onsdag 14. mai 2008

Katolsk skrekk

Hvis du ikke trodde helt det jeg skrev om katolsk kitsj-liturgi for et par poster siden, ta en titt på denne videoen. Særlig hvis du har et sterkt behov for å le på andres bekostning. Det er i enhver mening av ordet skrekkelig.

(Via Damian Thompson. Selvfølgelig.)

8 kommentarer:

Hans-Christian Holm sa...

Nei, takke meg til tradisjonell protestantisk liturgi med kjolekledte menn som synger minimalistiske melodier, vann på barn, kjeks som er gudekjøtt og saftvin som er gudeblod. Den er jo mye mer – øh – seriøs? Rasjonell? Korrekt? Jeg klarer visst ikke helt å finne ordet her. Kan det rett og slett tenkes at det har med vane å gjøre hva en oppfatter som teit liturgi?

Per CJ sa...

Det er selvsagt noe i det. Jeg hadde en periode der jeg var litt fascinert av slikt som høykirkelig anglikanisme, men fremfor alt den ortodokse kirken (jeg har studert russisk). Husker at jeg da vitset litt overfor ei britisk studievenninne om norske ungdomsprester med gitar og mer eller mindre krampaktige forsøk på å være hippe. Hun hadde gått på en høykirkelig kostskole med det man kan kalle mye og hyppig liturgi, og hun syntes en kar med gitar som satte seg ned sammen med de troende hørtes tiltalende ut. Men uansett, jeg hører ikke til noen av frontene i den kampen der.

Arnfinn Pettersen sa...

Nei Hans-Christian. Det er hverken mer seriøst, rasjonelt eller korrekt. Bare mye stiligere.

Per CJ: Det er godt mulig det er bedre for de troende, jeg forholder meg til dette rent estetisk. Se forøvrig første del av denne kommentar.

Hans-Christian Holm sa...

Smak og behag. Disse fashionkatolikkene er i alle fall forholdsvis ærlige, på sitt vis.

Det er ikke nødvendigvis moderne katolsk liturgi av denne typen som er mest kitsjete. Noe blir kitsj når det blir pakka inn i glanspapir eller noe annet fancy som ikke står i stil til innholdet, og da kan en «nøktern» protestantisk liturgi og tilhørende kulturelle uttrykk være vel så kvalifisert som kitsj. Noe av det mest kitsjete jeg ser, er de stiliserte Jesus-bildene og andre dekorasjoner som en gjerne finner i norske, protestantiske menigheter. Det skal liksom være elegant og stilreint, gjerne i en litt kjølig minimalistisk stil med enkle former, og gjerne med innslag av grove materialer som mur og stein. Men det klarer aldri å frigjøre seg fra de ideologisk-religiøse føringene, og havner i samme fella som kulturuttrykk med andre dogmatiske føringer, f.eks. fra nazismen og kommunismen. Jeg får omtrent samme følelse når jeg ser en stilisert Jesus-figur i messing mot en mursteinsvegg som når jeg ser plakater med arbeidets helter eller noe med nazistisk høyglansinnpakking. Personlig misliker jeg forøvrig den nazistiske kitsjen minst, og jeg kan være ganske fasinert av den kommunistiske, men protestantisk kristen-kitsj fikser jeg bare ikke.

Så jeg er ikke helt sikker på om det er denne nymoderne katolske liturgien som er mest kitsj. Tradisjonell katolsk liturgi har også svært høy kitsj-faktor. Gull, glitter og stas uten innhold, alle kitsj-ingrediensene er der. Igjen, det har med vanen å gjøre, og mange vil vel synes de tradisjonelle variantene ikke har spesielt mye med kitsj å gjøre, kanskje fordi det tidligere kunne komme en del gode biprodukter i form av f.eks. musikk, billedkunst og arkitektur, men kanskje like mye fordi de rett og slett er så inngrodde at en mister perspektivet på dem.

Arnfinn Pettersen sa...

Hvis vi ser bort fra det polemiske begrepet kitsj for et øyeblikk, mener jeg det er et viktigere poeng her.

Den katolske kirke har, hva enn man ellers måtte mene om den, gitt opphav til noen fantastiske stykker kunst, musikk og arkitektur. Dagens katolske kirke virker ute av stand til å gjøre noe tilsvarende og jeg forstår godt at det er frustrerende for de som ønsker seg noe annet enn påskeøyjesusdans.

Kanskje særlig gjelder dette musikk. (Og som jeg har påpekt før: Djevelen har muligens de beste låtene, men gud har de beste kantatene.) Det som har vært skrevet av stor kirkemusikk det siste århundret, har i stor grad kommet fra protestantisk og anglikansk hold.

Naxos serie med nyere britisk kirkemusikk for kor inneholder for ting som får det lille jeg har av hår til å reise seg på hodet mitt, av folk som Walton, Bliss og Britten.

Da er det fascinerende at de ikke en gang får på plass et anstendig kor i Peterskirken.

Per CJ sa...

Ellers ga Jesus-dukkene meg assosiasjoner til gammeldags Dr Who (fra "pappmasje og malt isopor"-årgangene) og monstrene der...

ViggoStrømme sa...

Jeg synes du er en kyniker Arnfinn!
Dette er jo bare vakkert og ektefølt.

Dessuten er det med indianere som gir det hele et holistisk preg. Det er altfor lite holisme i verden.
Husk; All things are connected!
(Sitting Bullshit, 1872)

haraldhauge sa...

Uhu! Det er Gorgon Vaktmester!

Liturgisk fornyelse kan være fine greier. Men den var litt for pre-ironisk for meg.