Næmmen

Merkelig nok demonstrerte ingen mot OL-fakkelen da den ble ført gjennom gatene i Pyongyang ...

På hel stang

Fra en elskelig liten sak hos Vårt land:

Da noen kinesiske arbeidere så flaggene de produserte brukt i en Tibet-demonstrasjon på TV, skjønte de at noe skurret. De søkte på internett og konstaterte at flaggene er Tibets flagg. Det er forbudt i Kina. De valgte å rapportere det angivelig ubevisste lovbruddet til kinesiske myndigheter.

[...] Den tibetanske eksilregjeringen lot seg friste til å fabrikkere flagg for fritt Tibet i Kina. Fabrikken i Guangdong sørøst i Kina har produsert flaggene på bestilling. Arbeiderne forteller at de trodde de bare laget fargerike tøystykker som kan viftes med, og skjønte ikke hva de representerte.

Dyp respekt til vedkommende som kom på å bestille flaggene fra en kinesisk fabrikk. Det er humoristisk sans helt etter Den Tvilsommes tvilsomme smak.

Skeptisk spådomskunst

Den Tvilsomme har pådratt seg et eller annet tvilsomt og holder, om ikke sengen, så sofaen. Ingen dypsindig blogging herfra med det første, med andre ord.

Dog kan jeg peke dere i retning av litt interessant lesning. Virrvarrs Revolusjonært roteloft har en stund vær et av mine jevnlige stoppesteder i den norske blogosfæren. Rett nok har hun et politisk ståsted et stykke fra mitt, men hun har vidd, intelligens, stil og en sylkvass penn, hvilket ikke alltid kan sies om bloggerne jeg deler politisk ståsted med. Hun er også tidvis svært personlig, som sin serie om sitt opphold på lukket avdeling, tagget som "gale damen".

Nok om det. Grunnen til at jeg sender dere i hennes retning, er posten Skeptikerskolen, del 1: Spådomskunst og sjarlataner, hvor hun skildrer sin karriere som hobbyspåkone og metodene hun bruker for å spå folk. Som mange skepikere begynte hun som troende, men innså etterhvert at det ikke var noe overnaturlig i det hun gjør. Det er interssant lesning og en god innføring i hvorfor spådomskunst tilsynelatende virker, selv om det ikke virker.

For, som Virrvarr skriver: Det er ingen sammenheng mellom stjernene på himmelen og ditt liv. Ingen sammenheng mellom linjene i hånden din og hvor mange barn du får. Og det er hverfall ingen fasit på hvordan du bør løse de økonomiske problemene dine i bilder av keisere og sverd i tarotstokken min.

Antisemittisme på Islam.no

Det finnes mye å kritisere staten Israel for. Akkurat som det finnes mye å kritisere nabostatene for. Israel-kritikk er ikke i seg selv antisemittisme. Selvfølgelig ikke. Men tidvis blandes legitim Israel-kritikk opp med ren og uforfalsket antisemittisme.

Jeg er blitt gjort oppmerksom (takk Basse) på en sak på Islam.no, publisert av Basim Ghozlan, som introduserer den med å hevde at vel er dette ille, men sannheten er faktisk enda verre.

Teksten er formulert som en skryteliste fra det onde Israel og alle avsnitt begynner med ordene "Jeg er Israel". Noe av kritkken fremstår som svært ensidige fremstillinger av historiske episoder, men fortsatt innenfor rammen av det som må kunne kalles Israel-kritikk. Et par steder går det imidlertid aldeles, aldeles galt, og man faller lukt inn i en bisarr krysning av USA-fobi og ren, uforfalsket antisemittisme:

Jeg er Israel – som har full kontroll over USA og hele den amerikanske administrasjonen. Det er jeg som i praksis styrer landet. Alle vedtak som blir vedtatt i USA er først og fremst ment til å tjene meg og mine egne interesser. Jeg har, lenge nok, brukt USA som en vaktbesje [sic] og melkeku. USA er nå blitt en meget god og lydig vakthund for meg. Alle veto jeg trenger er klare på null komma null. Penger og våpen kan jeg få når jeg vil uten grenser.

Jeg kontroller også de amerikanske media. Det er nesten ingen nyheter som slippes ut der uten at jeg gir grønt lys til det. Både CNN, New York Times og mange andre er under min kontroll.

Dett er, i tillegg til å være rent tøv, ekstremt begredelig lesning. Forestillingen om jødene som de onde manipulatørene som er de som egentlig sitter med makten, bærer lukt inn til kjernen av den moderne konspiratoriske antisemittismen. Det hjelper ikke å late som om dette er Israel-kritikk.

At Islam.no og Ghozlan kolporterer slikt (eller mer presist hevder at "sannheten faktisk er enda verre enn som så"), plasserer dem langt, langt på utsiden av anstendigheten. Det er både ufyselig og totalt uakseptabelt.

Er hun kosher?

