Gunnar Tjomlid har en interessant sak om søvnparalyse, bygget på egne erfaringer:
Det er nesten helt mørkt i rommet. Jeg ligger i sengen, dyna halvveis over meg. Føttene mine iser. [...] Jeg er våken, livredd, og vet at vi er tre personer i rommet.
Hårene på armene mine stritter. Det sitrer i huden. Så hører jeg det igjen, barnelatteren som vekket meg fra den tunge søvnen. En liten fremmed jente står ved siden av sengen min og ler. [...] Latteren hennes får isfjell til å rase ned langs ryggraden min. Jeg blir grepet av panikk og prøver å rope på Eirin for å vekke henne, men jeg får ikke ut en lyd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar