Fornuftens røst

Min første innskytelse etter å ha lest Vebjørn Selbekks debattinnlegg i dagens Aftenposten, er at det sier en hel del om Solstad-debatten når det er Selbekk som er fornuftens og klokskapens røst.

Ved nærmere ettertanke er det ikke så merkelig. Vel ligger Selbekk og jeg langt fra hverandre i teologiske spørsmål. Ikke sjelden også i politiske. Men vi har til felles at vi begge er tilhengere av demokratiet som politisk system.

I motsetning til Solstad, som som kjent tør si det åpent at han er stolt, rakrygget og atter kommunist. Og at han "innser atter det nødvendige" ...

I valget mellom Selbekks teologi og Solstads nødvendighet, vinner Selbekk hver gang - fordi han anser demokratiet og derfor ytringsfriheten som fundamentale verdier. Og det sier jeg både stolt og rakrygget.

Basic nonsense

Den Tvilsomme siterer fra Nettavisen, som gjengir et intervju med Sharon Stone. Det er ikke det aller klokeste som er blitt sagt om jordskjelvet i Kina. Ord blir fattige:

- Har du fulgt med på jordskjelvkatastrofen i Kina?

- Selvfølgelig har jeg det. Det er veldig interessant fordi først så var jeg svært misfornøyd med måten kineserne behandlet tibetanerne på, fordi jeg mener at man ikke skal være slemme mot hverandre.

Så jeg har vært veldig opptatt av hva jeg skal mene og gjøre med dette - fordi jeg liker det ikke. Og jeg har vært bekymret for hvordan vi skal forholde oss til De olympiske lekene, fordi de ikke har vært snille mot Dalai Lama, han er en god venn av meg.

Og alt dette med jordskjelvet fikk meg til å tenke: Er dette karma, når du er slem mot andre så skjer det forferdelige ting med deg? Og så fikk jeg et brev fra Den tibetanske stiftelsen om at de ønsket å hjelpe. Og det fikk meg til å gråte. De spurte meg om jeg ville skrive en kommentar på dette. Og det ville jeg fordi dette var en stor lærdom for meg - det å hjelpe mennesker som er slemme mot deg. Og det er en enorm lærdom for meg, sa Stone til den kinesiske TV-reporteren.

"Har erobret eiendomsretten"

Vårt land omtaler Kjell Horns krumspring. Kommentarredaktør Erling Rimehaug kommenterer saken. Hans ord er som musikk i mange humanistiske ører:

Horn [Kristian Horn, vel å merke] hadde rett i at humanisme er et mye videre begrep enn det HEF legger i det. Det finnes religiøst begrunnet humanisme, som rent historisk har stått sterkere enn den rasjonalistiske og ikke-religiøse varianten som HEF sverger til.

Men det er en seier, og ikke et nederlag, når HEF nå forbereder seg på å legge vekk human-etikk som merkelapp. De har erobret eiendomsretten til den heders-kronede betegnelsen humanist – og hva skal de da med et kryptisk og belastet ord som human-etikk?

Sanne ansikter

Hva hvis et medlem av et parti på aller ytterste høyre fløy, en person som har gitt til kjenne sympati for en totalitær ideologi, var leder for - som et ikke helt tilfeldig valgt eksempel - Litteraturhuset? Ville det vært helt greit? Ikke det?

Hvorfor er det da greit at en frontfigur for en totalitære ideologi på venstresiden gjør det?

Jeg er på det rene med at min kommunistforakt til tider kan ha patetiske utslag, ikke desto mindre: Så lenge Alslak Sira Myhre er daglig leder for Litteraturhuset, setter ikke jeg mine ben der.

Ikke at jeg tror noen mister nattesøvnen over det, men det er nå en gang min lille protest mot den absurde situasjon at en tidligere frontfigur for en ideologi som forakter ytringsfriheten, nå leder et hus som i teorien skulle være dens fremste bastion.

Derfor er det passende at det var nettopp der Dag Solstad holdt sin tale om ytringsfrihetens overflødighet. Og det er unektelig noe symbolsk over at Sira Myhre kastet ut en mann som ønsket å filme seansen og gjøre den tilgjengelig for oss andre.

I utgangspunktet er jeg enig i at det må være opp til en foredragsholder om han ønsker å bli filmet eller ikke (særlig når han alt har publisert foredraget), må jeg tilstå at jeg er litt svak for Human Rights Service lille stunt.