Fredag morgen. Og fredager er visstnok dagen hvor dårlig humor er tillatt. Nå har jeg en råtten humor alle dager og mangelfulle hemninger for å utsette andre for den, men følgende sak fra Gale Mullaen må bare stjeles, stjeles, stjeles:

Hvem som er kosher og ikke er som kjent et spørsmål om sulten eller ikke sulten for våre jødiske venner. Men fantasyforfatteren Jeff VanderMeers alter ego Evil Monkey, har satt seg ned med Jeffs kone, den praktisterende jøden Ann, redaktør for selveste Weird Tales, for å besvare et spørsmål av den ydderste betydning: Hvilke fantasiskapninger er kosher og hvilke er det ikke?

Jeg siterer teksten om havfruer (så har jeg en anledning til å dytte litt Waterhouse og dermed min ekstremt tvilsomme kunstsmak på dere også):

A: “No, for the obvious reasons.”
EM: “What if you marry one? Is that kosher? Will a rabbi marry you?”
A: “Kosher is a term about eating, not about sex.”
EM: “I’m not talking about sex – I’m talking about marriage!”
A: “If the mermaid is Jewish, the rabbi will probably marry you. But only if you’re Jewish too. But you’ll definitely have to find the right rabbi …”

Kinesere og maoister

Jeg er litt bekymret for Dagbladet. De har flere interessante saker på en dag. Noen i kjedeligfiseringsavdelingen må være syk ...

Uansett: Torbjørn Færøvik svarer professor dr. philos Arnulf Kolstad ved NTNU, som i helgen hyllet det kinesiske demokratiet og gav begrepet "vulgære generaliseringer om nasjonale personlighetsegenskaper" et både gammelt og utbrukt innhold. Færøvik ble tydeligvis ikke like uvel som meg av kronikken, men overskriften hans inneholder ordet "tøv".

Og de har viet en artikkel til et-godt-stykke-til-venstre-for-venstreekstremistene i Tjen Folket. Som så ofte når det står noe interessant på avisens nettsider, er saken kun ment for nettet og ført i pennen av Astrid Meland.

Artikkelen er hysterisk lesning, på en bittelitt deprimerende måte. Særlig fordi Tjen Folket har kapret SOS Rasisme i Norge og påført organisasjonen ubotelig skade.

Følgende utsagn om RU er dog unektelig litt festlig: "... innenfor den nye revolusjonære bevegelsen i Norge kan disse trygt plasseres på ytterste høyre fløy."

(Siden jeg nå skriver om Dagbladet og nylig har postet om gode overskrifter, bør de også få skryt for overskriften Full «Darth Vader» banket opp religiøse riddere med krykke. Takk til Asbjørn, som forhindret at den gikk meg hus forbi.)

Radio Norwegen?

Kanal 24, som ikke var altfor plaget av lyttere, blir Radio Norge. Og de har fått ny logo. Var egentlig det så veldig lurt? Særlig tatt i betraktning at de nye eierne er tyske ...

(Heil og sæl til kollega Knut, som gjorde meg oppmerksom på den underskjønne kreasjonen.)

Fæle imperialister

Arnulf Kolstads kronikk i Dagbladet i helgen, som jeg kommenterte for tre poster siden, har etterlatt en vemmelig smak i munnen, som ikke helt vil gå vekk.

Den lå for eksempel der og murret mens jeg leste Aftenpostens saker (her og her) om radiokanalen Voice of Tibet, som blant annet sender fra lokaler like ved Humanismens hus og som er en av få kilder til ikke-sensurerte nyheter som når Tibet.

Jeg vil tro det var fenomener som dette Kolstad mente når han kritiserte menneskerettigheter "... der enkeltmenneskets frihet og selvstendighet er overordnet andre hensyn".

Kanalen er, får vi anta, et eksempel på hvordan man forsøker å "tvinge dette på resten av verden som nødvendige tenkemåter og leveregler," hvilket "er uttrykk for ideologisk og politisk imperialisme" og "viser manglende respekt for kulturer som er annerledes enn vår egen," for fortsatt å sitere professor dr. philos Kolstad ved NTNU.

He's BAD

Vi bloggere er som kjent selvstendige individer som følger vår egen nese og ikke tar hensyn til hvorvidt massene leser hva vi skriver eller ikke. Eller noe sånn. Egentlig lengter de fleste av oss selvfølgelig etter ubegrenset oppmerksomhet, rikdom og berømmelse. Eller noe sånn. Uansett har vi sjelden noe mot å få flere lesere.

De av dere som måtte ha lest denne bloggen en stund, kan ikke være fremmed for navnet Bjørn Are Davidsen, som, selv om han befinner seg på den andre siden av et livssynsgjerde, er en slags partner in crime for Den Tvilsomme, medskeptiker og kjellervanker som han er.

Bjørn Are har, som kristen skeptiker og tekstprodusent av et et-eller-annetbenådet tempo, i årevis vært en av Norges fremste profilerte kristne skribenter. Det er ikke fritt for at han har sving innom spaltene til Humanist heller. (Sist i nr 4/07.)

Og han skriver den udmerkede bloggen Dekodet, som, til tross for en underlig forkjærlighet for progrock, er en av de norske bloggene jeg leser med størst glede.

Og det er ikke utenkelig at han får flere lesere, etter at Vårt Land (en avis der hans navn ikke sjelden dukker opp) la følgende sak på sin elektroniske forside, under overskriften "Davisen slakter asteroideteori" og med lenke til Dekodet.

Sukk, det var kristenblogger man skulle vært. Vi som har en lenke borte hos Bjørn Are, får håpe det, eh, drypper litt på klokkeren ...

Tabloide skjønnheter

Hva enn man måtte mene om tabloidpressen, de byr tidvis på noen fantastiske overskrifter. To er kommet meg for øye de siste dagene.

Dagbladet trykket i helgen en sak om Angela Merkel, Operaen og utringningen (som min venn Deerstalker har kommentert syrlig her) under følgende overskrift: Knuser kløfte-kritikk

VG kan selvsagt ikke tåle å se seg selv slått i tabloideri og byr i dag på: Hogger skogen mot homse-sex

Begge er gode forsøk, men det er langt igjen til norsk presses høyeste høydepunkt i lavmål, da, eh, avisen Søndag Søndag på forsiden omtalte en dom mot ekstennisstjerne Morten Rønneberg under tittelen "Lommetennis i seks og et halvt år for narkolanger Rønneberg" ...

Bedervet lesning

To gode venner har uavhengig av hverandre tipset meg om Arnulf Kolstads kronikk i Dagbladet i helgen. Den har ikke vært helt god for fordøyelsen deres. De bruker henholdsvis formuleringene "les og spy" og "til å spy av".

Det er mulig jeg har særlig sterk mage, men jeg klarte å lese meg gjennom Kolstads hyllest til kinesiske menneskerettigheter uten å bli direkte uvel. Men vemmelig var det.

Kolstad (Professor dr. philos, NTNU, som bylinen vet å informere oss om, her har man kunnskapsgrunnlaget i orden), skriver seg inn i den lite ærerike "menneskerettighetene er en vestlig oppfinnelse"-skolen:

Menneskerettighetene slik vi kjenner dem er en vestlig oppfinnelse. De har ikke, og bør ikke ha, universell gyldighet. De er tilpasset en individualistisk tenkning der enkeltmenneskets frihet og selvstendighet er overordnet andre hensyn. Å tvinge dette på resten av verden som nødvendige tenkemåter og leveregler, er uttrykk for ideologisk og politisk imperialisme. Det viser manglende respekt for kulturer som er annerledes enn vår egen.

Ja, nettopp, det hadde jeg glemt. Det er en del av kinesernes kultur å bure inne kritikere og fengsle religiøse ledere som ikke er villig til å underlegge seg statens direktiver. Når sånne kjipe folk som påpeker at en del andre folk ikke har det så bra blir låst inne, er det selvsagt bare for å justere deres virkelighetsforståelse til en som er i tråd med den kinesiske formen for menneskerettigheter.

Og alle disse henrettelsene er bare den kinesiske måte å ordne ting på. Selv de henrettede føler at det er å krenke kinesisk kultur å hevde noe annet. Uighurene er noen sutrehuer. Det er tibetanere også. Og hvem bryr seg vel om ubetydelige ting som ytrings- og organisasjonsfrihet, når kinesiske politikere "vedstår seg de uløste problemene, diskuterer dem og forsøker å finne løsninger på kinesisk vis, med Kommunistpartiet i ledelsen."

Da er jo alt helt i orden.

Ops, nå ble jeg visst litt uvel allikevel. Normativ kulturrelativisme blandet med gammelmaoistisk romantikk blir visst i meste laget for maven min.

Fyttikatta, professor'n.

Scientologer og selvmord

Min første reaksjon på pressens brede omtale av Kaja Bordevich Ballos selvmord, var at koblingen til scientologene virket urimelig. Hvis noen tar livet av seg etter å ha fått negative utslag i en personlighetstest, er det garantert en forhistorie der som er 99 % av forklaringen på det som skjer.

Når saken i tillegg er koblet opp mot en religiøs retning som pressen ikke nettopp kan sies å være vennlig innstilt til, virket det som om de hadde hoppet raskt og villig til en tabloidvennlig konklusjon: Scientologene drepte Ballo.

Ved nærmere ettertanke, lurer jeg på om ikke medienes instinkter her er bedre enn mine: Hvis noen står ytterst på kanten av stupet og faller utenfor fordi noen gir vedkommende et lett dytt, er det selvsagt en lang forhistorie om hvordan vedkommende endte helt der ute på kanten. Men den som dytter har uansett et ansvar.

Analogien bryter sammen fordi den som dytter ser at den som står ytterst på kanten står nettopp der. For alt jeg vet smilte Ballo som en sol da hun besøkte scientologene i Nice.

Allikevel: Scientologene er predatorer på menneskers svakhet. De utnytter nettopp følelsen av utilstrekkelighet og manglende evne til å oppnå noe som Ballo begrunnet sitt selvmord med. Scientologene drepte ikke Ballo, men de la muligens en sten til en tung byrde som gjorde den for tung til å bære.

