Jeg er for ytringsfrihet. Jeg er så til de grader for ytringsfrihet, at jeg kan kalles en ytringsfrihetsekstremist. Ja, jeg så for ytringsfrihet at jeg mener selv Dag Solstad bør få lov til å ytre seg.
Og det til tross for at Solstad selv nå visstnok er for trykkefrihet, men mot ytringsfrihet, hva nå det måtte bety. (Uansett er det ikke så overraskende fra en mann som kan skrive, men knapt kan snakke.)
Jeg har lenge ment at Solstad er vanvittig oppskrytt og grunnleggende umoralsk. Det er sånn sett kjekt at han demonstrerer at han tenker dårlig og har en moral som er udmerket tilpasset de totalitære politiske selskapet han trives i, i den grad Solstad trives noe sted i denne gresselig udannede jammerdal.
Særlig fascinerende er Solstads påstand (hvis vi skal tro Ingunn Økland i Aftenposten og det skal vi nok ikke, hun er jo bare journalist) om at god litteratur alltid vil nå frem, fordi vi ikke kjenner et eneste eksempel på stor litteratur som er forblitt ukjent på grunn av ytringsbegrensninger. Altså: Vi kjenner ikke til et eneste eksempel på noe vi ikke kjenner til.
I sannhet et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.
4 kommentarer:
No vart eg litt svimmel... kva vil mannen? Har vi lov å trykke kva som helst, men ikkje seie det? *klø seg i skolten*
Eg trur eg anar konturane av kvar han vil hen, men som alltid elles når eg høyrer på desse reformerte 68-erne og gamalkommunistane, så fordufter biletet når eg blunker.
*sukk* eg trur strengt tatt ikkje eg har lyst til å lese essayet hans i Samtiden. Då vert eg vel berre frustrert.
Planen min var å vente med å kommentere saken til etter at jeg hadde lest essayet, men jeg innså at jeg heller vil skalle hodet i veggen en halvtimes tid enn å lese det.
Ja, Arnfinn, skall hodet i veggen en halvtimes tid! Så diskuterer vi honorarsatsene i Humanist etterpå.
Jeg blir bare sur av smerte. Det er derfor jeg blir så sur av Solstads vrøvl også, den gjør fysisk vondt.
Legg inn en kommentar