En dannet aften

Første Humanistisk salong gikk av stabelen i går og spørsmålet er: Var det en grenseoverskridende opplevelse? Svaret er nja. Og direkte hellig var det ikke.

Ikke desto mindre var det i mine øyne en vellykket aften. Det var fullt hus, med anslagsvis åtti mennesker i salen, og diskusjonen var vellykket ut fra premissene. Premisset var en høflig samtale, der man lærte mer om hverandre og gjerne, hvis anledningen meldte seg, stilte kritiske spørsmål til hverandres virkelighetsoppfatning.

Skal jeg peke på noe negativt, var det at samtalen kanskje ble vel høflig. Det var i stor grad en konsekvens av sammensetningen av panelet. De er alle hyggelige og dannede menn. Kanskje litt for hyggelige og dannede. Ateisten i kurven, Dag Hessen, var så sjeleglad for å diskutere med noe annet enn kreasjonister, at han var på sitt aller høfligste.

Det mest positive var i mine øyne noe mange påstod ikke var skjedd. Både Stian Aarebrot i panelet og Lars Gule fra salen fastslo at man ikke hadde lært noe om det hellige og derfor ikke fått noe svar på om hvorvidt ateister kan ha slike opplevelser (det siste var mest Lars).

Jeg er svært uenig. Det var nettopp det vi gjorde: Lærte noe om det hellige og om religiøse opplevelser, det Espen Dahl omtalte som grenseoverskridende opplevelser. Og det man lærte var at disse opplevelsene, altså ting kristne tolker som møter med noe guddommelig, er langt mer hverdagslig og ofte langt mindre dramatisk enn ateister forestiller seg at det skal være. Det er en form for tolkning av opplevelser vi alle har, heller enn møter med brennende buskes som plutselig kaster seg over en.

Og de kristne i panelet oppdaget at ateister har helt andre forventninger til disse opplevelsene enn det de selv legger i dem. Ateistene ble, i mangel av et bedre ord, en smule skuffet over de kristnes opplevelser av det hellige. Og de kristne ble (med et mulig unntak for Stian Aarebrot, som tidvis omgås pakk som meg) genuint forbløffet over denne skuffelsen og muligens en smule betuttet over hvilke krav humanistene tillater seg å stille til dem.

Etter å ha tilbragt en del tid i livssynsbloggeland, kom ikke dette overraskende på meg. Det hele koker ned til at man i altfor liten grad har snakket med hverandre om disse tingene. Og deri ligger den ene tingen jeg virkelig lærte: At alle deltagerne, både i panelet og de som åpnet munnen i salen, mangler et fullgodt språk for å snakke om slikt.

Hans Stifoss-Hansen, religionspsykolog og forskningssjef ved Kirkeforskning, påkalte latter i salen med sin utlegning om hvordan gud ligger i blikket og sin unektelig noe postmoderne oppfatning av gudsopplevelsene (postmoderne her ment rent deskriptivt, ikke som et skjellsord). Dette forbløffet mange. Men det er ingen grunn til å bli forbløffet. Stifoss-Hansen leverte i mine øyne en god presentasjon av moderne liberal teologi. Den er gjennomtenkt, dannet og har tatt inn over seg mye av kritikken fra ateistisk hold.

Den er også helt umulig å diskutere med, fordi all tiden går med til å finne ut hva som egentlig blir sagt. Også det er en nyttig lærdom å ta med seg.

Salongen er ennå nesten nyfødt og selv om de første skrittene vaklet litt, tror jeg vi er i ferd med å finne en form som kan fungere. Neste gang tar vi for oss nyateisme og da akter vi å teste ut en litt skarpere tone. Frem med boksehanskene! (Og hvis noen har gode tips til paneldeltagere, blir vi ikke leie oss for det.)