Heksesang

Denne bloggen er viet livssyn, ikke musikk. Det skriver jeg vanligvis om her. (Jeg tror dog jeg tillater meg en parentes for å minnes Ronnie Drew, Kongen av Irland, som døde på lørdag.)

Av og til krysser dog musikk og livssyn klinge. Det gjelder selvsagt særlig innen den klassiske musikken. En av de beste onelinerne jeg har begått i min til i Humanismens hus, er "Djevelen har muligens de beste låtene, men Gud har utvilsomt de beste kantatene".

For ikke å snakke om de beste korverkene. Jeg har vekslet mellom Vaughn Williams Messe i G-moll og Szymanowskis Stabat Mater i det siste. Å, herre ... Nei, vent, feil blog ...

Og uansett var det ikke kristen musikk jeg hadde tenkt å skrive om, men paganistisk.

Når jeg ikke hører på klassisk musikk, står folkrocken meg særlig nær. Og det er en genre som unektelig tidvis har vært preget av det noe ... fluffy. Hippieestetikken er ofte nærliggende og har vært det helt siden Incredible String Band gjorde unevnelige ting med strengeinstrumenter.

Noen, som min gamle helt Mike Scott, har tatt skrittet helt ut. Scott bodde en periode på Findhorn, de britiske øyers new age-hovedstad. Ja, Waterboys plate Universal Hall er spilt inn i Universal Hall i Findhorn. Og en lekkerbisken av en plate er den.

Andre har tatt musikken i mer rent paganistisk retning. Jeg har en særlig forkjærlighet for Dave Smith, eller Damh the Bard som han kaller seg, som lager intenst fengende folkrock, influert av verdens beste folkrockduo fra Devon, Show of Hands, og med tekster som bærer preg av at Damh er dypt inne i neodruide-bevegelsen. (Order of Bards, Ovates and Druids, for de av dere som måtte være interessert i den slags):

Spring has come and have you seen,
The Morris dancers on the green?
Just a bit of fun,
To pass the days.
But there is magic in their dance,
The season's blessed and not by chance,
So I raise my glass,
To our Pagan Ways.

Damhs musikk bærer preg av at han, i tillegg til å være en folkie av den gode, gamle skolen, også har en forkjærlighet for AC/DC og Ramones. Det er vanskelig å tro at en mann med kassegitar kan rocke så mye. Skulle du lure på hvordan det låter, kan du laste ned den aktuelle låta, Pagan Ways, her.

I den mer rocka delen av spekteret, befinner The Dolmen seg, og låter som en på samme tid mer punka og mer folky versjon av Pogues eller Oysterband.

Men grunnen til alt dette skriveriet er at jeg sitter her og gynger med til Gaia Consort (de på bildet), trivelige hippier fra beste hippieland i Washington. Staten, altså. Og her snakker vi Wicca, ikke druider. Skikkelig heksemusikk med andre ord.

Og hvem visste at hekser hører på en kuriøs blanding av folk og vestkystrock? Litt jazz i hjørnene, en del prog her og der, mer likefrem voksenrock, om enn med mye strykere. Litt Dan Fogelberg, en hel del James Taylor, muligens litt Dave Matthews (men ikke mer enn at det er til å tilgi). Det er i det hele tatt fryktelig, fryktelig hyggelig. Og hvem kan egentlig motstå tekster som:

Once in the month in a place made secret
Better for us all if the moon is full
Naked in the rites to show our freedom
Free is the love that we offer too

Ours is the ecstasy of being
Walking in the beauty of the great green Earth
Ours is the touching of the mystery
Ours the experience of death and birth

Låta heter Drawing Down the Moon ... Og det er i det minste veldig ... søtt.

Som de gode hippiene de er, har de lagt ned hele katalogen sin til gratis nedlasting. Dere har med andre ord mulighet til å gynge med meg.

Og mens jeg sitter og skriver dette, stikker Humanistisk ungdoms fører, Legolas ... nei, vent, Lars Petter var det, hodet inn og spør "Er ikke det det derre heksebandet?"

Så nå vet dere hvilke onde åndskrefter som holder oss gående her i huset ...