En grunn til min opprinnelige reaksjon, er muligens at instinktene mine her er en smule farget av et par års studier av religionshistorie. Religionsvitere påpeker gjerne likhetstrekkene mellom scientologi (eller scientology, som de av en eller annen grunn insisterer på å omtale det som) og andre nyreligiøse fenomener.

Resultatet blir at scientologi fremstår som mindre særegent enn mange ser det som, fordi de deler fellestrekk med en rekke andre religiøse grupper. De er ikke de eneste som er preget hverken av selvutviklingstenkning eller markedsorientering og selv om den religiøse overbygningen, med alle sine hilariøse science fiction-elementer, fremstår som heller sprø, er de knapt de eneste som har kuriøse religiøse forestillinger.

I det hele tatt er det lite som fremstår som unikt med scientologene når de har vært gjennom den religionsvitenskapelige kverna, selv om de fleste er villig til å innrømme at noen av metodene deres er heller ufyselige.

Akademikeren i meg er for så vidt ikke uenig i noe av dette. Men jeg har et problem med denne tilnærmingen. En komparativ tilnærming er selvsagt viktig når man skal studere religion som samfunnsfenomen, men man kan lett se seg blind på likhetene. Forskjeller er ikke nødvendigvis en forskjell i art, de kan også (for å gjenta et poeng fra forrige post) være forskjeller i grad. Scientologene er ikke nødvendigvis ille fordi de er så unike. De er ikke den eneste ufyselige gruppen på den religiøse arenaen, men de er unikt ufyselige blant grupper av en viss størrelse.

For øvrig skjønner jeg ikke helt relevansen for denne saken av at det finnes andre grupper som gjør lignende ting som scientologene, være seg blant kuriøse nyreligiøse grupper eller etablerte religioner. Scientologenes fremferd er like fordømt kritikkverdig uansett.

Og kanskje kan en forskjell i grad være så stor at den blir en forskjell i art. Selvutviklingsaspektet, inklusive tillitten til for lengst utdaterte tester, er svært sentralt i scientologien. Så sentralt at kombinert med scientologiens historie – dianetikken begynte som en psykiatrisk behandlingsform – anser jeg det som rimeligere å vurdere den som en form for alternativ psykiatri med en religiøs overbygning.

I det perspektivet fremstår scientologien tydelig som kvakksalveri av verste merke. At de dekker seg bak en dårlig science fiction-religion er ingen unnskyldning.

Og da er det relevant at en ung kvinne med store psykiske problemer fant en totalt uforsvarlig personlighetstest på nettet, et sted hvor den opplagt ikke burde ligge, og på bakgrunn av den fikk en totalt uforsvarlig personlighetsvurdering av mennesker uten skikkelige kvalifikasjoner for å komme med den slags.

På-kanten-av-klippen-analogien har som nevnt sine svakheter, men tatt i betraktning hendelsesforløpet og det at hennes egne venner hevder hun ville vært i live hadde det ikke vært for testen, virker det ikke som en urimelig konklusjon at scientologene, om enn uforvarende, her ga en person ytterst på stupet det nødvendige dyttet utenfor kanten.

At det skjedde uforvarende er selvsagt formildende, og det stemmer sikkert at dette er det første selvmordet man kjenner til i en slik situasjon, men når man agerer så uforsvarlig som scientologene gjør i sin omgang med personlighetstester, var det kun et tidsspørsmål før noe slikt ville skje. Det er muligens ikke uforsettlig drap, men du verden som det ligner.

Bjørgulv & kineserne

Dere tre som leser denne bloggen jevnlig, kan umulig ha unngått å få med dere hva jeg mener om en boikott av sommerens OL. (Til dere andre: jeg er for, men jeg lover å ikke skrive så mye mer om det nå.)

Jeg har gått noen uker og ventet på den ultimate plumpheten i denne sammenheng. Ikke overraskende kommer den, når den nå kommer, fra Bjørgulv Braanen i Klassekampen:

Når det heller ikke er reist krav om boikott som svar på det ultimate sivilasjonsnedbrytende menneskerettighetsbruddet i vår tid - den amerikanske angrepskrigen mot Irak - blir det på alle måter urimelig å boikotte sommerens leker i Beijing.

Dette etter at Braanen har gjennomgått hvorfor Kina er blitt et så meget bedre sted de siste årene, stilt seg tvilende til pressedekningen av Tibet-opptøyene og latterliggjort Mia Farrow fordi hun ønsker en boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur.

