Utvilsomt anbefalt

Valgerd er en av de norske skribentene jeg tidvis er aller mest imponert over. Jeg kjenner henne primært fra Twitter og Facebook, men har også en gang hatt gleden av å (i forbifarten) møte henne i levende live.

Som norsk konvertitt til islam har Valgerd tidvis svært interessante perspektiver sett fra stedet mellom alle stolene, men først og fremst imponerer hun meg når hun klarer å skrive viktig, medrivende og universelt med utgangspunkt i sin egen situasjon. Posten av i dag, Farvel fundamentalisme, velkommen reformasjon, er et eksempel på dette. Et veldig godt eksempel. Les den.

Hun er også lagt til i blogglisten.
_____

Amnesty Norges stusselige tilsvar om Sahgal-saken

Greit, så er jeg en misantrop. Jeg har ikke sånn allverdens tiltro til menneskeheten. Men jeg er, sånn i det store og hele, en munter misantrop. Menneskeheten klarer overraskende ofte å snuble seg frem til greie løsninger, mens de egentlig holder på med noe annet.

Men av og til ... av og til blir jeg bare innmari, innmari gretten. Gita Sahgal-saken er en sånn sak -- en sak som bare gjør meg innmari sur. Når en organisasjon jeg har hatt dyp sympati for -- og har oppfattet som en viktig forkjemper for det gode her i verden -- ender opp med å samarbeide med Taliban-tilhengere, er noe alvorlig gærent.

Når de i tillegg ender opp med å ekskludere sin egen kvinnepolitiske talskvinne -- fordi hun påpeker at det ikke er noen strålende idé for en menneskerettighetsorganisasjon å samarbeide med Taliban-tilhengere, da ... vel, da blir jeg virkelig sur.

Men dette dreide seg tross alt om britiske Amnesty, så jeg hadde visse forhåpninger til norske Amnesty. (OK, jeg gjør meg til nå, jeg hadde egentlig ikke det.) Der britene sånn generelt har vist en påtagelig mangel på evne til å takle den islamske ekstremismen, har norsk offentlighet stort sett vært flinkere til det.

Og på den bakgrunn gjør Amnesty Norges forsøk på et tilsvar i denne saken meg ... enda en hel del surere. De nekter ganske enkelt å omtale Sahgal-saken overhodet, under dekke av at det er en personalsak. Og det er tøv.

De fundamentale motsetningene som saken dreier seg om har vært offentlige hele tiden. Det er overhodet ingenting i veien for å diskutere disse. I stedet prøver Amnesty Norge å late som om det ikke er noe problem:

"Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners."

Det er, som Document.no påpeker, ikke noe eget svar i det hele tatt, men ganske enkelt en forkortet utgave av et brev fra Amnestys generalsekretær Cladio Cordone, datert 28. februar i år. Det hele minner om en blanding av latskap og naivitet. Latskap ved at man ikke gidder å sette seg skikkelig inn i saken og gi den en selvstendig omtale. Naivitet fordi de tydeligvis håper at saken skal gå sin vei av seg selv.

Men det vil den ikke, ikke så lenge Amnesty har Taliban-sympatisører og jihadister på lønningslisten. For å sitere pro-Sahgal-kamanjen Human Rights For All:

"In a letter in response to the Global Petition to Amnesty International, the Secretary General of Amnesty International makes a shocking and incredible claim that "Defensive Jihad not antithetical to Human Rights". If this is the official position of the world’s leading human rights organisation, this would gravely undermine the future of the human rights movment.

The rationale and call for ‘defensive jihad’ runs through many muslim fundamentalist texts. It is precisely ‘defensive jihad’ that the Taleban use to legitimise its anti human rights actions such as the beheading of dissidents, attacks on minorities, attacks on schools and religious shrines and the public lashing of women. A similar logic based on ‘defence of religion’ is used by the Christian right to justify the killing of doctors providing abortion services as well as by Hindutva fundamentalists to justify their violent attacks against Muslims and Christians in India."

Dette handler om noe ganske annet enn en personalsak. Det handler om Amnestys sjel. Om organisasjonens integritet og legitimitet. Det handler om at en av de sentrale forkjemperne for universelle menneskerettigheteter har funnet ut at grunnleggende prinsipper kan gis på båten så lenge det gjøres i en drøvtygd kulturrelativismes navn. For å sitere Nick Cohen i en artikkel i Standpoint:

"Gita Sahgal, its women's officer, has finally decided to resign. In her resignation statement she says that Amnesty remains unconcerned that its poster boy Moazzam Begg, a former Guantanamo detainee, is now involved with an organisation called Cageprisoners which has championed the views of jihadists. Amnesty has persuaded itself that Islamism is not objectionable as long as it does not threaten civilians. As theocracy can be nothing other than the suppression of civilians, their self-persuasion took some doing. Neverthless as Gita says, "They have stated that the idea of jihad in self defence is not antithetical to human rights; and have explained that they meant only the specific form of violent jihad that Moazzam Begg and others in Cageprisoners assert is the individual obligation of every Muslim." Amnesty is playing the sly liberal's get-out-of-jail card: a one-sided cultural determinism. Jihadism is a part of "Muslim" culture, says Amnesty, so we cannot criticise it, indeed we must promote it. Yet if the head of a pro western intelligence agency were to say that colonialism was part of his cultural inheritance, Amnesty would condemn him as a racist."