Grunnen til denne svakhet, er som følger: Solstad har erklært at ytringsfriheten er unødvendig og de eneste som har krav på å publisere noe er de som setter ting på trykk. Sånn som ham. Han har med andre ord gått til frontalangrep på hele den inkluderende publiseringskultur som har vokst frem de siste tiårene, hvor alt sånne som meg trenger for å ytre meg er å lage min egen blog.

Slikt forvirrer en elitær tullebukk som Solstad, som har fått det for seg at ytringer er noe heroiske kulturforkjempere som ham driver med, ikke pakk som meg. (Her ser jeg for et øyeblikk bort fra at jeg som redaktør for et tidsskrift har et ben blant Solstad kondisjonerte. Tror jeg da.) Da blir det arrogant langt bortenfor det latterlige å erklære ytringsfriheten som unødvendig luksus, samtidig som man insisterer på å gjøre dette kun for de dannede få som finner veien til Oslos aller, aller beste vestkant.

Solstad er fri til å ytre det rene tøv, det har han drevet med lenge. Og han er fri til å ytre seg i lukkede rom for sine likesinnede. Men han kan ikke vente annet enn at pakk som HRS, Owe og lille meg anser det som et strålende eksempel på hans totalitære pretensjoner i fri dressur.

Ekstra festlig blir det selvsagt når Sira Myhre får vist seg frem i rollen han gjerne skulle hatt hele tiden, gitt at de politiske omstendighetene var etter hans smak.

Salong i Vårt land

Forrige ukes humanistiske salong er viet behørig spalteplass i Vårt land. Det er et greit referat av hva som ble sagt.

Solstads implosjon

Jeg er for ytringsfrihet. Jeg er så til de grader for ytringsfrihet, at jeg kan kalles en ytringsfrihetsekstremist. Ja, jeg så for ytringsfrihet at jeg mener selv Dag Solstad bør få lov til å ytre seg.

Og det til tross for at Solstad selv nå visstnok er for trykkefrihet, men mot ytringsfrihet, hva nå det måtte bety. (Uansett er det ikke så overraskende fra en mann som kan skrive, men knapt kan snakke.)

Jeg har lenge ment at Solstad er vanvittig oppskrytt og grunnleggende umoralsk. Det er sånn sett kjekt at han demonstrerer at han tenker dårlig og har en moral som er udmerket tilpasset de totalitære politiske selskapet han trives i, i den grad Solstad trives noe sted i denne gresselig udannede jammerdal.

Særlig fascinerende er Solstads påstand (hvis vi skal tro Ingunn Økland i Aftenposten og det skal vi nok ikke, hun er jo bare journalist) om at god litteratur alltid vil nå frem, fordi vi ikke kjenner et eneste eksempel på stor litteratur som er forblitt ukjent på grunn av ytringsbegrensninger. Altså: Vi kjenner ikke til et eneste eksempel på noe vi ikke kjenner til.

I sannhet et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.

Kjell Horns litani

Kjell Horn, sønn av HEFs stifter Kristian Horn, kommer snart med bok om Human-Etisk Forbunds forfall, under tittelen Svik - fra humanetikk til humanisme. Fri tanke har i den anledning intervjuet ham.

Jeg har vært i diskusjon med Horn tidligere og budskapet hans later til å være det samme som før:

For det første at overgangen fra humanetikk til humanisme som betegnelse på det livssyn HEF representerer, er en skandale iverksatt av Horns favoritthatobjekt: Levi Fragell. Og den er i ferd med å kulminere i den ultimate skandale: En endring av forbundets navn.

Til det har jeg svart Horn før (og jeg svarer det, om ikke gjerne, igjen): En eventuell endring av forbundets navn vil, om den skulle skje, være resultat av en langvarig og vel befestet demokratisk prosess i forbundet. Slik endringen av navnet på forbundets seremonier var det.

Og hvis Horn mener vel funderte demokratiske vedtak er skandaler, så ham om det.

Det andre er terpingen på at HEF er i ferd med å bli en sekt. Det har jeg svart på flere ganger før, blant annet i et av de første innleggene på denne bloggen, i et svar til Sara Azmeh Rasmussen. Til Saras forsvar skal det sies at hun tok svaret til seg og innrømmet at sektbegrepet er feilslått som karakteristikk av HEF.

Det samme kan ikke sies om Kjell Horn. Han fortsetter ufortrødent å kalle HEF en sekt. Det hadde vært fint om han kunne slutte med det. Skjellsord er ingen fruktbar diskusjonsform.

Det ville også vært fint om Horn tok inn over seg at hans far stiftet en demokratisk organisasjon. Bitterheten over å være den tapende part i en demokratisk prosess er forståelig, men hos Horn får den utslag som er lite sympatiske. Hans stadige angrep på Levi Fragell er urimelige, utidige, ubehøvlede og dypt urettferdige.

Kanskje er det også på sin plass å nevne at Horns bok blir utgitt på Kolofon forlag. Hvilket vel betyr at han har finansiert den selv.

NKVTS' psykobabbel

Kommunikasjonsrådgiver Siv Natvig ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), svarer i Dagbladet på kritikken fra Asbjørn Dyrendal om at senteret formidler forestillingen om en satanistisk konspirasjon som praktiserer grove seksuelle overgrep og drap på barn.

Eller det vil si, det gjør hun slett ikke. Hun kommenterer ikke noe av kritikken. Hun skriver ikke noe om saken. Ja, Hun sier i grunnen ingenting relevant i det hele tatt. Strengt tatt virker det som om hun har klipt og limt fra en eller annen egenpresentasjon.

Så for å klargjøre det Natvig: Vi vil ikke vite hvem NKVTS er. Vi vil vite hvorfor dere sprer drøvtygde konspirasjonsteorier og renheklet løgn for vår regning. Kunne dere kanskje vurdere å svare på det?

Eller er dere fortsatt så stresset og traumatisert av denne gruelig urimelige kritikkern fra den veldig slemme mannen, at dere ikke innser at dere har et problem? Å først fjerne lenken til den aktuelle artikkelen for så å sette den opp igjen, vitner ikke nettopp om at dere skjønner problemet.

En dannet aften

Første Humanistisk salong gikk av stabelen i går og spørsmålet er: Var det en grenseoverskridende opplevelse? Svaret er nja. Og direkte hellig var det ikke.

Ikke desto mindre var det i mine øyne en vellykket aften. Det var fullt hus, med anslagsvis åtti mennesker i salen, og diskusjonen var vellykket ut fra premissene. Premisset var en høflig samtale, der man lærte mer om hverandre og gjerne, hvis anledningen meldte seg, stilte kritiske spørsmål til hverandres virkelighetsoppfatning.

Skal jeg peke på noe negativt, var det at samtalen kanskje ble vel høflig. Det var i stor grad en konsekvens av sammensetningen av panelet. De er alle hyggelige og dannede menn. Kanskje litt for hyggelige og dannede. Ateisten i kurven, Dag Hessen, var så sjeleglad for å diskutere med noe annet enn kreasjonister, at han var på sitt aller høfligste.

Det mest positive var i mine øyne noe mange påstod ikke var skjedd. Både Stian Aarebrot i panelet og Lars Gule fra salen fastslo at man ikke hadde lært noe om det hellige og derfor ikke fått noe svar på om hvorvidt ateister kan ha slike opplevelser (det siste var mest Lars).

Jeg er svært uenig. Det var nettopp det vi gjorde: Lærte noe om det hellige og om religiøse opplevelser, det Espen Dahl omtalte som grenseoverskridende opplevelser. Og det man lærte var at disse opplevelsene, altså ting kristne tolker som møter med noe guddommelig, er langt mer hverdagslig og ofte langt mindre dramatisk enn ateister forestiller seg at det skal være. Det er en form for tolkning av opplevelser vi alle har, heller enn møter med brennende buskes som plutselig kaster seg over en.

Og de kristne i panelet oppdaget at ateister har helt andre forventninger til disse opplevelsene enn det de selv legger i dem. Ateistene ble, i mangel av et bedre ord, en smule skuffet over de kristnes opplevelser av det hellige. Og de kristne ble (med et mulig unntak for Stian Aarebrot, som tidvis omgås pakk som meg) genuint forbløffet over denne skuffelsen og muligens en smule betuttet over hvilke krav humanistene tillater seg å stille til dem.

Etter å ha tilbragt en del tid i livssynsbloggeland, kom ikke dette overraskende på meg. Det hele koker ned til at man i altfor liten grad har snakket med hverandre om disse tingene. Og deri ligger den ene tingen jeg virkelig lærte: At alle deltagerne, både i panelet og de som åpnet munnen i salen, mangler et fullgodt språk for å snakke om slikt.

Hans Stifoss-Hansen, religionspsykolog og forskningssjef ved Kirkeforskning, påkalte latter i salen med sin utlegning om hvordan gud ligger i blikket og sin unektelig noe postmoderne oppfatning av gudsopplevelsene (postmoderne her ment rent deskriptivt, ikke som et skjellsord). Dette forbløffet mange. Men det er ingen grunn til å bli forbløffet. Stifoss-Hansen leverte i mine øyne en god presentasjon av moderne liberal teologi. Den er gjennomtenkt, dannet og har tatt inn over seg mye av kritikken fra ateistisk hold.