Det første er ingen overraskelse. På en rekke fronter er ting blitt bedre i Kina de siste årene, ikke minst økonomisk. På den annen side er noen ting blitt verre. Amnesty har påpekt at situasjonen for menneskerettighetsforkjempere er blitt forverret som en direkte konsekvens av at Kina ble tildelt OL. Braanen overser Amnestys rapport og konkluderer med at ”I den grad det har skjedd en utvikling når det gjelder demokratiske fri- og rettigheter, har den vært til det bedre”. Ikke at det er noen nyhet at Klassekampen overser Amnesty-rapporter …

Det andre er hysterisk komisk. Braanen glemmer av en eller annen grunn å nevne at grunnen til at pressen ikke har hatt en krystallklar dekning av opptøyene, er at ikke en eneste journalist har sluppet inn i Tibet etter at de startet. I tillegg overser han at kritikken av Kinas fremferd ikke nettopp er ny, selv om den ble aktualisert og forsterket av opptøyene.

Det tredje sier dessverre det meste om Braanen & cos egen evne til selektivitet. Hadde noe vestlig land turet frem som Kina gjør i deler av Afrika, deriblant Sudan, ville Klassekampen skreket opp om kolonialisme og understøttelse av diktaturer i de billige råvarenes navn. Og det ville vært aldeles berettiget. Det er mulig det ikke i seg selv gir grunn til å ville boikotte OL, men Mia Farrow skal ha all ære av å holde saken på dagsordenen.

Så til Irak: Her er det to ting å si (uten å gjøre dette til en debatt om Irak-krigen). For det første at det ikke er USA som arrangerer OL til sommeren, det er Kina. Braanen må gjerne mene det er rett å boikotte amerikanske varer eller hva han måtte ønske. Men han har meg bekjent ikke fremmet dette synspunktet. Gjør han det, kan vi godt ta en debatt om saken. (Til dere alle: jeg ville være mot.)

Det andre er at Braanen går inn i en usedvanlig lite stolt tradisjon av å mene at ingen kan mene noe som helst av moralsk art, fordi det også finnes andre syndere i verden. Og det gjør det så sannelig. På den måten kan vi rolig sette oss ned og aldri mene noe om noe som helst.

At alle er like ille, fordi ingen er perfekte, er en farlig felle å falle i. Og kanskje er det lettere for humanister enn andre å falle i den, fordi vi har et livssyn uten et arvesyndsbegrep. Det gode med arvesynden er en innsikt i at alle er syndere, at alle har uhumskheter i skapet.

Dette er ikke et spørsmål om de perfekte mot oss syndige, men et spørsmål om proporsjoner. Og i en VM i politiske synder scorer Kina usedvanlig høyt:

Kina henretter overlegent flest mennesker i verden. De driver en aktiv og organisert kamp mot krefter innad i landet som ønsker å humanisere det. De viser en dyp forakt for ytringsfriheten. Organisasjonsfriheten er en spøk. Og de bedriver en ren utryddelse av tibetansk kultur, som del i assimileringen av et land de har okkupert. De er heller ikke direkte snille med de muslimske uighurene i nordvest. Behandlingen av Falun Gong er uhyggelig og religionsfriheten generelt er heller ikke noen hyggelig historie. Kinas fremferd i Afrika er et kapittel for seg selv.

Blir dette bedre med en boikott? Antagelig ikke, men det er i det minste et klart signal om at situasjoner som denne er uakseptabel. Det er begrenset hva man har av internasjonale virkemidler. En boikott er et av dem. Inntil jeg ser noen gode argumenter mot, synes jeg det virker som riktig valg.

At Braanen og Klassekampen er uenig, tar jeg som et tegn på at jeg velger rett.

(Og det er fortsatt mulig å undertegne dette oppropet til støtte for en boikott.)

Tentaklenes herre

I Oslo og uten planer for onsdag aften? Kunne du tenke deg å fordype deg i ateistisk skrekklitteratur med et betydelig innslag av tentakler?

Da er Kjettersk kjeller (som jeg for ordens skyld har et beskjedent styreverv i) stedet for deg. Da skal Didrik Søderlind, kjellerens store sol og ubestridte leder (eller mannen over gangen, som vi her hos Den Tvilsomme liker å omtale ham som), foredra om H.P. Lovecraft (og vise lysbilder fra bryllupsreisen sin). (Er det ikke gøy med parenteser dere?)

Lovecrafts særegne form for skrekklitteratur har, hans særs uttalte ateisme til tross, fått betydelig innflytelse på moderne alternativkultur, ikke minst gjennom hans påvirkning på Pauwels og Bergier, hvis bok Le Matin Des Magiciens er en av de aller viktigste påvirkningskildene til mye av denne kulturen.

Lovecraft er dessuten, med sitt mildt talt lite humanistiske menneskesyn (han var rabiat antisemitt og vesentlig mer rasistisk enn sin samtid), et svært godt eksempel på at man ikke trenger å være humanist selv om man er ateist.

Og han har utvilsomt levert det viktigste bidraget til å gjøre tentakelen til en del av moderne populærkultur. Dessuten har han gitt opphav til mye musikk av mer eller mindre tvilsom smak og drøssevis av filmer, de aller fleste aldeles forferdelig (på den gale måten).

Blant de bedre er The Dunwich Horror og etter at Didrik har gjort sitt, vil skrekkfilmeksperten Atle Boysen introdusere filmen. Og så viser vi den.

