Helt siden jeg begynte å jobbe i Human-Etisk Forbund, tilbake i forrige århundre, har det hevet seg røster som har konstatert at når Statskirken forsvinner, så forsvinner også HEFs eksistensgrunnlag.Noen av disse har vært normative, altså at forbundet ikke har noen legitim grunn til å eksistere uten en statskirke å kjempe mot. De fleste har vært deskriptive (hvilket vi når det dreier seg om fremtiden kaller spådommer), og hevdet at HEF ganske enkelt vil vitre bort når det ikke er noen statskirke der å være i opposisjon til.
Og nå er vi altså der. Avtalen Giske har loset i havn er ikke ideell (han har tross alt måttet tekkes Senterpartiet og de mest styringskåte delene av eget parti, hvilket vel vil si seg selv), og HEF vil fortsatt presse på for å få en bedre ordning, men i det store og hele innebærer det en avskaffelse av statskirken.
Dermed må vi ta fatt på hverdagen uten den. Dette er med andre ord, for å parafrasere Baltus Brun, den første dagen av resten av våre liv. Og det er mulig det bare er jeg som har latt meg smitte av Baltus' usvikelige optimisme, men jeg er oppriktig talt ikke særlig bekymret.
Det hjelper selvsagt på at det med all sannsynlighet blir grunnlovsfestet at andre tros- og livssynssamfunn skal ha rett til støtte på lik linje med Den norske kirke ...
5 kommentarer:
Dette var ganske upresist. Vi har fortsatt statskirke, men ikke lenger noen statsreligion. Jobben er altså bare halvgjort, og en tanke rotete, og det er kanskje det som gjør det lett å ta feil her? Men jeg er egentlig ganske fornøyd så langt, jeg, og må gi litt ros til Giske for godt politisk håndverk. Det er ikke dårlig å til og med få KrF med på å fjerne statsreligionen.
I og med at vi fortsatt har statskirke, bør det fortsatt være arbeid for HEF. Det er likevel god grunn til å diskutere eksistensgrunnlaget til HEF. Dersom det etter hvert viser seg at Norge i praksis vil kunne regnes som et helt sekulært land, og det blir vanlig med offentlige livssynssnøytrale seremonier, forsvinner ganske mye av grunnlaget. Da gjenstår humanistisk «livssynfordypelse» og religionskritikk. Jeg kan ikke se at det er spesielt mye å hente på å drive med humanistisk livssynfordypelse. De praktiske konsekvensene av humanismen, som f.eks. menneskeverd og menneskerettigheter, er det allerede konsensus om i Norge. Det filosofiske grunnlaget engasjerer bare en ganske liten krets av spesielt interesserte, og har liten praktisk nytteverdi nå.
Som jeg ser det, gjenstår derfor religionskritikken som det viktigste for HEF. I og med nevnte konsensus, er det ikke spesielt mye å gjøre for den som vil jobbe for humanismen, men fortsatt en del å gjøre for de som vil jobbe mot truslene mot humanismen, som er mange. For de som vil jobbe for rasjonalitet og fornuft, mot overtro og dogmer, og annet som inngår i religionskritikk, er det fortsatt svært mye å gjøre. Hedningsamfunnet har per i dag ikke en organisasjon som er i stand til å drive denne saken, med det har HEF, som bør ta ansvaret. Dessverre er det mange i HEF som jobber for å avvikle religionskritikken, noe som er svært beklagelig.
Jeg tror HEF ville tjent mye på å legge seg på omtrent samme linje som de svenske Humanisterna, i stedet for den intetsigende og halvkulturrelativistiske religionskritikkritikklinja som dominerer nå. Ikke nødvendigvis tjent i antall medlemmer, men i troverdighet. Det blir argumentert med at linja til HEF har gitt så mange medlemmer, men er det virkelig det som skal styre? Om det viser seg at de fleste er medlemmer pga. at HEF tilbyr de eneste aktuelle alternativa til kirkelige seremonier, og dette grunnlaget forsvinner, hva da? Jeg ser heller et HEF med redusert oppslutning og tydelige og ryddige meninger, enn et HEF fullt av uengasjerte medlemmer som mest er interessert i seremonier, men ikke får seg til å gå i kirka.