Den er også helt umulig å diskutere med, fordi all tiden går med til å finne ut hva som egentlig blir sagt. Også det er en nyttig lærdom å ta med seg.

Salongen er ennå nesten nyfødt og selv om de første skrittene vaklet litt, tror jeg vi er i ferd med å finne en form som kan fungere. Neste gang tar vi for oss nyateisme og da akter vi å teste ut en litt skarpere tone. Frem med boksehanskene! (Og hvis noen har gode tips til paneldeltagere, blir vi ikke leie oss for det.)

Ikke så begeistret

Hm, det er visst ikke alle som liker filmatiseringen av C.S. Lewis' andre (eller tredje, alt etter hvordan du regner) Narnia-bok, Prins Caspian. Og jeg blir ikke overrasket hvis den, i likhet med forgjengeren, er, slik anmelderen antyder, plaget av litt for selvforelskede spesialeffekter. Men jeg tviler på om de klarer å ta knekken på historien.

Og det er fascinerende at hun så til de grader lar seg plage av det kristne innholdet, tatt i betraktning at dette er blant de minst prekentunge bøkene. Bare vent til slutten ...

Forøvrig hadde jeg ikke fått med meg at Walden Media skal filme Lewis' The Screwtape Letters. Det er, tatt i betraktning at hele boken består av brev fra en (stadig sintere) demon til en annen, hva man kaller en filmatisk utfordring ...

Hessen vs Aarebrot

I aften braker det løst på Spasibar i Oslo (kantina på Kunstakademiet, som vi i min fjerne ungdom kjente som Kafé Nordraak):

I det ateistiske hjørnet finner vi professor Hessen, i det kristne hjørnet mannen på bildet, pastor Aarebrot.

Temaet er gudsopplevelser. Eller rettere sagt slike opplevelser som kristne tolker som gudsopplevelser. Hva er de egentlig for noe? Har ateister dem også? Hva tolker i så fall vi dem som? Og hvem har rett?

Dommer (eller kommentator) er Hans Stifoss-Hansen, religionspsykolog og forskningssjef ved Kirkeforskning. Han er med andre ord nesten helt sikkert helt objektiv.

Noen som kommer?

(Forøvrig: Stian liker ikke å bli kalt pastor Aarebrot, men hans foretrukne "legpredikant Aarebrot" klinger liksom ikke like bra. Bildet er forøvrig, eh, lånt fra Vårt land og tatt i forbindelse med lanseringen av Stians bok Bli hos meg.)

Psykologer i koko-land

Min gode venn og mangeårige skeptikerkollega Asbjørn Dyrendal, tar i en kronikk i Dagbladet i dag opp det nesten utrolige faktum at det fortsatt finnes psykologer som tror på og formidler forestillingen om en satanistisk konspirasjon som praktiserer grove seksuelle overgrep og drap på barn. Og, hvilket virkelig er uhyggelig, at de legger dette til grunn for sin terapeutiske virksomhet.

Ikke bare det: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) videreformidler galskapen.

Som Asbjørn skriver: "At NKVTS går god for rapporten skulle vært et kvalitetsstempel, ettersom kunnskapssenteret skal formidle pålitelig kunnskap til hele nasjonen om sine tema. Hvis dette er representativt for kvalitetskontrollen er det et åpent spørsmål om vi er tjent med å ha et slikt senter."

De stakkars forfulgte

Det hører til sjeldenhetene at jeg kjøper Kapital. Og aldri før har jeg opplevd at både en kollega og jeg har vært på vei inn kontordøren med vært vårt eksemplar under armen.

Det kan selvfølgelig være fordi siste nummer har en lengre artikkel viet de norske scientologenes økonomi. En riktig så god artikkel, som slår hardt og gir en klar idé om at det er mer enn personlighetstester jeg ikke ville kjøpt av disse folka. Parallellene til nettverkssalg på sitt mest vulgære, er åpenbare. (Hvilket bare understrekes av at samme nummer inneholder en interessant artikkel om Amway.)

Ekstra morsomt er det å se hvor forfulgt scientologene føler ser. Artikkelen slutter med å referere en epost fra sjarmtrollet Matthias Fosse, som skriver: "Det er fast policy at alle henvendelser fra pressen går til meg som informasjonssekretær. Som du sa er dette en artikkel om Scientologikirken, men du har snakket med en rekke medlemmer som ikke har noe ansettelsesforhold eller noen form for offisiell funksjon for kirken. Jeg ser på eventuell omtale av disse som forsøk på trakassering og religionsforfølgelse."

