Et ateistisk forord

Humanist forlag har akkurat gitt ut en norsk oversettelse av den britiske filosofen og journalisten Julian Bagginis A Very Short Introduction to Atheism, opprinnelig utgitt i Oxford University Press' A Very Short Introduction-serie. På norsk heter den, radikalt nok, Ateisme. En kort introduksjon. (Fri tanke har en omtale av den.)

Siden det var jeg som i sin tid foreslo den for forlaget, er jeg ikke direkte misfornøyd med utgivelsen. Ikke måtte jeg presse dem nevneverdig heller. En kjapp kikk avdekket det jeg allerede visste: Det er en strålende liten bok.

Kjøp den her. Det er en ordre!

Boken er utstyrt med et forord av en viss Arnfinn Pettersen og siden det er en eneste lang anbefaling, hadde ikke forlaget noe mot at jeg delte det med dere. (For ordens skyld: Jeg tjener ikke en krone på utgivelsen. Og ja, flittige lesere av denne bloggen som mener å kjenne igjen en og annen formulering, kan tenkes å ha helt rett i det):


Om ateister og humanister
Et forord til Julian Bagginis Ateisme

Av Arnfinn Pettersen

Humanisme kommer i mange varianter. Som denne: ”Vi er ikke immune mot kjeltringer blant oss. Hvis jeg allerede nå kjente til noen, ville de ikke være i live etter morgendagen. Kort prosess. Det er fordi jeg er humanist at jeg har dette synspunktet.”

Sitatet er fra Erich Mielke, Øst-Tysklands kanskje mest fryktede mann. Mielke ledet i mer enn tre tiår ”Ministerium für Staatssicherheit”, bedre kjent som Stasi. Og mer enn noen annen var han ansvarlig for at Øst-Tyskland utviklet seg til det mest gjennomovervåkede samfunn noensinne.

Men Mielkes humanisme er ikke den eneste: ”Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter,” heter det i Norsk humanistmanifest 2006, en definisjon som plasserer Mielke trygt på utsiden.

Mielke var ikke humanist i noen meningsfull forstand av ordet. Men han var ateist. Han var en av dem som bidro til at ateister stod for noen av de verste overgrepene i forrige århundre. Han og hans likesinnede påkalles derfor gjerne for å bevise at ateisme leder til moralsk oppløsning og forfall.

For hvis gud ikke eksisterer, er alt tillatt, som det gjerne blir hevdet at Dostojevskijs Ivan Karamasov hevder. Med andre ord: Hvis det ikke er noen gud der ute til å bestemme hva som er rett og galt, kan vi alle gjøre hva vil.

En positiv ateisme
Påstanden er gjentatt til det kjedsommelige, fra teologisk anlagt hold gjerne i form av en anklage om at ateister generelt og humanister spesielt bereder grunnen for det totale anarki.

Er det virkelig slik? Kan man virkelig gjøre hva man vil hvis man ikke tror på en gud? Hvis noen av disse som påstår dette selv ble overbevist om at gud var død, ville de prøvd å kjøre mot kjøreretningen på E6 ut av Oslo en travel ettermiddag?

Svarene er ”nei”, ”nei” og ”neppe”. Selvsagt er ikke alt tillatt. Det er ikke engang slik at uten gud er ingenting lenger godt eller ondt.

Julian Baggini viser hvorfor. Han har satt seg fore å presentere en postitiv ateisme: En moralsk, rasjonell og demokratisk ateisme som gjør det mulig å, for å parafrasere anarkisten, ateisten og naturisten Odd Grythe, være et anstendig menneske uten å tro på gud.

Og han har lykkes. Til overmål. Baggini demonstrerer tydelig hvorfor Karamasov-parafrasen er feil: Hvis gud er død er riktignok alt tillatt, men bare i den forstand at vi ikke lenger har noen fasit. Det er i stedet opp til oss å skape oss en levelig verden. Baggini viser byggestenene vi har for hånden: filosofi og vitenskap, rasjonalitet og empati, kunst og litteratur – den menneskelige tradisjon og natur på sitt beste.

