Forundring og folkemord

Jeg har tidligere omtalt Anton Weiss-Wendt og min gode venn Bård Larsens kronikk i Dagbladet, der de kritiserte Ragnar Næss' artikkel om folkemordet på armenerne (eller i Næss' øyne: ikke-folkemordet på armenerne) i antologien Folkemordenes svarte bok. Boken er redigert av Bernt Hagtvet og de kritiserer også Hagtvet for å ha tatt artikkelen inn i boken.

Nå har både Næss og Hagtvet svart og det avtegner seg en forunderlig debatt.

For å ta Hagtvet først, rasler han tungt med sensurspøkelset. Han skriver:

3. Den akademiske debatten har i alle år vært intens, og den er også blitt sterkt politisert. Ragnar Næss har over lang tid vært en av vårt lands få nære kjennere av dette problem etter mange besøk i området og gjennom sin beherskelse av tyrkisk. Å anklage ham for å gå historiefordreieres ærend er absurd. Flere i redaksjonen av boka har flagget uenighet med enkelte av hans fortolkninger. I en rekke andre artikler i boka drøftes andre perspektiver på den armenske tragedien, slik det er naturlig i en akademisk debatt. Helt uaktuelt har det naturligvis vært å nekte «å slippe ham til» fordi Næss har andre fortolkninger enn andre.

4. Det forundrer meg med hvilken letthet Weiss-Wendt og Larsen tyr til sensurvåpenet når de er uenig i fortolkningen av det alle ser på som en katastrofe for den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915.

Til det er det to ting å si: For det første at Weiss-Wendt og Larsen ikke primært kritiserer Næss' meninger, men grunnlaget disse meningene er tuftet på. Deres påstand er at artikkelen er metodologisk svak og tendensiøs, og at den "... langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen".

Det er dette som er det springende punktet. Det er utvilsomt en kraftig påstand, men er den usann? Det besvarer hverken Næss selv eller Hagtvet. Det første er ikke så overraskende, det siste er mer problematisk, fordi den opprinnelige kronikken utfordrer Hagtvets redaktørgjerning og den faglige kvaliteten på artiklene er Hagtvets ansvar.

Det henger igjen sammen med det andre som er å si, og som jeg finner en smule beklemmende: Hagtvets påstand om sensurvilje.

Hagtvet har redigert en bok. Og som redaktør er bokens faglige kvalitet hans ansvar. Weiss-Wendt og Larsens påstand er at Næss' artikkel ikke holder faglig mål og at den derfor burde vært utelatt fra boken. Hvilket er, hvis de har rett, en selvfølge. Det er ikke sensur, det er å utøve redaktøransvaret.

Hagtvet mener, antar jeg, at artikkelen holder faglig mål. Da burde han begrunne dette, ved å besvare de konkrete påstandene, heller enn å avfeie dem som absurde. At Næss har vært mye i Tyrkia og behersker tyrkisk er i denne sammenheng ikke så veldig relevant. Det kan like gjerne tolkes dithen at kritikerne har rett i at Næss løper tyrkernes ærend, som motsatt.

Næss' eget svar konsentrerer seg om påstanden om at det er konsensus blant folkemordsforskere om at armenerne ble utsatt for et folkemord. Han har gravd frem andre "relevante historikere" som er enig med ham og konstaterer at "Det er en myte at enigheten på dette punktet er så stor". Blant hans relevante historikere er Bernard Lewis og Norman Stone de eneste navngitte. Begge er utvilsomt store navn innen historiefaget, men så vidt jeg vet er ingen av dem folkemordsforskere.

Utover denne tellingen av historikere, går ikke Næss inn i noe av substansen i kritikken. Derimot er han skikkelig snurt fordi Weiss-Wendt og Larsen gjengir utsagn fra ham fra en intern diskusjonsliste. Han skriver:

Det er riktig at jeg i ett år har deltatt i en internettbasert diskusjonsliste med historikere med armensk, tyrkisk og annen bakgrunn. Bård Larsen deltar der også. Men det er en klar regel at man ikke referer eller siterer innlegg uten tillatelse. Larsen bryter denne regelen (det han sier om meg er også feil). Dette sier noe om debattantene. Men det er kanskje en debatt på slike premisser de to vil ha?

Det hadde vært interessant å vite hva av det de sier som er feil. For det de sier er:

Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.

Hvis Næss har skrevet noe slik, er det utvilsomt betimelig å gjengi det, som eksempler på særdeles sviktende dømmekraft. Hvis han ikke har gjort det, må han nesten gjøre oss oppmerksom på hva det er han har sagt i stedet.

Hvis han samtidig kunne svare på noe av den konkrete kritikken fra Weiss-Wendt og Larsen, hadde det ikke gjort noe det heller.

Om historiefordreining

Min gode venn Bård Larsen (som bør være et kjent navn for lesere av Humanist) hadde sammen med Anton Weiss-Wendt en kronikk i gårsdagens Dagbla', der de spør hvorfor Ragnar Næss fikk slippe til i den Bernt Hagtvet-redigerte Folkemordenes svarte bok, med sin etterhvert drøvtygde påstand om at det aldri har vært noe tyrkisk folkemord på armenerne.

Siste avsnitt lyder: "Næss står selvsagt fritt til å mene hva han vil som privatperson. Det store spørsmålet er hvorfor denne metodologisk svake og tendensiøse artikkelen, som langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen, har endt opp i en så viktig akademisk publikasjon. Dette spørsmålet bør vel rettes til publikasjonens redaktør, professor Bernt Hagtvet."

Tiltredes.

Folkemord!

Tyrkia er særdeles sure og Bush-administrasjonen mildt paniske, etter at Kongressens utenrikskomité vedtok en resolusjon som fastslår at det tyrkiske folkemordet på armenerne var et, eh, folkemord ...

President Bush vil helst ikke være enig og kaller det "those historic mass killings": "We all deeply regret the tragic suffering of the Armenian people that began in 1915. This resolution is not the right response to those historic mass killings."

Jeg er for så vidt enig i at den moderne forkjærligheten for resolusjoner som fastslår hva som er den rette tolkning av historiske hendelser er uheldig. Men ettersom tyrkerne selv bruker heller ufine metoder for å tvinge gjennom sin statsautoriserte versjon av denne historien, fortjener de alt de får.

Det jeg ikke helt forstår, er at Tyrkia ikke bare kan si: "Ja, det var et folkemord. Det var innmari slemt av det daværende Tyrkia, men det er lenge siden nå. Og forøvrig betaler vi ikke en krone i erstatninger." Og så ville vi i hovedsak vært ferdige med den historien.

I stedet må vi alle lide for deres feilgrep: Sylvester Stallone truer nemlig med å lage film om folkemordet ... Uhu!