Da er det bare å gratulere Kapital og journalist Vibeke Holth med svært vellykket trakassering og forfølgelse. Fortsett gjerne en stund til.

I fritt fall 2

Jeg skrev for noen poster siden om Document.no, under tittelen I fritt fall. Denne diskusjonen, om de for all del ufyselige angrepene på unge kvinner i Sofienberparken, demonstrerer hvor ille situasjonen er.

Hans Rustad skriver pent om borgervern og Fjordman, den sprøeste nøtta i den norske blogosfæriske nøtteposen, skriver at "... den bølgen av drap, knvistikking, ran og voldtekter som brer seg over de fleste større byer i Vest-Europa ikke dreier seg om "kriminalitet". Det dreier seg om en form for etnisk krigføring mot Europas hvite urbefolkning." Og at: "... alle innfødte europeere, i alle fall i Vest-Europa, umiddelbart bør bevæpne seg. Vi har moralsk plikt til å gjøre dette så lenge våre barn utsettes for grov og systematisk vold."

Signaturen Agnes formulerer seg på sin (heller ubehjelpelige) side slik: "Så jævla utakknemeli går det bare ikke ann å bli! kommer hit til norge fra et psykotiskland og får et mye bedre liv, får alt de vil, blir godtatt uten en eneste spørsmål. Så hva er takken!!? Voldtekter, overfall, mord, ran!?"

Jeg har sympati for din vilje til å ta opp upopulære saker, Rustad, men er du virkelig komfortabel med alt som kommer krypende frem fra under steinene?

(Takk til Kim, som gjorde meg oppmerksom på galskapen.)

Katolsk skrekk

Hvis du ikke trodde helt det jeg skrev om katolsk kitsj-liturgi for et par poster siden, ta en titt på denne videoen. Særlig hvis du har et sterkt behov for å le på andres bekostning. Det er i enhver mening av ordet skrekkelig.

(Via Damian Thompson. Selvfølgelig.)

Humanistisk salong

Det hender jeg gjør andre ting enn å redigere blad eller skrive blog i min arbeidstid. Blant annet er jeg sidekick for kollega Didrik Søderlind, når vi nå starter opp Humanistisk salong, et forsøk på å ta livssynsdiskusjonen ut av Humanismens hus og inn på kafé. Første sådane går av stabelen førstkommende tirsdag, og ettersom jeg har for mye å gjøre til å skrive noe kort, følger den lange versjonen, rett fra HEFs nettsider:

Første utgave av Humanistisk salong tirsdag 20. mai: Kan ateister møte Gud?

Hva vil det egentlig si å tro på Gud? Er ateisme en tro, det også? Kan ateister ha religiøse opplevelser? Er det noen forskjell på opplevelser man får fra Gud, fra naturen, konserter eller fotball? Og hvor stor er egentlig forskjellen mellom kristne og ikke-kristne?

Dette er noen av spørsmålene vi håper på å få svar på i første utgave av Humanistisk Salong, der vi tar for oss de største spørsmålene - med løs snipp og glimt i øyet.

Humanistisk Salong handler om livssyn, og alt dette omfatter: Tro og tvil, moral og moralisme, tradisjon og opprør. Vi vil helst slippe både de tørre, akademiske analysene og de trøstesløse TV-debattene der motstandere slår hverandre i hodet med slagord.

I stedet satser vi på dannet dialog, saklig argumentasjon, gjensidig respekt og en lett tone. Første gang skal vi simpelthen forsøke å finne ut hva en religiøs opplevelse er for noe, og hva slike opplevelser har med Gud å gjøre.

For å nærme seg dette spørsmålet har vi satt ned et panel bestående av tre forskjellige mennesker med veldig forskjellige tros- og tvilsliv.

Stian Aarebrot er teolog, gitarist i goth-bandet The Crest og tilknyttet menigheten Subchurch. Han har skrevet boken Bli hos meg (Lunde forlag), en samling fortellinger fra virkeligheten om ulike menneskers (blant dem han selv) møter med Gud.

Dag O. Hessen er biolog, professor ved Universet i Oslo, og uttalt ateist og humanist. Han er også en av Norges ledende formidlere av vitenskap, og har skrevet en rekke bøker.

