tirsdag 24. juni 2008

Forundring og folkemord

Jeg har tidligere omtalt Anton Weiss-Wendt og min gode venn Bård Larsens kronikk i Dagbladet, der de kritiserte Ragnar Næss' artikkel om folkemordet på armenerne (eller i Næss' øyne: ikke-folkemordet på armenerne) i antologien Folkemordenes svarte bok. Boken er redigert av Bernt Hagtvet og de kritiserer også Hagtvet for å ha tatt artikkelen inn i boken.

Nå har både Næss og Hagtvet svart og det avtegner seg en forunderlig debatt.

For å ta Hagtvet først, rasler han tungt med sensurspøkelset. Han skriver:

3. Den akademiske debatten har i alle år vært intens, og den er også blitt sterkt politisert. Ragnar Næss har over lang tid vært en av vårt lands få nære kjennere av dette problem etter mange besøk i området og gjennom sin beherskelse av tyrkisk. Å anklage ham for å gå historiefordreieres ærend er absurd. Flere i redaksjonen av boka har flagget uenighet med enkelte av hans fortolkninger. I en rekke andre artikler i boka drøftes andre perspektiver på den armenske tragedien, slik det er naturlig i en akademisk debatt. Helt uaktuelt har det naturligvis vært å nekte «å slippe ham til» fordi Næss har andre fortolkninger enn andre.

4. Det forundrer meg med hvilken letthet Weiss-Wendt og Larsen tyr til sensurvåpenet når de er uenig i fortolkningen av det alle ser på som en katastrofe for den armenske minoriteten i Tyrkia i 1915.

Til det er det to ting å si: For det første at Weiss-Wendt og Larsen ikke primært kritiserer Næss' meninger, men grunnlaget disse meningene er tuftet på. Deres påstand er at artikkelen er metodologisk svak og tendensiøs, og at den "... langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen".

Det er dette som er det springende punktet. Det er utvilsomt en kraftig påstand, men er den usann? Det besvarer hverken Næss selv eller Hagtvet. Det første er ikke så overraskende, det siste er mer problematisk, fordi den opprinnelige kronikken utfordrer Hagtvets redaktørgjerning og den faglige kvaliteten på artiklene er Hagtvets ansvar.

Det henger igjen sammen med det andre som er å si, og som jeg finner en smule beklemmende: Hagtvets påstand om sensurvilje.

Hagtvet har redigert en bok. Og som redaktør er bokens faglige kvalitet hans ansvar. Weiss-Wendt og Larsens påstand er at Næss' artikkel ikke holder faglig mål og at den derfor burde vært utelatt fra boken. Hvilket er, hvis de har rett, en selvfølge. Det er ikke sensur, det er å utøve redaktøransvaret.

Hagtvet mener, antar jeg, at artikkelen holder faglig mål. Da burde han begrunne dette, ved å besvare de konkrete påstandene, heller enn å avfeie dem som absurde. At Næss har vært mye i Tyrkia og behersker tyrkisk er i denne sammenheng ikke så veldig relevant. Det kan like gjerne tolkes dithen at kritikerne har rett i at Næss løper tyrkernes ærend, som motsatt.

Næss' eget svar konsentrerer seg om påstanden om at det er konsensus blant folkemordsforskere om at armenerne ble utsatt for et folkemord. Han har gravd frem andre "relevante historikere" som er enig med ham og konstaterer at "Det er en myte at enigheten på dette punktet er så stor". Blant hans relevante historikere er Bernard Lewis og Norman Stone de eneste navngitte. Begge er utvilsomt store navn innen historiefaget, men så vidt jeg vet er ingen av dem folkemordsforskere.

Utover denne tellingen av historikere, går ikke Næss inn i noe av substansen i kritikken. Derimot er han skikkelig snurt fordi Weiss-Wendt og Larsen gjengir utsagn fra ham fra en intern diskusjonsliste. Han skriver:

Det er riktig at jeg i ett år har deltatt i en internettbasert diskusjonsliste med historikere med armensk, tyrkisk og annen bakgrunn. Bård Larsen deltar der også. Men det er en klar regel at man ikke referer eller siterer innlegg uten tillatelse. Larsen bryter denne regelen (det han sier om meg er også feil). Dette sier noe om debattantene. Men det er kanskje en debatt på slike premisser de to vil ha?