Og det er bare å beklager generalsekretær John Peder Egenæs, i en slik situasjon holder det ikke å slå om seg med klisjeer som "Vårt arbeid taler for seg selv". For vi kan ikke lenger tro på at det er universelle menneskerettigheter som står i kjernen for det arbeidet. Det virker heller som om det  å bekjempe USA (som for all del skal kritiseres når det er på sin plass) er blitt så viktig at Amnesty ikke lenger tar så tungt på hvem dere samarbeider med for å nå målet.

For å sitere Salman Rushdie:

"Amnesty International has done its reputation incalculable damage by allying itself with Moazzam Begg and his group Cageprisoners, and holding them up as human rights advocates. It looks very much as if Amnesty's leadership is suffering from a kind of moral bankruptcy, and has lost the ability to distinguish right from wrong. [...] It is people like Gita Sahgal who are the true voices of the human rights movement; Amnesty and Begg have revealed, by their statements and actions, that they deserve our contempt."

Hvis Amnesty Norge ønsker noe annet enn slik forakt, bør de snarest komme opp med et veldig mye bedre svar enn de til nå har gjort.

Inntil det skjer gjentar jeg min oppfordring til alle som gir penger til Amnesty Norge om å tenke nøye over hvorvidt de vil fortsette med det.
_____

Nok en festlig BNP-fortelling

Siden vi nå er inne på Nick Griffin og sjarmtrollene hans i BNP, er denne historien riktig kostelig:

Griffin is to be flanked everywhere he goes by a man dressed in British Army uniform. But as ever with the BNP all is not as it would seem to be, the man dressed as a soldier is the BNP’s own Adam Walker who is also standing as an MP for the BNP in County Durham.

... Asked if he was a real soldier, he admitted he wasn’t. “I’m wearing this uniform in solidarity with our boys in Afghanistan,” Walker said.

Ordet "flaut" føles plustelig veldig ... utilstrekkelig.
_____

Amnestys skammelige behandling av Gita Sahgal

Jeg har i dagesvis hatt høyt oppe på blokken at jeg burde blogge om britiske Amnestys skammelige behandling av Gita Sahgal -- og deres knefall for veldokumenterte islamske ekstremister. Men nå slipper jeg det, for Document.no har allerede sagt det som trenger å sies.

Les. Og hvis du fortsatt donerer penger til Amnesty: Tenk nøye over om du vil fortsette med det.

For mye mer om saken, se sidene til pro-Sahgal-kampanjen Human Rights For All.

Amnesty Norge derimot, later til å være veeeldig opptatt av å snakke om noe annet. Og nei, dere trenger ikke å ringe for å høre om Humanist vil være med på lyskampanjen deres i år. Eller noe annet år inntil denne skandalen er rettet opp.
_____

Kosteligheter

Jeg har et Humanist å gjøre ferdig og (deretter) en nettside å gjøre klar til lansering. Så det blir så som så med blogging fremover. Me jeg kan ganske enkelt ikke la være å gjøre oppmerksom på et par kosteligheter. Sånn som denne ufattelig kuriøse kronikken av lederen i Bergen KrF. Konklusjonen er hysterisk morsom:

På tross av en enhetlig lære om vårt biologiske opphav over flere generasjoner er det mange som betviler teorien om livets og artenes opprinnelse. Dette kan nok være en betydelig bekymring for dem som har en fundamentalistisk tilnærming til Darwins teorier. Vi har samtidig ingen grunn til å tro at utviklingsteorien vil bidra positivt i møte med trusselen om artenes utryddelse eller andre miljøutfordringer.


Samfunnet bør heller reise en debatt om utviklingslæren kan ha bidratt til å sette miljøet og mangfoldet av arter på jorden i fare.

Min favoritt er nok allikevel Østlandseningen, som kan avsløre at YouTube finnes (HVA? Shjåkkherende!).
_____

Nyheter fra nøtteposen ytterst til høyre

Jeg har stor glede av det absurde, det er antagelig en av grunnene til min fascinasjon for ytre høyre. Og få ting har moret meg mer de siste dagene enn nyheten om at Mark Collett -- inntil nylig informasjonsansvarlig i British Natinal Party, BNP, er anmeldt for drapstrusler.