Som kommentator (eller en slags linjedommer) har vi fått Hans Stifoss-Hansen, religionspsykolog og forskningssjef ved Kirkeforskning.

Diskusjonsledelse blir ved redaksjonen i tidsskriftet Humanist. Det er Human-Etisk Forbund som står bak prosjektet, men man trenger slett ikke være tilhenger av forbundets lære for å være velkommen.

Tiden er tirsdag 20. mai kl. 19, og stedet er Spasibar i St. Olavs gate 32. Siden Spasibar også gjør nytten som Kunstakademiets kantine, minner vi om at de serverer god mat til enda bedre priser. Det er selvfølgelig helt gratis å komme inn, men du må ha fylt 18 år.

Velkommen!

Vi legger oss med vilje på en nokså fluffy og inkluderende form første gang, men hvis det er noen av dere mer harbarkede ateister der ute som kunne tenke dere å ta med boksehanskene og se innom, ville vi ikke bli lei oss for det. (Så lenge dere klarer å lese det med boksehanskene billedlig.)

Og på første møte til høsten, tar vi for oss nyateismen. Forslag til gode innledere og til gode temaer tas mot med stor takk - og en kopp kaffe hvis finansene strekker til ...

Katolsk kitsjfest

Jeg tilbragte i går aftes på ærverdige Dovrehallen, i selskap med en god venn og et par glass. Blant de mange temaer vi svingte innom, var den ufattelig vederstyggelige kitsjfesten som er modernistisk katolsk liturgi.

Hvilket muligens kan forklare at hodet mitt dunker sånn i dag.

Temaet er særlig fascinerende fordi Den katolske kirke en gang i tiden kunne dette med stil. Nå klarer de ikke en gang å holde seg med et anstendig kor i Peterskirken.

Damian Thompson tar på sin blog Holy Smoke tidvis opp akkurat dette temaet, blant annet her. Så for de av dere som tror Durufles Requiem er representativt for nyere katolsk kirkemusikk, her er refrenget til hymnen God is Good:

“God is good, we sing and shout it/God is good, we celebrate it/God is good, no more we doubt it/God is good, we know it’s true.”

Men, som Thompson påpeker, dette er utrolig nok ikke det verste. Dette verset er det verste:

“And when I think of his love for me/My heart fills with praise/And I feel like dancing/For in his heart there is room for me/And I run with arms/Opened wide/Hoo Hoo Hoo Hoo”

Hoo Hoo Hoo Hoo? Det er så man kan forstå av LeFebvristene valgte å forbli utenfor kirken.

(OK, så avdekker kommentarene at låta har sitt opphav i mer evangeliske kretser, nærmere bestemt denne mannen, men Hoo Hoo Hoo Hoo'et er et katolsk tillegg. Det er i grunnen ganske imponerende å gjøre originalen verre.)

Vaksinetrøbbel

Har jeg skrevet noe om hva jeg mener om vaksinemotstandere, nei, unnskyld, vaksineskeptikere, her på disse sidene? Ikke det? Det er antagelig like greit.

Skepsis' blog melder om et nytt meslingeutbrudd i Sveits og Østerrike, med en forgrening på fire utbrudd i Norge. Og det er ingen premie for å gjette at de er tilknyttet Steinerskolene.

En ting er at disse menneskene utstetter sine egne unger for en sykdom som er potensielt meget farlig, en annen sak er at de undergraver hele det flokkvaksineprinsippet som ligger til grunn for moderne vaksinasjonstenkning og som er til for å beskytte de som er så svake at de ikke tåler å få vaksinen. Jeg har ord for hva jeg mener om det, men jeg skal beskytte de tandre blant mine lesere for dem.

Kanskje elevene har en grunn til å føle seg utrygge, eller hva fru Gahr Støre?

Virrvarr og gud

For noen poster siden anbefalte jeg Virrvarrs Skeptikerskolen, del 1: Spådomskunst og sjarlataner, om hennes vei fra spåkone til skeptiker. Nå har hun lagt ut et nytt kapittel i sin skeptikerskole: Gud og vrangforestillinger, om sin vei fra kristen til ateist. Også den er anbefalt lesning, både fordi skildringen er interessant og fordi Virrvarr skriver godt.

Forøvrig er hun like om hjørnet med en bok, som hun beskriver slik: "En håndbok og debattbok om jenter og sex; en ikke-heteronormativ sexbok for alle som har sex med jenter og en bok om det vanskelige begrepet «seksuell frigjøring». Boken inneholder personlige historier, tips og råd, erotikk og snasne tegninger av nakne damer."