Å antyde at HEF blir overflødig i et samfunn preget av humanistiske verdier er for meg litt som å si at kirker blir overflødige i land med kristen befolkning.
Jeg vil gjerne henvise til Levi Fragells artikkel i siste humanist, der han så vidt jeg kan se går inn for en pose-og-sekk-løsning: HEF skal være engasjert i religionskritikk, særlig av undertrykkende og negative konsekvenser av religionen, OG i å bygge en humanisme som leverer verdige seremonier og gode svar på livets eksistensielle spørsmål.
Jeg kunne ikke vært mer enig. Dersom én av disse sidene tar overhånd, mister vi noe vesentlig med vår tradisjon.
Det er flere medlemmer i HEF i dag som er medlem fordi de har humanisme som livssyn, og ikke bare fordi de synes at kirka er kjip.
Humanisme er et livssyn, og ikke bare en liten anti-religiøs bevegelse. Selv om det virker som om enkelte mennesker tror det.
"... den høyst marginale bevegelsen Human-Etisk Forbund som kun har noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis...(hihi, om hele norges befolkning hadde blitt regnet med i kirkas medlemsbase hadde det alikevel vært et sørgelig tall i forhold til 6 milliarder mennesker totalt - litt off topic) deres etikk er kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro." (kronikk i klassekampen 7.april)
Det å være humanist innebærer så mye mer enn å bare være agnostiker eller ateist, og desidert mer enn kritikk mot statskirka.
Humanistisk Ungdom har fokus på livssynet, og ikke bare religionskritikk. Det har kanskje noe å gjøre med at flere av medlemmene har vokst opp i humanistiske familier, uten å ha særlig tilknyttning til kirka.
Anonym: Jeg er veldig, veldig enig. Og selv om jeg kunne vært faren til en del av dem kjenner jeg meg veldig igjen blant unghumanistene.
Angående kronikken i Klassekampen (deler av den dukket også opp som leserbrev i Aftenposten), så er den skrevet av Hanne Nabintu Herland. Herland er kjent for å befinne seg i en verden som har visse likheter med den vi andre lever i, men like fullt tilhører et parallelt univers:
http://vampus.blogspot.com/2007/03/kvinnevennlige-kenya.html
Hans-Christian: Jeg er enig i de finere detaljene, men jeg er redd statskirken er i ferd med å bli en veldig vanskelig kommuniserbar sak for HEF. Litt som med KRL: Vi har hatt en god sak, men den har vært omtrent umulig å få forståelse for i befolkningen generelt.
Forøvrig var ikke KrF på langt nær de vanskeligste å få med på en avskaffelse.
Jeg er relativt kritisk til din spådom om HEF fremtidige relevans. I det minste om du mener det normativt, altså at du ser det som en ønsket situasjon.
Jeg anser en situasjon hvor staten overtar ansvaret for livsovergangsseremonier som noe av et skrekkscenario. Det er slikt vi vanligvis bare ser i land vi virkelig ikke liker å sammenligne oss med. Nord-Korea og (u)salige DDR, for eksempel.
Det er dessuten noe av et paradoks innbakt i formuleringen "livssynsnøytrale seremonier. Livsovergangsseremonier vil uvegerlig reflektere et eller annet (eller muligens flere) livssyn. Da vil Staten nødvendigvis ta stilling i livssynsspørsmål og ikke lenger være livssynsnøytral.
Hvorvidt det er mye å hente i en humanistisk livssynsfordypelse eller ikke, antar jeg er et spørsmål om hvordan man forstår det humanistiske livssyn. Personlig tror jeg denne oppfatningen eksisterer fordi vi ennå knapt har skrapt overflaten i de muligheter som ligger der, for eksempel i en praktisk humanistisk tilnærming til utdanning, omsorg og rehabilitering. Men det er selvsagt mulig det bare er jeg som er optimistisk ... (Ikke at jeg pleier å bli beskyldt for det.)
Hva religionskritikk angår, mener jeg det er en av de ting HEF bør satse sterkt på fremover, men jeg er svært skeptisk til den svenske linjen, som i stor grad bærer preg av et ønske om å tvinge hele samfunnet inn i en livssynshumanistisk form.
Legg inn en kommentar