Fri tanke omtaler siste nummer av Humanist og har lagt ut Bård Larsens artikkel Pasient Europa derfra. En artikkel Bjørn Are Davidsen beskrev slik, i sin omtale av bladet:
Den viktigste er uten tvil Bård Larsens Pasient Europa, om Pascal Bruckners dystre fremtidsvisjon for et kontinent som snubler fremover mens det iherdig pisker seg selv for sine reelle og innbilte synder. Uten å se at andre kulturer ikke viser spesielt mye anger eller vilje til uforbeholdent oppgjør med egen fortid.
Ikke minst er dette flott etter de lettere uryddige og tilslørende reaksjoner Bruckners bok har vakt på deler av venstresiden.
Og det er faktisk en riktig udmerket artikkel, selv om jeg muligens ikke er helt habil i spørsmålet ...
4 kommentarer:
Takk, behørig krysslinket både her og der.
En bra artikkel av den typen, som sammen med denne bloggen til en viss grad demper mine fordommer om HEF som nok en frontorganisasjon for deler av venstresiden. Litt mindre monomant fokus på en allerede kastrert statskirke med påfølgende flisespikkeri, og jeg ville kanskje vurdert medlemskap.
Som sagt er jeg godt fornøyd med denne artikkelen, men jeg kunne kanskje savna noen flere og mer presise tanker rundt årsakssammenhengene.
En opplagt forklaringsmodell er at «selvkritikken [...] har bikket over rasjonalitetspendelen», som Larsen skriver (eller er det Bruckner? litt uklar siteringsteknikk her). Pendelmodellen forklarer paradokset med at venstresida plutselig befinner seg i et område der religionskritikk er forbudt, mens det var nærmest et varemerke for dem før. Arven fra opplysningstida burde heller ikke tilsi noe annet enn objektiv kritikk, ikke den enveiskjørte og subjektive kritikken som den – også nødvendige – sjølkritikken har gått over i.
Kunne det f.eks. tenkes at denne sjølpiskende og høyst irrasjonelle tankegangen egentlig er en kristen kulturarv som har fått leve videre i fotspora til – eller nærmest okkupert – rasjonaliteten, den marxistisk kritikken, osv.? Mye av ordbruken her, som «arvesynd», «selvpining» o.l., kan jo hentes nesten direkte ut av den misantropiske kristendommen. Et avsnitt i artikkelen har til og med fått overskrifta «Mea Maxima Culpa», som ikke akkurat er et tradisjonelt 1. mai-slagord.
Det er problematisk å si at uføret er et resultat av rasjonalitet. Det er i alle fall ikke noe spesielt rasjonelt over dhimmi-tilværelse og sjølpisking. Det er ikke rasjonelt å bruke «det terapeutiske blikk» dersom det ikke gir resultater, det er irrasjonelt. Kan være at rasjonaliteten en gang var triggeren til en prosess som førte oss til uføret, men rasjonaliteten kan jo ikke brukes som syndebukk for alt irrasjonelt som har kommet i kjølvannet.
Jeg heller mer til tanken at uføret kommer av at vi i Vesten rett og slett har blitt feite og late, og ikke skjønner hvor viktig objektiv kritikk, spesielt religionskritikk, og kampen for sekularisme har vært for at vi har det så bra som vi tross alt har det i dag. Det virker som det nesten bare er nyateistene som har forstått dette.
(nytt innlegg pga. teit skrivefeil)
Legg inn en kommentar