Nå har forlaget fått kalde føtter over tittelen Jentesex. Skritt for skritt, så Virrvarr har invitert til hjernestorm om hva boken skal hete. Med andre ord: Hjelp en forfatterspire! Eller bare le deg fillete av diskusjonen ...

Eh, kommentar

De høystærede menneskene i Fri tanke har lagt ut en kommentar fra min hånd. Skjønt, min og min ...

Det meste av teksten er sammefallende med denne artikkelen av kollega Even Gran. Jeg har bare byttet ut religiøse betegnelser med politiske og diktet opp noen navn.

(I går la de forøvrig ut en udmerket artikkel av min gode venn Kristian Bjørkelo, om Amnesty, waterbording og amerikanske myndigheters stakkarslige forsøk på å forsvare sin i denne sammenheng forkastelige fremferd.)

Ateistisk kaos

American Atheists er kommet et langt stykke siden den gang Madelyn Murray O'Hair drev det som sin private blanding av organisasjon og galehus. Men fortsatt sliter de en smule, noe denne posten på bloggen deres avdekker.

Kort fortalt har Ellen Johnson, president gjennom tretten år, forlatt vervet. Eller muligens blitt sparket fra det. Det forblir noe uklart. Hun er dessuten fortsatt en del av styret. Eller muligens ikke. Og hvorfor det hele har skjedd, er tydeligvis en stor hemmelighet.

Det blir ikke bedre av at de skriver:

Out of deep respect for Ellen Johnson’s many services to American Atheists, in deference to her privacy, and with the desire that her Presidency be remembered favorably by history, American Atheists asks that this statement be accepted without calls for further explanation.

Eh, ja, nettopp. Det var betryggende. "Hun har gjort noe, men ikke pokker om vi vil fortelle hva det er. Så da kan dere jo bare gjette." Ut fra kommentarfeltet å bedømme, er det nettopp det mange gjør.

(Takk til Even Gran for tipset.)

Hva skal barnet hete?

Som det fremgår av en artikkel på Fri tankes sider, er jeg havnet i et utvalg som skal utrede et eventuelt navneskifte på Human-Etisk Forbund.

Vi har ennå ikke hatt et eneste møte og det er langt fra sikkert at forbundet ender med å skifte navn, men gjør vi det, antar jeg at det blir noe humanistisk, som i nystiftede Humanistisk Ungdom og de omdømte humanistiske seremoniene. Eller tidsskriftet Humanist for den saks skyld, som jeg redigerer for harde livet for tiden.

Selv har jeg aldri omtalt meg selv som humanetiker, kun som humanist, og jeg ønsker meg et navn som reflekterer det. Men jeg håper på et navn som ligger godt i øret.

Så hva skal barnet hete? Norsk Humanistforbund? Norske Humanisters Forbund? Humanistene? Har noen der ute gode forslag?

I fritt fall

En gang i tiden svingte jeg innom Document.no jevnlig, dels for å holde meg oppdatert på hva som skjer i islamskepsisland, dels fordi det tidvis er interessante innlegg der (gjerne påfulgt av debatter som er ganske underholdende i all sin tidvise absurditet).

I det siste merker jeg at jeg mer og mer anser det som et rent freakshow. Innleggene til Hans Rustad er fortstatt interessante innimellom, men debattene er med få unntak bare blitt verre. Jeg er redd Rustad må oppgi siste håp om at Document.no skal bli tatt på alvor, når innleggene blir som dette fra signaturen Line (hentet fra denne tråden, anonymiteten til skribentene er i seg selv noe av problemet):

Integrering er et begrep kostruert av stalinistene under kommunisttiden i sovjet. Det ble laget for å skape en illusjon om at det skulle være mulig for alle de etniske gruppene som ble tvunget på hverandre under regimet, å leve sammen i et paradis av fred og harmoni.

[...] Integreringstiltak er kun laget for å hjelpe fremmede til å ta over, mens vi presses ut. Slike tiltak går ut på å stjele vårt og gi til dem. Slik at de befester seg enda mer i landet vårt.

Det ultimate integreringstiltak, er selvfølgelig å ta vår identitet fra oss, og gi det til dem. På den måten utslettes vi i en ren etnisk renskning. Nordmenn forsvinner. Men det merkes ikke på statistikkene. Fordi begrepet nordmann er stjålet, og de andre som bor der kaller seg nordmenn i stedet. At dere ikke fatter det!!!!!Helt utrolig.

