Leder om Solstad

Siste nummer av Humanist er kommet fra trykkeriet og burde være i abonnentenes postkasser en av de nærmeste dagene. I full visshet om at debatten kom til å være over innen bladet var trykket, valgte jeg allikevel å vie lederen til diskusjonen om Dag Solstad og ytringsfriheten og alt det der, et av de mest oppblåste stykker ingenting som har vederfaret den norske offentlighet. Jeg følger opp diskusjonen i morgen, med en lenge varslet ytring om tilfellet Solstad.

Den vise mann i Drammensveien og ytringsfriheten

Den vise mann i Drammensveien, Dag Solstad, har trådt ut fra sitt bibliotek for å belære oss laverestående.

Solstad har erklært at ytringsfriheten er unødvendig og at de eneste som har en rett til å ytre noe, er de som setter ting på trykk. Helst i bokform. Sånne som ham, med andre ord.

Han har dermed gått til frontalangrep på hele den inkluderende publiseringskultur som har vokst frem de siste tiårene, hvor man gjennom blogger og kommentarfelter har fått en helt ny og annerledes medievirkelighet.

Slikt forvirrer en elitær herre som Solstad, som anser ytringer som noe heroiske kulturforkjempere som ham driver med, ikke tilfeldige menn og kvinner med en PC.

Det er ingen grunn til å være overrasket. Solstad er ”atter kommunist” og så vel forakten for folket som avvisningen av ytringsfriheten er vel fundert i kommunistisk tradisjon og ideologi.

Og dette er ikke morsomt. Ytringsfrihet er en av de sentrale kontrollmekanismene i en demokratisk kultur, og det er nettopp fraværet av slike kontrollmekanismer som har gjort det mulig for kommunistiske regimer å begå noen av de uhyggeligste grusomhetene i moderne tid.

At Solstad ikke innser dette, viser hvor dårlig kvalifisert han er til rollen som nasjonens vismann.

Samtidig er det grunn til å spørre seg om hvor alvorlig man skal ta den selverklærte misantropen.

Særlig fascinerende er Solstads påstand om at stor litteratur alltid vil nå frem, fordi vi ikke kjenner et eneste eksempel på stor litteratur som er forblitt ukjent på grunn av ytringsbegrensninger. Altså: Vi kjenner ikke til et eneste eksempel på noe vi ikke kjenner til. Det er ikke bare tøv, det er tøv en kjempe verdig.

Men det blir bedre. Følgende replikkveksling, fra et intervju med ham i Dagbladet, er kostelig:

– Jeg har aldri lest en blogg og kommer aldri til å gjøre det.

– Hvordan kan du fordømme ytringer du aldri har lest?

– Jeg har jo hørt om det.

Her trer Solstad inn i en hevdvunnen tradisjon fra kjøpesenterkafeer og skjenkesteder det ganske land over. Kafeer og skjenkesteder befolket av de Solstad helst så holdt kjeft – fordi de ikke har grunnlag for sine meninger og derfor, ifølge den vise mann, bidrar til å forpeste den offentlige samtale om alt fra fotball til islam.

Det er i sannhet ikke lett å beskrive det ugjennomtrengelige.