsidige, Bjørn, så gi dem en lekse om orddeling fra meg.
3 kommentarer:
Fint fint fint skrevet om en hederskar.
Hvil i fred - fra en som aldri fikk bli så godt kjent med deg, men satte veldig pris på deg.
Bjørn var en enestående vennlig, tålmodig, interessant og kunnskapsrik mann. Gjennom mange års samarbeid rakk vi å bli nære venner. Ofte utviklet en kort forespørsel om et eller annet språkproblem seg til lange samtaler om Zappfes filosofi, Øverland og Hamsuns stilistikk, svenske skuespillere, tysk film i mellomkrigstiden, italiensk opera eller nesten hva som helst. Uansett emne var det alltid intellektuelt og personlig berikende. Bjørn lærte meg det jeg kan om å skrive. Samtidig delte han med seg av sin livserfaring på sin stillferdige og uhøytidelige måte. Jeg savnet samværet med ham straks jeg sluttet i HEF. Nå er savnet permanent.
Terje Emberland
Legg inn en kommentar