Om korrekte ledere

Årets siste Humanist er i hus. (I det minste hos meg, der det dumpet ned i postkassen i dag.)

Det er en broket forsamling artikler. Ronnie Johanson har gått Nostradamus etter i sømmene. Og overraskende nok avdekket at han ikke var overvettes sannspådd. Vi viderebringer Didrik Søderlinds ungdommelige innføring i humanisme fra boken Tenk på det, som deles ut til alle humanistiske konfirmanter. Og jeg har gravd frem fra arkivene en strålende artikkel om rasjonalismens grenser av min gode venn og ekskollega Terje Emberland.

Dessuten tar Bård Larsen, under tittelen "Den gode følelsen", behørig for seg kjendiser som vil redde verden og belære oss om hva som er de sanne og rette meninger. Jeg er veldig svak for ingressen (muligens fordi jeg har skrevet den selv):

Steinrike Hollywood-skuespillere som belærer oss om rettferdig fordeling. Superstjerner som strør om seg med småpenger – og forventer å bli beundret for det. Popmusikere som skal stoppe sult og skape fred. Ubehøvlede tølpere som slipper unna med de verste vulgariteter – fordi meningene deres er av det rette slag. Bård Larsen har irritert seg lenge nok. Her tar han sikte på noen av samtidens mest irriterende fenomener – og fyrer av begge løp samtidig.

Blant de ting Bård er særlig opprørt over (og han har et talent for å være opprørt) er politisk korrekthet i all dens vesen. Dette er også tema for lederen, som ser slik ut:

Det politisk korrekte

Samtidens politiske retorikk preges av merkelapper. Stempler settes på meninger man ikke liker, for å avfeie dem som onde, useriøse eller irrelevante. De kalles fascistiske, politisk korrekte, islamofobe eller islamofascistiske, for å nevne noen eksempler. Slik stempling forringer den offentlige samtalen.

Men det at ord brukes for å stemple meningsmotstandere, betyr ikke at de ikke også kan betegne reelle fenomener. For eksempel brukes ”fascist” tidvis om alle fra Fremskrittspartiet til Hitler. Resultatet er at begrepet har mistet mye av sin forklaringskraft.

Ikke desto mindre betegner fascisme et reelt fenomen. Et fenomen historien bør ha lært oss at det er god grunn til å være på vakt ovenfor.

Også politisk korrekthet betegner et reelt fenomen. Det skiller seg derimot fra fascisme ved at det ikke betegner et bestemt sett meninger, men en måte å forholde seg til egne og andres meninger på.

Den politisk korrekte har ikke sine meninger fordi de er velbegrunnede, men fordi de er gode. Og de er gode fordi de deles av mange mennesker med de samme verdier og de samme holdninger som en selv.

I det politisk korrekte univers er det å ha de rette meninger et tegn på at man er et godt menneske. Og det å stille spørsmål ved meningene er suspekt og vitner om et tvilsomt sinnelag.

Politisk korrekthet er en form for sinnelagsetikk tatt ut i det absurde. Sinnelagsetikk fokuserer på motivene for handlinger. Den handling er god som gjøres ut fra gode motiver. Men sinnelagsetikk fokuserer på handlinger, ikke mennesker, og den kan ikke stå alene og den fungerer bare når man tar inn over seg at hva som er gode motiver må kunne begrunnes og forsvares.

I det politisk korrekte univers derimot, setter man likhetstegn mellom egne, ubegrunnede meninger og et godt sinnelag. Og et godt sinnelag er tilstrekkelig. Har man meningene, er man per definisjon god.

Dette resulterer i en ytterligere forringelse av den offentlige samtale: De gode meningene blir i seg selv akseptable motiver for uakseptable handlinger.

Dermed er det greit at Madonna står på scenen og skjeller ut George W. Bush i særdeles ubehøvlede vendinger. For hun gjør det ut fra de rette meningene. Og når man vet at man står for det gode i kamp mot det onde, havner man lett der hvor målet helliger midlene.

Også det bør historien ha lært oss å være på vakt ovenfor.

Snåsa? Hvor da?

Som nevnt for noen poster siden, stilte jeg før helgen opp på Kulturnytt på P2 for å diskutere hvorfor Skepsis og Human-Etisk Forbund ikke har ment noe offentlig om Snåsakaillen/mannen/fyren. Det var når sant skal sies ganske forfriskende til en avveksling å mene noe om hvorfor jeg ikke mener noe. Men det var lett absurd.

Kollega Even Gran har lenge ment at noen burde mene noe om Snåsakaren/typen/duden. Men siden alle vi andre har strirret ut av vinduet og plystret Imagine hver gang han har tatt det opp, har han nå endelig tatt hintet og skrevet en kommentar selv.

Det er hyggelig å se at noen tar innover seg at noen i formuleringen "noen burde skrive noe om dette" faktisk kan være en selv. Flink Even! (En god kommentar er det også.)

"En klassik pistasj!"

Ida Jackson, også kjent både som bloggeren Virrvarr og som profilert jentesexbokforfatter (sorry, kunne ikke dy meg, tabloide gener og alt det der) kommenterer spåkoner på Fri tankes nettsider. (Sånne som gir råd til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, vet dere.)

Hun tar utgangspunkt i sine egne erfaringer:

Jeg lærte meg kunsten på slutten av ungdomskolen en gang. Det var miljøbetinget. Jeg er vokst opp i en verden hvor lufta var stinn av røkelse, hvor alle pratet om hvem de hadde vært i sitt tidligere liv, hvor folk svingte pendler over de gravide magene sine for å avdekke barnets kjønn og alle problemer kunne løses med avspenning og akupunktur.

Når du for alle praktiske formål er født inn i en alternativmesse, er det like logisk å lære seg å legge tarotkort, lese folk i hånden og stille horoskoper som det er å lære seg å strikke, spille tuba og løpe maraton i andre miljøer. I begynnelsen trodde jeg på det – mest ved osmose.

Til tross for sin suksess som klarsynt, kom hun frem til at hun slett ikke har noen spesielle evner. Kommentaren gir en god seks punkts innføring i hvordan man spår på en overbevisende måte.

Og Idas konklusjon er krystallklar:

Jeg kunne spådd folk i knapper og glansbilder om de hadde trodd på det, og kategorisert personlighetene deres etter ulike iskremtyper, ikke stjernetegn. «Åh, du en klassik pistasj! Nei, du bør ikke satse på folk som er sjokolade. Gå for krokan.» Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hvert fall ingen gode svar på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Strålende innsats Ida. Bra du hadde tid blant alle sexbokintervjuene.

Og gratulerer med dagen: Roteloftet har toårsdag i dag!

Tvilsom spådom

Den Tvilsomme siterer fra Dagbladet:

I slutten av september sprakk saken om stortingsrepresentant Saera Khans (Ap) skyhøye telefonregninger på skattebetalernes regning.

Nå bekrefter hun at det er hyppig kontakt med spåkoner - ikke samtaler med en soldatkjæreste på spesialoppdrag i utlandet - som er årsaken til de skyhøye mobilutgiftene på skattebetalernes regning.

Den Tvilsomme går i klarsynt modus og spår at Saera Khans politiske karriere er kraftig på hell ...