Det er med andre ord ingen annen grunn enn svake nerver (eller geografisk deprivasjon) til å være et annet sted enn i kjellerens mørke på onsdag.

Mer om arrangementet finner dere ved å klikke på bildet eller besøke kjellerens sider i kyberrommet.

"Økseskaft"

Aftenposten har arrangert nettprat med Kinas ambassadør. Det er noe av det mest absurde jeg har lest noensinne. Ambassadøren svarer og svarer, men meget sjelden på det hun blir spurt om.

Og når hun til en avveksling svarer på et spørsmål, er det i den herlige nytalen som demonstrerer at det offisielle Kina mener fakta er noe som vedtas av partiet:

Geir, Oslo: What is the justification for China's occupation of Tibet?

Ambassadør Gao Jian: There is no question of "occupation" of Tibet. Tibet was, is and will always be part of China.

Nettopp.

Den første dagen

Helt siden jeg begynte å jobbe i Human-Etisk Forbund, tilbake i forrige århundre, har det hevet seg røster som har konstatert at når Statskirken forsvinner, så forsvinner også HEFs eksistensgrunnlag.

Noen av disse har vært normative, altså at forbundet ikke har noen legitim grunn til å eksistere uten en statskirke å kjempe mot. De fleste har vært deskriptive (hvilket vi når det dreier seg om fremtiden kaller spådommer), og hevdet at HEF ganske enkelt vil vitre bort når det ikke er noen statskirke der å være i opposisjon til.

Og nå er vi altså der. Avtalen Giske har loset i havn er ikke ideell (han har tross alt måttet tekkes Senterpartiet og de mest styringskåte delene av eget parti, hvilket vel vil si seg selv), og HEF vil fortsatt presse på for å få en bedre ordning, men i det store og hele innebærer det en avskaffelse av statskirken.

Dermed må vi ta fatt på hverdagen uten den. Dette er med andre ord, for å parafrasere Baltus Brun, den første dagen av resten av våre liv. Og det er mulig det bare er jeg som har latt meg smitte av Baltus' usvikelige optimisme, men jeg er oppriktig talt ikke særlig bekymret.

Det hjelper selvsagt på at det med all sannsynlighet blir grunnlovsfestet at andre tros- og livssynssamfunn skal ha rett til støtte på lik linje med Den norske kirke ...

Svensk høyrefløy

Siden mindre sympatiske herrer på ytre høyre har vært tema her nylig, går denne saken fra vårt naboland i øst fint inn i rekken:

Sverigedemokratene i Karlstad har valgt Mikael Karlsson inn i styret. Det har de fått påpakning for fra Runar Filper, som leder partiets Värmlands-avdeling. Karlsson, som ikke nekter for å ha sittet litt i fengsel de siste årene, er snurt. Som han sier: "Det är absurt. Särskilt med tanke på att Runar Filper själv är dömd för fler brott än vad jag är."

Aldeles snuskesøtt blir det når den ene høyreekstremisten sutrer over at den andre oppfører seg "som en diktator".

Såpekassen

En litt lite velvillig omtale av siste nummer av Humanist på et internt diskusjonsforum, gjorde at det gikk opp for meg at det denne bloggen mangler er en såpekasse.

Som bloggere flest, er det jeg som setter agendaen på min egen blog, eventuelle kommentarer kommer stort sett som en reaksjon på disse. Det gir lite rom for initiativer fra leserne.

Derfor: En såpekasse - der dere, kjære lesere, kan kommentere hva dere måtte ønske om meg, Humanist, denne bloggen, Human-Etisk Forbund og andre beslektede temaer som dere måtte føle for å si noe om. Denne vil være permanent lenket til langt oppe i høyremargen.

Såpekassen vil fungere som et vanlig kommentarfelt. Skulle det dukke opp særlig interessante diskusjoner, vil jeg henvise til dem i en egen post.

Her som andre steder, anmodes dere om å føre et moderat dannet språk og begrense mengden invektiver.

Motetips

Jeg tror jeg kan love at denne sjarmante t-skjorten vil forbli aktuell sommeren gjennom. Et stilfullt design fra de vågale trendsetterne i Reportere uten grenser. Klikk og kjøp.

Et realt sjarmtroll

Siste nummer av Searchlight dumpet ned i postkassen i dag, og forsiden er nok en gang viet de sjarmerende menneskene i BNP. Nærmere bestemt Nick Eriksen, nummer to på partiets London-liste. Eriksen er et av disse menneskene som gjør det vanskelig å være et lov og orden-parti. Følgende sitat fra bloggen hans har fått forsiden:

Rape is simply sex. Women enjoy sex, so rape cannot be such a terrible physical ordeal. To suggest that rape, when conducted without violence, is a serious crime is like suggesting that force feeding a woman chocolate cace is a heinous offence. A woman should be more inconvenienced by having her handbag snatched.

Av og til må det være frustrende å ha fiender det er så lett å ta ...

Kjekk ungdom

De udmerkede unge menneskene i Humanistisk Ungdom har produsert en kjekk, liten brosjyre, hvis forside bærer teksten "Humanistisk Ungdom - for frihet og menneskeverd".

