Dypsindig lesning

Blant de ting som har vederfaret meg mot slutten av sommeren, er at jeg er blitt tagget. Eller utfordret, som det gjerne kalles på norsk. Den skyldige er Bjørn Are Davidsen og utfordringen er som følger:

Man gør følgende: 1. Rækker ud efter den nærmeste bog. 2. Slår op på side 123. Finder den femte sætning på siden. 4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne). 5. Kommenterer citatet. 6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Bjørn Are snek seg rundt utfordringen ved å sitere en hel rekke bøker. Her jeg sitter på kontoret, er det meget å gripe tak i, hvorav en del kan få meg til å fremstå som jeg faktisk leser dype ting. Men skal leken fungere, bør utfordringen følges til punkt og prikke. Og den bør gjelde den boken som lå nærmest da man leste utfordringen. Hvis ikke er det bare å plassere seg på et egnet sted og vips ser man dyp og tenksom ut.

Derfor: Boken som lå meg næremest, der jeg satt syk og dyster på Humanistisk Ungdoms sommerleir, var M. C. Beatons Agatha Raisin and the Walkers of Dembley, den fjerde boken i serien om amatørdetektiven Agatha, hennes higen etter sin sjarmante nabo James Lacy og mer eller mindre vellykkede jakt på grimme mordere blant Cotswolds pittoreske landsbyer.

De aktuelle setningene er
'Oh, him.' She jerked a thumb at the ceiling. 'Lives up above.'
'Looks like a murderer?'

Den aktuelle personen er en ung herre fra Glasgow, bosatt i Cotswolds, som alltid går i kilt, later som han er fra det skotske høylandet og er medlem av en gruppe heller radikale turgåere som liker å finne frem til glemte offentlige stier og tråkke gjennom kornåkere. Gruppens selvoppnevnte (og aldeles ufyselige) lederkvinne er blitt myrdet mitt i en av disse åkrene. (En rapsåker, for å være presis.)

Det hele er ganske betegnende for Beatons lune, men ravnsorte humor. (Hun har forøvrig en annen serie gående, med politimannen Hamish MacBeth, som faktisk foregår i det skotske høylandet.)

Jeg oppdaget Beaton på forsommeren, har lest ni av bøkene hennes og har bestilt åtte til. Det er kriminallitteratur helt etter min smak: Lettbent, vittig, mer enn en smule fjollete og med gjennomgående usympatiske ofre. Det er ingen dysfunksjonelle familer, gale seriemordere eller fordrukne politimenn som liker opera. De løpende plottene har et klart element av såpeopera, bare mer tøysete. Det er med andre ord underholdning som ikke later som om de er noe som helst annet enn underholdning. Korte er de også, sjelden over 250 sider.

Bøkene er forøvrig blitt gjort til radiohørespill, med Penelope Keith i rollen som Agatha. Det er et perfekt valg.

Så langt har jeg oppført meg pent. Men denne tagge-runden har pågått så lenge, at jeg har inntrykk av at alle andre enn meg alt har vært utsatt for den. Så jeg står over punktet om å sende den videre. Det får da være måte på.