Det kommer for så vidt ikke som en overraskelse for de av oss som har fulgt Collett en stund. Men det virkelig, virkelig, virkelig kostelige er at Collett er anmeldt for drapstrusler mot ... BNP-leder Nick Griffin.

Dakar Griffin. Her er man åpen og tolerant og ansetter en voldsromantisk nynazist i en betrodd stilling -- og så viser han seg å være en ... voldelige nynazist. Nei og nei. Det må ha kommet som litt av et sjokk.

Men det kan faktisk bli mer absurd enn det. Mye mer absurd faktisk. Som nyheten New Humanist bragte i går. Om en politisk gruppe som offentlig tar avstand fra de knekkebrødsprø gærningene i Westboro Baptist Church.

Det er jo forsåvidt ingen nyhet. Alle oppegående mennesker tar avstand fra Westboro Baptist Church. Men det blir unektelig litt påtagelig når de som føler behov for det er ... Arkansas-avdelingen av Ku Klux Klan:

The Ku Klux Klan, LLC. has not or EVER will have ANY connection with The "Westboro Baptist Church". We absolutely repudiate their activities.

Altså, vi er sprø og ufyselig og sånn, men vi er ikke så sprø og ufyselige altså. Æresord!
_____

Muligens enda dårligere humor

Apropos dårlig humor i anledning dagens nyheter. Verdens kuleste bibliotekar (hvis han lover å slutte å si "ooook" hele tiden) gjorde meg oppmerksom på disse perlene. Den første er fra en katolsk kirke i Los Angeles og dukker visst opp i en episode av Six Feet Under:

Den andre er lagt ut på Flickr av en vittig sjel:

Det er vanskelig å tro at noen laget dette helt uten å forstå hva de gjorde ...
_____

Dårlig, dårlig, dårlig humor

Det er ikke det at jeg har råtten humor, altså. Ikke i det hele tatt. Men jeg ble gjort oppmerksom på følgende bilde på dette Facebook og jeg er ikke ferdig med å le ennå. Ifølge saken den stammer fra er det:

"... an actual logo designed in 1973 for the Catholic Church’s Archdiocesan Youth Commission. In fact, it won an award from the Art Directors Club of Los Angeles and is shown in the 1974 ADLA Awards Annual."

Som de så treffende spør:

"We know the 70s were simpler times, gentler times, more innocent times. But for God’s sake, man, did no one in the Archdiocesan Youth Commission see anything wrong with this design? No one?"

*Knekke sammen i hysterisk fnising*
_____

Den skammelige sannheten om Georg Müllers avgang

I dag kom avsløringen om at den tidligere katolske biskopen i Trondheim, Georg Müller, som gikk av i fjor, måtte gå på grunn av beskyldninger om seksuelt misbruk av en altergutt – beskyldninger som Müller innrømmet var sanne.

Nyheten kommer som lyn fra klar himmel. Og allikevel er den på sett og vis ikke overraskende. Ikke fordi jeg hadde noen spesiell grunn til å tro at Müller hadde gjort noe slik – jeg antok, som de fleste andre, at de relativt velkjente samarbeidsproblemene som ble gitt som grunn til hans avgang, virkelig var grunnen. Men fordi avsløringer av slike overgrep – om enn ofte overgrep som ligger langt tilbake i tid – er blitt dagligdags kost i vestlig presse.

Det er vanskelig å tenke seg en mer klønete håndtering av saken enn den Vatikanets egen predikant, Fader Raniero Cantalamessa, stod for da han sammenlignet pressens behandling av avsløringene med jødeutryddelsene. Det var dumt, smakløst, tåpelig og ufattelig uklokt. Men når det er sagt, hadde Cantalamessa et poeng inne i alt tøvet: Den katolske kirke gjøres til gjenstand for en form for kollektiv skyld som ikke rammer andre grupper.

For å ta et eksempel: Langt flere lærere enn katolske prester i USA (hvorfra vi har de beste tallene) er blitt dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Allikevel skjønner alle at det er meningsløst å gjøre skolevesenet som sådan ansvarlige for dette eller spekulere i om det er noe med læreryrket som gjør lærere særlig tilbøyelig til å begå slike overgrep. Hver og en av dem behandles som det de er: Mennesker som har begått ufyselige forbrytelser og som fortjener sin straff for det.

Eller for å ta et annet eksempel: Langt flere protestantiske prester enn katolske er dømt for slike overgrep i USA. Mange av dem igjen gifte menn. Allikevel er det ingen som spekulerer i om det å være protestantisk prest (for ikke å si gift prest) gjør en særlig tilbøyelig til å være pedofil.