Og det var sannelig en lettelse. Jeg var så bekymret for at de var mot ...

På såpekassen

Jeg har vært litt i villrede om hvorvidt jeg skal kommentere Geert Wilders "film" Fitna. Men når 25 000 mennesker føler seg kallet til å demonstrere mot filmen i gatene i Karachi, er vel tiden inne.

Det er to ting å si om filmen. Det er en riktig elendig film. Og den er riktig ubrukelig propaganda. De to tingene henger sammen, men la meg ta det første først. (Og jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å kommentere frisyren hans.)

Wilders har lært av Al Gore. Det skal ikke så mye til å kalle noe en film nåtildags. Vittigheten om Gore var at han fikk Nobelprisen for en Power Point-presentasjon. Wilders har laget nettopp en Power Point. Og satt musikk av Grieg til. Og det er stort sett det. Det er en kort film, men den føles fryktelig lang ...

Det andre er altså at filmen er ubrukelig som propaganda. God propaganda spiller på massenes frykt. Og der svikter Wilders totalt. Han spiller på frykt, ingen tvil om det, men på frykten til en forholdsvis liten majoritet selv blant uttalte islamskeptikere. Wilders preker til menigheten.

Han omvender neppe mange med sin film, selv om han kanskje kan få en viss sympati for reaksjonene han møter. Skjønt, i motsetning til de danske karikaturtegnerne, visste Wilders akkurat hva han gjorde. Han har laget en provokasjon. Da bør man ikke bli betuttet hvis noen blir provosert.

God propaganda er dessuten sofistikert og subtil. Ikke nødvendigvis i sitt budskap, men i form og metode. Og der svikter Wilders totalt. Han står på en såpekasse og roper ut sitt budskap. Jeg er neppe alene om å få følelsen av at han spytter mens han gjør det.

Wilders vil ganske sikkert innvende at han ikke lager propaganda, men ganske enkelt formidler et viktig budskap. Så akkurat dette poenget er mer til de som har sammenlignet ham med Goebbels og nazistenes antisemittisme. Som propagandist når ikke Wilders Goebbels til halvveis opp på klumpfoten.

Hva er det så han har å si? Wilders opererer med tre uimotsigelige fakta: Det finnes ekstreme muslimer, også i Europa. Det er nok av tekster i Koranen man kan bruke til å legitimere vold. Og det er blitt langt flere muslimer i Europa de siste tiårene.

Han overlater til oss andre å trekke konklusjonen: At Europa flommes over av halvgale terrorister med mye skjeggvekst og tildekkede koner. Selvsagt hevder han ikke at alle muslimer i Europa er terrorister. Det er altfor enkelt å tilbakevise. Men han spiller definitivt på denne frykten når han kobler direkte mellom islamsk terrorisme og demografisk utvikling. (OK, her prøver han å være subtil, han får det bare ikke til.)

Det er utvilsomt på sin plass å diskutere hvilke utfordringer Europa står overfor i møtet med store innvandringsgrupper som enten ikke forstår Vestens verdier eller som slett ikke liker dem.

Det er definitivt på sin plass å forsvare individets rettigheter og demokrati og ytringsfrihet. Og retten til å henge opp bilder av søte, små griser

Det er udiskutabelt at det er en utfordring for ethvert politisk system når det kommer store grupper som ikke kjenner kulturen der de flytter til.

Og det bør ikke være noen tvil om at mange oppvoksende muslimer trenger vår hjelp til å løsrive seg fra skikker og tradisjoner som ikke har noen plass i et moderne, liberalt Europa.

Men kan vi ikke gjøre det da, heller enn å stå på såpekasser og skrike halvsammenhengende?

Og kan vi være så snill å slutte å fremstille oss selv som ofre hele tiden. Det eneste genuint lattervekkende i Wilders film er at den er laget sammen med "Scarlet Pimpernell".

Og hvis Wilders vil lage flere filmer: Finn for guds skyld noe litt mindre schmaltzy musikk ...

Sherlock Heiberg

TV2s intervju med Gerhard Heiberg i gårsdagens nyheter, er muligens det pinligste jeg har overvært på norsk televisjon noen sinne. Det er greit at Heiberg befinner seg mellom barken og veden her, men følgende sitat sier en hel del om mannens arroganse og manglende forståelse:

- Vi får se hvordan saken står der borte. Jeg lover ingen ting i noen som helst retning, annet enn å finne ut hva som foregår.

Ah, så den store Sherlock Heiberg er på vei. Da får vi nok snart vite hvordan ståa er. Store, gule Moriarty er nok skikkelig nervøs nå ...

VG gnir mannens tåpelighet inn :

- Vi utfordrer ham til å følge sporene til de navngitte personene i denne rapporten, sier generalsekretæren i Amnesty - og kommer med en direkte oppfordring til Heiberg gjennom VG Nett:

- Ta med deg rapporten og spør myndighetene i Kina om å få møte de navngitte fangene og møt de. De kan fortelle deg sin historie. De sitter i fengsler og omskoleringsleirer.

