Jeg tar juleferie i tre uker fra jeg forlater kontoret i dag. I utgangspunktet betyr det at Den Tvilsomme tar ferie også, men jeg ser ikke helt bort fra at det kan komme noen kortere poster når juleakevitten og pinnekjøttet får overtaket.Før jeg tar ferie har jeg kommentert kommentarene til mine kommentarer til andres kommentarer til mine kommentarer til Richard Dawkins bok The God Delusion. Og det har jeg gjort her. Eventuelle kommentarer legges til denne posten.
For de av dere som aldri får nok nyateismedebatt, har den sureste av alle sure, gamle menn, Theodore Dalrymple (en av mine store helter), skrevet en kommentar på City Journal. A.C. Grayling har svart . Det har Sam Harris også (og Dalrymple har svart ham på samme lenke).
Og da er tiden inne for å ønske god jul. Vis måtehold. Men ikke overdriv.
(Julekrybben er nok en gang fra It Came Upon A Midnight Weird.)
6 kommentarer:
Det som slår meg, nok ein gong, i denne utvekslinga er korleis desse "ny-ateistane" framstår som langt meir sinte og sure enn sin motpart. Der Dalrymple framstår som moderat og gjennomtenkt, framstår Grayling og Harris som aggressive, for ikkje å snakke om rabiate, fanatikarar. Dei opner ild med alle kanonar...
... og ein får berre lyst til å kakke dei i hovudet og be dei sette seg i skammekroken til dei er rolege nok til å leike med dei andre borna.
Kanskje juletida vil roe dei ned? Store måltid og julesanger har jo den effekten på mange.
God Jul!
Jeg er så steikandes sint!!
Har nettopp vært med på å hatt mine elever med på "juleavslutning"###??? Det ble en rein jesusdigging satt i system av rektor. Ingen alternativer, det bare er sånn!! Sitter å leter etter lovparagrafer slik at jeg kan klemme den herværende rektor hardt der det gjør mest vondt. Nå går det på på æren løs.
Følg med, det er vel bare de som tror på helvete som kan hvane dær..
Jesusdigging er vel greit nok, så lenge den ikke er av forkynnende karakter og har virkelighetsdefinerende makt.
Hva er virkelihetsdeefinerende Jesusdigging?
Til den galne cleric-en:
Selv er jeg nok generelt for en mild fremføring og for et imøtekommende vesen (til og med til den grad at jeg ved senere gjennomsyn oftere har ønsket at jeg hadde vært hardere på skeptiker- eller f.eks. fandom-lister enn det jeg var), men er ikke dette med at Dawkins etc. er så "slemme" egenttlig en for billig kritikk? Selv tolker jeg Harris som saklig, men svært skarp, og det er det kanskje iblant lurt å være.
Og dette med å være rolige nok til å være sammen med de andre barna -- gjelder det også barna med ekte religiøse titler, som hyler ut alskens hat og velsigner sin saks krigere...?
Dalrymple er kanskje "moderat" i sitt forhold til religion, men han er langt fra moderat i sin kritikk av de nye ateistene. Graylings og Harris' tilsvar er derimot etter forholdene svært så moderat formulert, tatt i betraktning at Harris og Grayling svarer på kritikk rettet direkte mot dem - og etter min mening urettferdig kritikk. Når Dalrymple f.eks tolker Harris' utsagn om at "some people" kan drepes til at Harris har lite imot folkemord virker Dalrymple hverken gjennomtenkt eller moderat, mens Harris' tilsvar fremstår som et godt stykke selvkontroll.
Så til noe Den Tvilsomme skriver i et svar til meg:
"Verden er ikke enkel. Livet er fullt av vanskelige balanseganger. Det er ingen vei utenom å forholde seg til de enkelte tilfellene og gripe inn der de fikse ideene blir ekstreme. Alternativet er for prinsippfasthetens skyld å gi avkall på flere grunnleggende menneskerettigheter."
Dette blir litt for sirkulært og stråmannsaktig for min smak. Hvis man definerer religionsfriheten som viktig er religionsfriheten selvsagt viktig. Om man derimot ikke anser religionsfrihet som noen særskilt rettighet - utover den generelle menings- og ytringsfriheten - faller argumentet sammen.
Med fare for å være like platt selvfølgelig selv vil jeg først påpeke at å bli motsagt ikke kan anses som et inngrep i noens frihet. Det er ingen grunnleggende rettighet å være hevet over kritikk. Mye av den overdrevne respekten for religion - og Dawkins' kritikk av denne respekten - handler om hva som ansees som sosialt akseptabelt å si, snarere enn direkte inngrep i troendes liv. Dawkins siterer Douglas Adams: "If somebody thinks taxes should go up or down you are free to have an argument about it. But on the other hand if somebody says 'I mustn't move a light switch on a Saturday', you say, 'I respect that'." Mye av det folk tror på er faktisk ganske tåpelig - men om man sier det høyt risikerer man å bli kalt rabiat og bedt om å sette seg i skammekroken. Denne forsiktigheten bidrar i neste omgang til å gjøre religiøse myter mer seiglivete og gjør det vanskeligere å bekjempe de mer ekstreme tolkningene av dem - ikke fordi det er vanskelig å trekke linjen mellom harmløs og ekstrem religion, (selv om det kan være vanskelig nok) men fordi religiøse slipper å debattere det de tror på med utenforstående men venner seg til å avfeie kritikk som udannet.
Når det gjelder mer direkte inngrep i troendes liv har den tvilsomme selvsagt rett i både at vi må akseptere folks rett til å mene ting vi ikke liker, og i at det er vanskelige balanseganger i forhold til hvor ekstreme meninger vi tillater. Men han unnviker det sentrale poenget: Hvilken plass bør "det er troen min" ha i denne balansegangen, sammenlignet med f.eks "det er overbevisningen min"? Skal handlinger som i utgangspunktet er forbudt aksepteres om begrunnelsen er religiøs? Skal en religiøs overbevisning teller mer enn en politisk?
Jeg har tidligere gjengitt noen av Dawkins' eksempler på hvordan religiøsitet tillegges (overdreven) vekt, men de forsvant i en '[...]' når Arnfinn skulle sitere og kommentere. La meg prøve et kanskje mer aktuelt eksempel: I Sverige brukte Høyesterett religionsfriheten som begrunnelse for å frikjenne pastor Åke Green, etter at han i tingretten var dømt for hets mot homofile. Arnfinn har andre steder i bloggen tatt til orde for at Tore Tvedt må dømmes for rasisme. Dersom Tore Tvedt hadde blandet noen Bibel- og Luthersitater inn i uttalelsene sine, og norsk Høyesterett hadde gjort en tilsvarende vurdering som svensk HR gjorde i Green-saken, ville Arnfinn da vært enig?
Forøvrig er jeg enig med mye av det Even har skrevet, og kommer til å kommentere forholdet mellom religion og vitenskap i den tråden.
Legg inn en kommentar