torsdag 5. juni 2008

Smittsom sutring

Det kan virke som Dag Solstads syting er smittsom. Nå har den rammet redaktør Sandnes i Samtiden, som trykket den store mannens diatribe.

Jeg har alltid ment at Cathrine Sandnes er en oppskrytt journalist. Etter at hun tok over redaktørvervet i Samtiden og sendte bladet i fritt intellektuellt fall, ble det klart at hun ikke nettopp er noen stor redaktør heller.

Hennes angrep på kritikerne av Dag Solstad i Klassekampen i dag, er noe av det mest selvrettferdige og selvforelskede jeg kan huske å ha lest. Det er faktisk lenge siden jeg kan huske å ha blitt så irritert over et intervju.

Hennes utlegning av hva Solstad skriver er enøyd, hennes fremstilling av kritikerne er latterliggjørende og hennes sutring over at mange i offentligheten har kommentert et essay de ikke har lest, viser at Sandnes, som Solstad, ikke har tatt inn over seg en moderne medievirkelighet:

De må ha visst at essayet ville avføde debatt. Samtidig er det kun tilgjengelig i trykket versjon i Samtiden. Så for å lese det, må man enten betale den ublu prisen på bladet eller, som meg, man må ha en naboredaksjon eller lignende man kan låne det av. Man må med andre orde enten ha god råd eller ha en bestemt type jobb. (Eller være arbeidsledig, slik at man har tid til å oppsøke et bibliotek.)

Sorry, Sandnes, hvis du virkelig vil at folk skal lese Solstads essay, er jeg redd du må gjøre det tilgjengelig til under hundrelappen. Hvis ikke vil vi mange basere seg på hva de har lest.

Selv tillot jeg meg å første gang kommentere den etter kun å ha lest Ingunn Øklands omtale. Den viste seg å være en svært god gjengivelse av Solstads sutring. Og det er godt å se at mange føler de må forsvare en verdi som ytringsfriheten mot angrep fra Solstad og hans likesinnede.

Det hjelper visst ikke å ha lest essayet heller. Sandnes mener mye av kritikken mot Solstad skyldes dårlig lesning av teksten hans:

- Dette preger særlig de første kommentarene som kom på essayet hans. Her kritiseres teksten for å ikke være noe de mener den burde være. Solstad skriver eksplisitt at han er for ytringsfrihet i alle land, men at hans essay tar for seg ytringsfrihet i Norge, her og nå, i denne gitte situasjonen. Likevel spør kritikerne: Hva med Burma? Hva med Kina? Dette har han jo allerede svart på! Enten er disse kommentatorene svake lesere, eller så benytter de uredelige retoriske grep for å framstille seg som smartere enn Dag Solstad.

Eller kanskje Sandnes, de i motsetning til deg har innsett at ytringsfriheten må forsvares overalt. Hvis man ikke er villig til å forsvare den for de her hjemme som sier ting man ikke liker (eller anser som under sin verdighet å forholde seg til), har man nemlig begrenset med troverdighet når man skal forsvare ytringsfriheten for mennesker andre steder. Man kan fort komme under mistanke om at man bare forsvarer den for de som sier ting man liker.

Det finnes et ord for dette, Sandnes. Det kalles integritet. Slå det opp i ordboken.

2 kommentarer:

ViggoStrømme sa...

Hear, hear! Sylskarpt observert!

Mad Mullah Hastur sa...

No har eg tatt meg tid til å lese både Solstad og Sandnes sine skriveri... og eg vert sittande og lure; las Sandes den same teksten av Solstad som meg?

Ein ting er å lese Solstad med velvilje, noko anna er å fantasere. At nokon til dømes nyttar ytringsfridomen til å kneble andre ytringer eit interessant moment, og det hadde vore flott om det var det Solstad fokuserte på... men det var jo ikkje det...

For å ty til kroppsvesker, noko eg likar å gjere, så er Solstads forslag å skjære av nasa til folk fordi det renn snott ut av den, i staden for å kurere forkjøling eller influensa.

It all boggles the mind