Dette er ren, uforfalsket rasistisk retorikk. Den har selvsagt en rett til å eksistere, men jeg er forundret over at Rustad fortsatt føler seg vel med å ha folk som dette i fri dressur i sitt hjørne av kyberrommet.

Ivrige unge

Harald Hauge har tatt seg et øyeblikk fri fra konfirmantgjerningen på Røros og annet som følger med det å være prest i Den norske kirke, for å gjøre noen notater på sine strøtanker. Han henviser til Vestre Slidre, der homofilistriden raser i kirken. NRK skriver:

I Vestre Slidre har det blitt strid om kirkens liberale syn på homofili. Nå anbefaler den pensjonerte presten i bygda at konfirmantene ikke går i kirken.

Det er ikke snilt, men jeg må bare gjenta Haralds kommentar: "Må de oppfordre konfirmantene til å ikke gå til kirke?"

Blogosfærisk spredning

Da jeg først begynte å blogge, for sånn omtrent halvannet års tid siden, var det på bloggen Norsk selskap til drontens fremme, under mitt kjetterske pseudonym Deerstalker.

Pseudonymet, som har sitt opphav hos mannen som tidvis går under navnet Lord Bassington-Bassington, henspeiler på min forkjærlighet for en slags karikert rural engelsk stil, bestående av mye tweed og sløyfer. (En stil som i realiteten er mer amerikansk nord-østkyst.) Dessuten henspeiler det på min forkjærlighet for Sherlock Holmes; mannen som, til tross for at han aldri hadde noen deerstalker, har gjort hodeplagget ikonisk. Vittigheten er at jeg ikke har noen deerstalker jeg heller. Jeg kler dem ikke.

Uansett, med tiden har bloggen, Dronten for enkelhets skyld, utviklet seg til å bli et sted for tidvise poster om kulturelle fenomener. Mye av det øvrige stoffet var i begynnelsen livssynsorientert og dette har funnet et naturlig hjem her, noe som har gjort at Den Tvilsomme har fått stadig mer oppmerksomhet, på bekostning av den utdødde fuglen.

Noe av stoffet var politisk og ettersom Dronten er blitt mer av en kulturarena, føles det stadig mer feil å legge ut det der.

Samtidig passer det ikke inn her. Hvis jeg skulle bruke denne bloggen, som skrives i kraft av ansatt i Human-Etisk Forbund, til å fremme mine politiske synspunkter i saker som overhodet ikke er livssynsrelevante (såfremt man da ikke mener at alt er livssynsrelevant), ville det for det første bli veldig feil. For det andre ville jeg få Fri tankes redaktør på nakken, hvis jeg, som et tilfeldig valgt eksempel, for eksempel skulle feire at Boris Johnson ble ordfører i London.

Det er en av to grunner til at jeg bekrefter noen av mine venners oppfatning om å være en blogsfærisk bulemiker og oppretter enda en blog. Den andre er at jeg kom på navnet i en ganske annen sammenheng og synes det er altfor bra til å ikke bruke det til noe.

Så de av dere som måtte ha interesse av hva jeg mener om ikkelivssynsrelevante temaer av politisk art, er velkomne til å se innom Babbel & Bar, som er ment å være "Kort og fyndig om politikk, alkohol, historie og andre vesentlige uvesentligheter".

Den skrives for ordens skyld - i den grad den vil bli skrevet, den er ennå svært ung - på min fritid og har overhodet ingenting med Human-Etisk Forbund å gjøre.

Genuin uhygge

Norge har gitt internasjonal kristenhet to bidrag: Smiths venner og ten-sing. Av de to er Smiths venner langt å foretrekke.

Lørdag stod nihundre unger (eller soul-stråler, som Vårt land så festlig omtaler dem som) og gaulet på taket av Operaen. Herre mine hodeplagg så glad jeg er for at jeg ikke var der ...

Staff og forstanden

Hvis vi med forstand mener ting som visdom, klokskap og innsikt, levner Tor Erling Staffs uttalelser om Fritzl-saken liten tvil om at han er gått fra forstanden.

Staff påstår at uttalelsene er blitt tatt ut av sin sammenheng. Så bloggeren Anatehma har transkribert hele intervjuet. Her er med andre ord sammenhengen.

Som sagt: Gått fra forstanden.

SANNHETEN om 9/11

Endelig har jeg innsett det. Det var myndighetene som stod bak 11. septbember. Etter å ha sett denne videoen, har jeg innsett min brøde og krøpet til Kanossa gjennom det sure gresset.

(Via Damian Thompson. Som er konservativ. Og katolikk. Uhu, altså ...)