Når kritikken rettes mot Den katolske kirke, er det blant annet fordi vi har en tendens til å oppfatte den som mer enhetlig og gjennomskuelig enn den egentlig er. Men det er også en hang av gamle stereotypier om det lumre indre liv i kirken som kommer til overflaten: ”Hva er det nå egentlig de driver med i disse klosterne sine?” ”Hvorfor har de nå egentlig dette sølibatspåbudet sitt?”

Det er en rik tradisjon for litterære ”avsløringer” av dette indre liv, avsløringer som i all sin pornografiske rikdom sier mer om kritikernes sadistiske fantasier enn de gjør om Den katolske kirke.

Ikke desto mindre gjenstår det faktum at avsløringene av helt reell sadisme i katolske rekker begynner å bli mange – og at kirkens håndtering av avsløringene ofte har vært langt fra forbilledlig, for å si det meget høflig.

Allikevel er det faktisk god grunn til å anta at kirken har tatt seg kraftig sammen. I tilfellet Müller har Den katolske kirke etter alle solemerker handlet forbilledlig: De har igangsatt en granskning, fått kortene på bordet og, til tross for at det er lenge siden overgrepet og saken strafferettslig er foreldet, fjernet overgriperen fra hans stilling. De har også respektert offerets ønske om anonymitet og i tråd med dette.

Jeg ser ingen grunn til å gjøre noe annet enn å tro biskop Bernt Eidsvig på hans ord, når han skriver:

Den katolske kirke i Norge er rystet i sine grunnvoller etter at Troskongregasjonen den 6. april bekjentgjorde at tidligere biskop Müller av Trondheim har sagt seg skyldig i seksuelt misbruk av en mindreårig og at dette er foranledningen til hans avgang i pinsen i fjor.

Personlig har jeg i dag vanskelig for å finne ord. Først og aller fremst ønsker jeg imidlertid å betone min medfølelse med offeret i denne sak, og jeg håper og ber om at vedkommendes ønske om anonymitet blir respektert. Den utsattes byrde er tung nok fra før. Saken er behandlet i henhold til Kirkens retningslinjer, og offerets behov og ønsker er blitt møtt og respektert etter beste evne.

_____

Relevante lenker: Eidsvigs pressemelding og pressemeldingen om saken fra Trondheim Stift. Jeg vil også anbefale den konservative katolikken og religionsviteren Massimo Introvignes artikkel om pedofiliskandalene som moralsk panikk, som Oddvar Moi gjorde meg oppmerksom på.
_____

Oppdatering: VG melder at trondheimspolitiet gransker en anklage mot Müller om overgrep mot en gutt på under ti år. Det er derimot uklart om det dreier seg om den samme saken eller ikke. Mens biskop Eidsvig sier han kjenner til tre andre tilfeller av seksuelle overgrep mot mindreårige begått av katolske prester i Norge. De er alle gamle saker, to av dem fra 50-tallet.

Oppdatering 2: Vatikanets pressekontor bekrefter årsaken til Müllers avgang.
_____

Dara O'Briain er slem mot homeopater

Siden det er flere uker siden jeg postet en video med slemme kommentarer om homeopater ... her er en video med Dara O'Briain som er slem mot homeopater -- og en rekke andre av de sprøere nøttene i posen:



Favorittsitat: "Jesus, homeopaths get on my nerves with the old "oh, science doesn't know everything". Science knows it doesn't know everything. Otherwise it had stopped."
_____

Anbefalt - og vask av hjerner

Tiden flyr. Den årlige oppspikringsmarkeringen er unnagjort. Påskeegget er tømt. Og fylt igjen. Og tømt igjen. Og fylt igjen. Og ... Og jeg har blogget så altfor lite. Mellom sykdom, påskeferie og andre forstyrrelser, har bloggen lidd. Mange temaer er forblitt unevnte. For eksempel Hjernevask-debatten.

Nå ville nok den blitt unevnt uansett. Det har seg nemlig slik at jeg ikke kan utstå Harald Eia. Så selv om han nok er mer min mann enn for eksempel Jørgen Lorentzen, har jeg ikke sett et minutt av serien. Rett nok har jeg diskutert diskusjonen rundt i diverse sosiale medier, men jeg har valgt å styre unna debatten her i bloggen.

Heldigvis er det andre der ute som har skrevet mer om saken. Hvilket gir meg en anledning til å reklamere for min gode venn Veterinæren, som er fersk i bloggosfæren med den udmerkede Naturalisten. Avlegg ham et besøk, det er interessant lesning.
_____