Det hadde vært interessant å vite hva av det de sier som er feil. For det de sier er:

Hva Næss’ politiserende og selektive tolkning av historien skyldes, kan muligens best tolkes gjennom en del av hans seinere uttalelser, blant annet på det webbaserte forumet Turkish Armenian Workshop. På minnedagen for det armenske folkemordet den 24. april, foreslo han at dagen skulle benyttes for å minnes de tyrkiske ottomanene på linje med de armenske ofrene. Likeledes foreslo han at holocaustdagen den 27. januar, også burde være en minnedag for palestinske ofre for Israels krigføring. Her utviser Næss mager komparativ teft, liten forståelse for historisk analyse, for ikke å snakke om politiserende ufølsomhet.

Hvis Næss har skrevet noe slik, er det utvilsomt betimelig å gjengi det, som eksempler på særdeles sviktende dømmekraft. Hvis han ikke har gjort det, må han nesten gjøre oss oppmerksom på hva det er han har sagt i stedet.

Hvis han samtidig kunne svare på noe av den konkrete kritikken fra Weiss-Wendt og Larsen, hadde det ikke gjort noe det heller.

2 kommentarer:

Arnfinn Pettersen sa...

Jeg er i en analog kommentar (såkalt "samtale") blitt kritisert for formuleringen "rasler han tungt med sensurspøkelset". Det hevdes at man ikke kan rasle med et spøkelse, kun med dets lenker.

Til det er det å si at sensurspøkelset alltid er iført ringbrynje. Og krepp. Så det så.

ragnar næss sa...

Jeg leiter i dag gjennom google på Ragnar Næss, noe jeg tydeligvis burde gjordt før, for jeg finner flere kommentarer til ting jeg har skrevet, vesentlig om min artikkel i ”Folkemordenes Svarte bok” (red. Hagtvet). Blant annet en kommentar fra Arnfinn Pettersen på websiden ”den tvilsomme humanist”. Jeg skal prøve å kommentere kommentaren. Hadde jeg blitt gjort oppmerksom på den før ville jeg svart før.
De to første poengene i Pettersens kommentar dreier seg om 1) den faglige vurderingen av min artikkel, 2) hvorvidt det jeg skriver er i tråd med det offisielle tyrkiske synet som deles av et flertall tyrkiske historikere (i den utstrekning vi kan vite noe om dette i et land der avvikende meninger på dette punktet fører til tap av anseelse, stilling, rettsforfølgelse og i verste fall drap.)
Den faglige vurderingen må historikere stå for, og jeg kan ikke svare for det. Min akademiske debut på feltet skjedde i 2003 i en artikkel i ”Mennesker og rettigheter” nr. 1, 2003. Denne artikkelen ble godtatt av en referee. Den siste artikkelen vet jeg ikke hvordan Bernt har håndtert. Han må svare.
Når det gjelder at artikkelen ”langt på vei reflekterer den offisielle tyrkiske historiefordreiningen” er følgende viktig: jeg feller ingen endelig dom mht hvorvidt matkhaverne bevisst initierte et utryddelseprogram eller ikke, men holder muligheten åpen (se første setn. I ”Oppsummering”, side 175). På s.164 og på sidene 168-172 gjennomgår jeg argumenter og nevner de fleste viktige argumentene for at det forelå en utryddelsesplan. Å gjøre dette – samt ikke å trekke noen konklusjon - er helt utillatelig i en tyrkisk offisiell sammenheng. Det jeg skriver om den tyrkiske versjonen på s-178-180 og dens løgnaktighet ville trolig ført til fengselsstraff i Tyrkia dersom jeg var en tyrkisk historiker på et tyrkisk universitet. At det jeg skriver er på linje med offisiell tyrkisk historieforståelse er således feil.
Arnfinn Pettersen sier så at verken Hagtvet eller Næss kommenterer på disse to punktene. Videre at han ikke er overrasket over at jeg ikke gjør det. Hvorfor er han ikke overrasket? Når det gjelder kommentarer måtte jeg av plasshensyn plukke ut ett poeng, og jeg valgte å peke på det store antall historikere som avviser det en for korthets skyld kunne kalle folkemordstesen om 1915.Dette er selvsagt et sentralt punkt.
La dette være begynnelsen på en forhåpentligvis grundig og fruktbar debatt, der jeg først skal kommentere Pettersens kommentar og dernest innlegget til Weiss-Wendt og Larsen.
Men la oss ta det bit for bit. Opprettholder de to påstanden om at det jeg skriver langt på vei reflekterer offisiell tyrkisk historieskriving?
Vennlig hilsen
Ragnar Næss