Amnesty Norges stusselige tilsvar om Sahgal-saken

Greit, så er jeg en misantrop. Jeg har ikke sånn allverdens tiltro til menneskeheten. Men jeg er, sånn i det store og hele, en munter misantrop. Menneskeheten klarer overraskende ofte å snuble seg frem til greie løsninger, mens de egentlig holder på med noe annet.

Men av og til ... av og til blir jeg bare innmari, innmari gretten. Gita Sahgal-saken er en sånn sak -- en sak som bare gjør meg innmari sur. Når en organisasjon jeg har hatt dyp sympati for -- og har oppfattet som en viktig forkjemper for det gode her i verden -- ender opp med å samarbeide med Taliban-tilhengere, er noe alvorlig gærent.

Når de i tillegg ender opp med å ekskludere sin egen kvinnepolitiske talskvinne -- fordi hun påpeker at det ikke er noen strålende idé for en menneskerettighetsorganisasjon å samarbeide med Taliban-tilhengere, da ... vel, da blir jeg virkelig sur.

Men dette dreide seg tross alt om britiske Amnesty, så jeg hadde visse forhåpninger til norske Amnesty. (OK, jeg gjør meg til nå, jeg hadde egentlig ikke det.) Der britene sånn generelt har vist en påtagelig mangel på evne til å takle den islamske ekstremismen, har norsk offentlighet stort sett vært flinkere til det.

Og på den bakgrunn gjør Amnesty Norges forsøk på et tilsvar i denne saken meg ... enda en hel del surere. De nekter ganske enkelt å omtale Sahgal-saken overhodet, under dekke av at det er en personalsak. Og det er tøv.

De fundamentale motsetningene som saken dreier seg om har vært offentlige hele tiden. Det er overhodet ingenting i veien for å diskutere disse. I stedet prøver Amnesty Norge å late som om det ikke er noe problem:

"Det er ingenting i den informasjonen Amnesty International har kjennskap til som krever at Amnesty ikke kan samarbeide med Cageprisoner og Moazzam Begg. Amnesty tar ikke stilling til hvorvidt jihad, eller krig, er rettferdig. Amnestys fokus er å beskytte sivile i enhver væpnet konflikt og vi fordømmer alle angrep mot sivile. Hvis noen mener å ha bevis for at Moazzam Begg eller Cageprisoners har forsvart eller unnskyldt menneskerettighetsbrudd vil vi revurdere vår posisjon mht Moazzam Begg og Cageprisoners."

Det er, som Document.no påpeker, ikke noe eget svar i det hele tatt, men ganske enkelt en forkortet utgave av et brev fra Amnestys generalsekretær Cladio Cordone, datert 28. februar i år. Det hele minner om en blanding av latskap og naivitet. Latskap ved at man ikke gidder å sette seg skikkelig inn i saken og gi den en selvstendig omtale. Naivitet fordi de tydeligvis håper at saken skal gå sin vei av seg selv.

Men det vil den ikke, ikke så lenge Amnesty har Taliban-sympatisører og jihadister på lønningslisten. For å sitere pro-Sahgal-kamanjen Human Rights For All:

"In a letter in response to the Global Petition to Amnesty International, the Secretary General of Amnesty International makes a shocking and incredible claim that "Defensive Jihad not antithetical to Human Rights". If this is the official position of the world’s leading human rights organisation, this would gravely undermine the future of the human rights movment.

The rationale and call for ‘defensive jihad’ runs through many muslim fundamentalist texts. It is precisely ‘defensive jihad’ that the Taleban use to legitimise its anti human rights actions such as the beheading of dissidents, attacks on minorities, attacks on schools and religious shrines and the public lashing of women. A similar logic based on ‘defence of religion’ is used by the Christian right to justify the killing of doctors providing abortion services as well as by Hindutva fundamentalists to justify their violent attacks against Muslims and Christians in India."

Dette handler om noe ganske annet enn en personalsak. Det handler om Amnestys sjel. Om organisasjonens integritet og legitimitet. Det handler om at en av de sentrale forkjemperne for universelle menneskerettigheteter har funnet ut at grunnleggende prinsipper kan gis på båten så lenge det gjøres i en drøvtygd kulturrelativismes navn. For å sitere Nick Cohen i en artikkel i Standpoint:

"Gita Sahgal, its women's officer, has finally decided to resign. In her resignation statement she says that Amnesty remains unconcerned that its poster boy Moazzam Begg, a former Guantanamo detainee, is now involved with an organisation called Cageprisoners which has championed the views of jihadists. Amnesty has persuaded itself that Islamism is not objectionable as long as it does not threaten civilians. As theocracy can be nothing other than the suppression of civilians, their self-persuasion took some doing. Neverthless as Gita says, "They have stated that the idea of jihad in self defence is not antithetical to human rights; and have explained that they meant only the specific form of violent jihad that Moazzam Begg and others in Cageprisoners assert is the individual obligation of every Muslim." Amnesty is playing the sly liberal's get-out-of-jail card: a one-sided cultural determinism. Jihadism is a part of "Muslim" culture, says Amnesty, so we cannot criticise it, indeed we must promote it. Yet if the head of a pro western intelligence agency were to say that colonialism was part of his cultural inheritance, Amnesty would condemn him as a racist."

Og det er bare å beklager generalsekretær John Peder Egenæs, i en slik situasjon holder det ikke å slå om seg med klisjeer som "Vårt arbeid taler for seg selv". For vi kan ikke lenger tro på at det er universelle menneskerettigheter som står i kjernen for det arbeidet. Det virker heller som om det  å bekjempe USA (som for all del skal kritiseres når det er på sin plass) er blitt så viktig at Amnesty ikke lenger tar så tungt på hvem dere samarbeider med for å nå målet.

For å sitere Salman Rushdie:

"Amnesty International has done its reputation incalculable damage by allying itself with Moazzam Begg and his group Cageprisoners, and holding them up as human rights advocates. It looks very much as if Amnesty's leadership is suffering from a kind of moral bankruptcy, and has lost the ability to distinguish right from wrong. [...] It is people like Gita Sahgal who are the true voices of the human rights movement; Amnesty and Begg have revealed, by their statements and actions, that they deserve our contempt."

Hvis Amnesty Norge ønsker noe annet enn slik forakt, bør de snarest komme opp med et veldig mye bedre svar enn de til nå har gjort.

Inntil det skjer gjentar jeg min oppfordring til alle som gir penger til Amnesty Norge om å tenke nøye over hvorvidt de vil fortsette med det.
_____