mandag 2. juni 2008

Så godt som Josef

Det slutter aldri å fascinere meg i hvilken grad miljøproblemer kan få mennesker til å miste all kritisk sans. Ruth Gledhill siterer (den anglikanske) biskopen av Stafford, Gordon Mursell:

It’s easy to demonize Josef Fritzl. And it’s certainly hard to imagine a more monstrous or revolting crime. The publication of photographs showing him sunbathing in Thailand while his helpless daughter and several young children were locked in his basement is bound to make us ask: how could anyone do such a thing?

Josef Fritzl represents merely the most extreme form of a very common philosophy of life: I will do what makes me happy, and if that causes others to suffer, hard luck. In fact you could argue that, by our refusal to face the truth about climate change, we are as guilty as he is – we are in effect locking our children and grandchildren into a world with no future and throwing away the key. We are right to be disgusted at these crimes. But mere disgust is too convenient. There are lessons for all of us to learn.

Det er greit at vi i henhold til biskopens teologi alle er syndere og alt det der, men kanskje noen skulle minne ham om begrepet proporsjoner?

(Hele Mursells tale ligger ute på TimesOnline.)

3 kommentarer:

svein sa...

Da har vi vel også fått verbet "å fritzle" en debatt. Måtte det ikke gripe om seg.

Didrik sa...

Din klima-Fritzl!

ViggoStrømme sa...

Det bor en Fritzl i oss alle! Det er fåfengt å nekte. Vi er all skyldige.Det skal iverksettes tilltak som har til hensikt å begrense skadevirkningene. I første omgang må alle offentlig ansatte gjennomgå en kognitiv/emosjonell/etisk hjerneskanning. Siden alle er skyldige, er den eneste veien til renhet å ta sjølkritikk. Det kan gjøres gjennom kronikker i avisene (Aftenposten tar i mot med åpne armer), gjennom å nikke annerkjennende til alt det Jonas Gahr Støhre sier eller ved offentlig sjølpisking.