VG Nett snakket med Heiberg etter han hadde landet i Kina fredag formiddag, norsk tid.

- Kommer du til å oppsøke fangene som er nevnt i rapporten?

- Absolutt ikke!

- Hvorfor ikke det?

- Nei, herregud..., sier Gerhard Heiberg og legger på.

Herregud er i grunnen en god oppsummering av det hele. La oss boikotte hele sirkuset. Inklusive Heiberg.

(Og det er fortsatt mulig å undertegne dette oppropet til støtte for en boikott.)

Liv etter døden

Kollega Linda oppe ved Mjøsens stormfulle bredder furnerte oss med denne. Som jeg slutter meg helt og fullt til.

Og hvis dere av en eller annen grunn ikke har orden på sakene, går dere hit, til Stiftelsen Organdonasjon, og gjør noe med saken. NÅ!

Tann for unge

VG fortsetter å lese Steinerskolens læreplaner. Nå er det på tennene eleven skal kjennes:

Tannfellingen ses i Steinerpedagogikken som et uttrykk for at barnets første livsfase nærmer seg slutten. Det går frem av Steinerskolenes pedagogiske idé og læringsgrunnlag samt et forslag til ny læreplan for Steinerforbundets grunnskoler, som ennå ikke er godkjent av Utdanningsdirektoratet.

Den aktuelle formuleringen er denne: «Tannfellingen ses i Steinerpedagogikken som et uttrykk for at denne første livsfasen nærmer seg sin avslutning. Tennene er kroppens hardeste substans, og deres utskiftning forstås som et uttrykk for at et utviklingsavsnitt er kommet til ende.»

Steinerskolene har i årevis lykkes med sin strategi med å fremstille seg selv som et alment alternativ for barn av radikale og kreative mennesker, heller enn en skole bygget på et bestemt livssyn. Strategien har vært så vellykket at de i stor grad har klart å styre unna medienes radar og stort sett sluppet kritisk omtale.

Nå later vinden til å snu. Da er spørsmålet om den rolige tilværelsen har gjort at de har mistet evnen til å takle kritikk. De siste årenes panikkartede reaksjoner på de få kritiske oppslagene som har vært, kan tyde på det.

Så får vi se om VG fortsetter å, eh, sette tenna i dem ...

Sjokkerende avsløring

Mallpunk kommenterer syrlig saken i forrige post, på den forholdsvis nye bloggen Cellarium Hereticum (som jeg muligens kan ha en øreklaff borti). Hun skriver:

Jeg oppfatter Solhjell som en forholdsvis kunnskapsrik kunnskapsminister, men ting kan tyde på at det finnes huller i kunnskapene. Jeg bringer derfor i dag den sjokkerende nyheten om at Steinerskolens virke er bygget på antroposofien.

Det kan være greit å minne om det i ny og ne.

For oss dolikokefale

Her hos den tvilsomme husker man fortsatt med glede den gang den store vismann Henning Hai Lee Yang besøkte NRK-programmet Migrapolis og gledestrålende fortalte om fordelene ved ansiktsanalyse -hvordan man kan lese personlighetstype utfra ansiktsform.

Ingen kom på å spørre om ikke dette minnet bittelitt om skallemåling, en av den vitenskapelige rasismens fremste forskningsgrener. Det var jo tross alt årtusengammel kinesisk visdom det var snakk om ...

VG kan i dag opplyse om en tilsvarende tradisjon på Steinerskolen, der personlighetstype skal leses ut av elevenes kroppsform. Hvilket er fascinerende nok, på en littegrann ubehagelig måte. Nesten like fascinerende er det at personlighetstypene det er snakk om er henholdsvis melankolsk, sangvinsk, kolerisk og flegmatisk. Altså de klassiske personlighetstypene fra kroppsvæskelæren.

Da var det for mye gul galle som gjorde deg kolerisk. Nå er det "et fast blikk og en selvsikker gange".

Som dolikokefal, altså langskallet, befinner jeg meg på toppen av skallehierarkiet, og ser med glede på at kroppsmålinger av ulik art brer om seg. Endelig skal jeg få bevist at det er jeg som er overmennesket!

Undervisningsministeren er, som han gjerne er, sjokkert. Og han varsler, slik man gjerne gjør, en granskning. Han er sikkert kortskalle ...

Nedtelling til OL 4

IOCs prosjekt med å forsiktig skubbe Kina i riktig retning i menneskerettighetssprøsmål, er en fiasko, skal vi tro Amnesty. I en ny rapport konkluderer de med at tildelingen av OL tvert imot har ført til en forverring for menneskerettighetsforkjempere i landet.

Argumentet om at OL skal få kineserne til å skjerpe seg holder med andre ord ikke vann og dermed gjenstår det ikke et eneste meningsfull grunn for ikke å boikotte sirkuset. La oss gjøre det.

(Og det er fortsatt mulig å undertegne dette oppropet til støtte for en boikott.)