En begredelig historie

Vårt land har i noen dager kjørt en sak om påstander om seksuelle overgrep fra en ansatt i Norsk Luthers Misjonssamband (NLM). Hovedfokuset har vært på at den ansatte ledelsen støttet kvinnen og først fikk støtte fra Hovedstyret, men at Hovedstyret nå har snudd og uttaler at:

"Hovedstyret er fortløpende blitt orientert og har også fått seg forelagt evalueringsgruppens konklusjoner. På bakgrunn av dette vil hovedstyret presisere at sakens karakter er av en slik art at det ikke er mulig å trekke en entydig konklusjon, men at ord står mot ord."

I dag har avisen en sak om det reelle innholdet i anklagene og bakgrunnen for at de fremkommer, under den urovekkende overskriften "– Kroppen hadde ikke glemt overgrepene". Det er begredelig lesning:

For drøye to år siden begynte Oustorp å huske noe hun med det samme nesten ikke klarte å tro kunne ha skjedd. Hun gikk til behandling hos en fysioterapeut som hadde tilleggsutdanning i rosenterapi. Gjennom massasje og berøring begynte hun å få vage, men svært ubehagelige minner. Hun våknet hver kveld av at det kom en mann inn på rommet hennes. I løpet av fem uker nærmest «fødte» hun minnene fram. Hun var fysisk syk, kvalm og skalv. Hun fortalte om de seksuelle overgrepene hun hadde gjenopplevd til foreldrene. Etterpå kom en fryktelig redsel.

– Nå kommer han til å drepe meg, for nå har jeg fortalt det, tenkte jeg.

Oustorp forklarer at mannen hadde truet med å drepe henne hvis hun fortalte det.

– Hvis jeg sa det til mamma og pappa, ville de ikke være glad i meg mer. Ikke engang Gud måtte få vite det.

Først husket hun ikke hvem mannen var, men så «slo det ned som en bombe inni meg». Mannen var ansatt i misjonen.

Dette er recovered memory-problematikk av verste skuff og aktualiserer hele den mangeårige debatten om falske minner. Vi vet en hel del om hvordan slike minner oppstår og om menneskene som driver dem frem. Rettsvesenet har heldigvis i all hovedsak tatt innover seg at man ikke kan dømme mennesker på et slikt grunnlag.

Det er trist at NLMs ansatte ledelse har gått ut til støtte for slike påstander, samme hvor menneskelig det er i møtet med et menneske som har fått det for seg at hun har lidd en slik skjebne. Problemet er at det nå er en annen skjebne her også, en mann som har fått ekstremt alvorlige anklager rettet mot seg, på et, for å si det forsiktig, mangelfullt grunnlag.

Muligens har ledelsen i NLM fryktet at de ved ikke å gi sin tilslutning til kvinnen, ville fått kritikk for å være nok en kristen gruppe som dekker over overgrep. Arrene etter Eva Lundgrens herjinger sitter naturlig nok dypt i i misjonsmiljøer. Men her står det om noe langt viktigere enn NLMs rykte: fundamental rettssikkerhet.

En annen sak hos Vårt land skildrer kvinnens reaksjoner. Og den anklagedes:

Oustorp har siden barneskolen hatt fysiske og psykiske problemer. Hun tror hovedstyret prøver å gjøre alle til lags, og at styret er redd for søksmål fra mannen som er anklaget.

– For meg er dette en enorm skuffelse. Det gjør at jeg føler meg krenket på nytt. Jeg skal komme videre med livet mitt uansett, men dette viser bare hvor svakt en stiller når en kommer med sin historie og i syvende instans så til de grader blir dolket i ryggen. Det oppmuntrer ikke flere til å komme til NLM og fortelle, slik de oppfordrer til, sier hun.

Mannen som er anklaget nekter for å ha begått overgrep.– Dette er noe jeg ikke har gjort, sier han til Vårt Land.

Han er nå ansatt i NLM og har også tillitsverv høyt oppe i organisasjonen. NLM anbefalte at arbeidsgiver tok opp med ham hva som er tjenlig å gjøre på bakgrunn av NLMs konklusjon, fordi han daglig jobber med unge. Han fikk også et brev der han ble bedt om å trekke seg fra forkynneroppgaver og nye tillitsverv.

Tatt i betraktning anklagenes grunnlag, er problemet at NLM har overreagert, ikke at de har vært skeptisk til kvinnens historie. Den største feilen er ikke at styret nå hevder at det er "ord mot ord", feilen et at NLMs ansatte ledelse i det hele tatt har valgt å reagere på et så tynt grunnlag.

Og det dreier seg, hvis man skal tro Vårt lands redegjørelse for bakgrunnen, ikke om ord mot ord. Det dreier seg om meget problematiske anklager mot en manns fortvilede forsvar for sin egen uskyld. En uskyld det er umulig for ham å bevise. Som alltid må det være slik at det er den som anklager som har bevisbyrden. Når det da viser seg at anklagene er blitt til på en måte som gang på gang har avfødt falske minner, må påstandene være å anse som døde og maktesløse, i det minste inntil noen makter å komme opp med noe som ligner på juridisk sett holdbare beviser.

Saken er henlagt av politiet fordi den er foreldet. Men det er feil person som er anmeldt her. Skal noen anmeldes til politiet, burde det være terapeuten som på totalt ansvarsløst vis har drevet frem disse anklagene.

(Klikk her for en innføringsartikkel til temaet falske minner.)

Oppdatering: Denne saken har avfødt en god del debatt på Bjørn Are Davidsens blog Dekodet, hvor han i hovedsak uttrykker de samme meningene som meg. Debatten finner dere her.