Et flokkdyr
Behovet for å skape en bedre verden er en utfordring for oss alle, ateister eller ikke. At ateister ikke kan vende seg til religionen for å få svar, betyr ikke at vi er uten veiledning i moralske spørsmål. Det betyr heller ikke at lover, normer og moral ikke lenger har noen plass i den menneskelige tilværelse.

Mennesket er av natur et flokkdyr. Gjennom evolusjonsprosessen har vi utviklet oss som naturlige skapninger i samfunn med andre skapninger. Det har aldri levd et grunnleggende ensomt, frittstående menneske, som så – på rasjonelt vis – har inngått en samfunnskontrakt med menneskene rundt seg.

Det at vi av natur er samfunnsvesener, har hele tiden forutsatt normer for omgang med andre. Dette er grunnlaget for lover, regler og normer slik vi kjenner det fra et moderne samfunn. Det er grunnleggende deler av fenomenet mennesket.

Vi har utviklet evnen til empati – til å leve oss inn i andre menneskers situasjon – og til omsorg for andre. Dette er evner som kommer til uttrykk i vår samvittighet, noe som gjør oss til moralske vesener. Empati og omsorg er grunnleggende deler av hva det vil si å være menneske. Å være uten disse evnene er symptomer på psykisk sykdom.

Humanisme
Baggini understreker at hans ateisme også kan kalles ved et annet navn: humanisme. ”I ordets videste forstand,” skriver han, ”er humanister rett og slett ateister som tror på det å leve et meningsfylt og etisk liv.”

Bagginis bok er en god innføring i det humanistiske livssyn, en innføring som samtidig griper tak i noen av utfordringene humanister står overfor. Han viser på en god måte hvorfor agnostisisme er et lite meningsfullt ståsted i livssynssammenheng.

I én forstand må vi alle være agnostikere: Rent vitenskapsteoretisk er det å være agnostiker eneste mulige posisjon, ettersom man ikke kan bevise at det ikke finnes en gud. Det er logisk umulig. Derfor må selv ateister holde døren på gløtt for at de kan ta feil. Det bør være en kilde til ydmykhet og et argument mot dogmatisk og militant ateisme. Vi vet ikke at det ikke finnes en gud. Vi kan ikke vite det.

På den annen side kan man heller ikke bevise at det ikke finnes nisser, spøkelser eller en sjøorm i Seljordsvannet. Derfor må man holde døren på gløtt for dem også.

Hvis agnostisisme derimot skal innebære noe mer enn en slik innrømmelse av at vi rent vitenskapsteoretisk ikke kan bevise at disse ikke finnes, blir tilværelsen raskt fryktelig komplisert.

Ateismen tar inn over seg at mennesker ikke kan leve i en tilstand av konstant tvil. Det er en logisk konsekvens av en rasjonell tilnærming til verden: Det er å ikke tro på gud, fordi man ikke har gode grunner til å tro at en gud finnes. Det være seg Odin, Kali, Neptun eller Jahve.

Naturalister
I motsetning til karikaturen av ateister, er det heller ikke nødvendigvis slik at alle ateister er fryktelig opptatt av religion. At de kaller seg selv, eller kan karakteriseres som, ateister, betyr ikke annet enn at de ikke tror at det finnes en (eller flere) guder.

Det ateister flest har felles, er at de er naturalister, påpeker Baggini. Det vil si at de tror denne verden er den eneste og at alle sider ved tilværelsen, også menneskers sinn og bevissthet og våre forestillinger om hva som er vakkert, godt og meningsfullt, er av denne verden. Mennesket har ingen sjel som eksisterer uavhengig av våre fysiske kropper og lever videre etter vår død.

Beviser for ateismens sannhet er derfor ikke primært beviser for at gud ikke finnes, men beviser for at denne naturalismen er rett. Og ateisme er ikke først og fremst fraværet av en tro på gud, men troen på at denne verden er den eneste som er.

Og er den det, blir det desto viktigere å skape en bedre verden for oss alle i den korte tiden vi er her. Vårt håp om en bedre verden ligger i at vi er i stand til å enes om et sett med leveregler, at vi i fellesskap bygger en moral basert på våre beste sider. Det er ikke lett, men sjansen for å lykkes er større hvis vi tar utgangspunkt i en realistisk forståelse av verden og menneskene.