Katolsk kitsjfest

Jeg tilbragte i går aftes på ærverdige Dovrehallen, i selskap med en god venn og et par glass. Blant de mange temaer vi svingte innom, var den ufattelig vederstyggelige kitsjfesten som er modernistisk katolsk liturgi.

Hvilket muligens kan forklare at hodet mitt dunker sånn i dag.

Temaet er særlig fascinerende fordi Den katolske kirke en gang i tiden kunne dette med stil. Nå klarer de ikke en gang å holde seg med et anstendig kor i Peterskirken.

Damian Thompson tar på sin blog Holy Smoke tidvis opp akkurat dette temaet, blant annet her. Så for de av dere som tror Durufles Requiem er representativt for nyere katolsk kirkemusikk, her er refrenget til hymnen God is Good:

“God is good, we sing and shout it/God is good, we celebrate it/God is good, no more we doubt it/God is good, we know it’s true.”

Men, som Thompson påpeker, dette er utrolig nok ikke det verste. Dette verset er det verste:

“And when I think of his love for me/My heart fills with praise/And I feel like dancing/For in his heart there is room for me/And I run with arms/Opened wide/Hoo Hoo Hoo Hoo”

Hoo Hoo Hoo Hoo? Det er så man kan forstå av LeFebvristene valgte å forbli utenfor kirken.

(OK, så avdekker kommentarene at låta har sitt opphav i mer evangeliske kretser, nærmere bestemt denne mannen, men Hoo Hoo Hoo Hoo'et er et katolsk tillegg. Det er i grunnen ganske imponerende å gjøre originalen verre.)