Norge har gitt internasjonal kristenhet to bidrag: Smiths venner og ten-sing. Av de to er Smiths venner langt å foretrekke.
Lørdag stod nihundre unger (eller soul-stråler, som Vårt land så festlig omtaler dem som) og gaulet på taket av Operaen. Herre mine hodeplagg så glad jeg er for at jeg ikke var der ...
6 kommentarer:
Huff. Måtte koble av med litt skikkelig gospelmusikk etterpå.
http://www.youtube.com/watch?v=sYa5MY3MRXc
Eller Al Green, da. Som klart er best når han synger gospel.
http://www.youtube.com/watch?v=SZ42dcNZ2sg
Jeg for min del, og totalt malapropo, velger å se den annen vei og gå i helsestudio. Her er en ganske god instruksjonsvideo:
http://www.youtube.com/watch?v=bBWkPRSE-W4
Ellers hadde jeg litt moro av denne trekkspillklubben nede på Sørlandet som ville ha trekkspill istedenfor, vel, opera i Operaen, fordi opera var fremmedkultur (som kjent finner man trekkspillrester av hvalbein og selskinn i steinaldergraver). VG kastet seg på det en stund, men til å være slikt "VG, for prolene, mot kultureliten"-korstog, så var det denne gang nokså halvhjertet. Av de mer stilige forslagene så var det vel en modellflyklubb som mente at Operaen burde kunne brukes til deres innendørsarrangementer...
Ten-sing er en svært sterk indikasjon på at Den Hellige Ånd ikke eksisterer. Eventuelt at DHÅ er ond kraft, for de som måtte mene at verden kan deles inn i banale «ondt»- og «godt»-kategorier.
Øystein Sunde har dessuten forlengst avslørt i låta «Frøken Bibelstripp» at ten-sing er en slags fruktbarhetskult. Det er forsåvidt et positivt trekk, men det vil vel være et ytterligere argument for at det skal kategoriseres som «ondt», for de som driver med den type sortering.
Legg inn en kommentar