Apropos norske forfattere som finner naziargumentasjon "interessant": Aftenposten kverner nok en gang på debatten om ikke dakar Hamsun bør få sin egen plass i Oslo. For han skrev jo så fine bøker. (Hvilket han for all del gjorde.)
Jeg vil gjerne få sitere meg selv, med det jeg den dag i dag mener er den nest beste løsningen på denne debatten:
Spørsmålet er [...] hvordan man skal kunne hedre forfatteren Hamsun, uten at man glemmer at mannen hadde et litt, eh, nært forhold til okkupasjonsmakten sist gang Norge var invadert. Den uheldige episoden med nekrologen og sånn ... (Hamsuns litteratur, som blod og jord-eposet Markens grøde, har selvsagt ingenting med hans små politiske feiltrinn å gjøre ...)
Vi tror vi fant løsningen et stykke nede i tredje akevitt: Man tar Oslos kjipeste plass, Arne Garborgs Plass, beliggende delvis nede under bakken foran Deichmanske biliotek. Man gir Garborg en anstendig plass et annet sted i byen.
Og så døper man den Landssviker Hamsuns plass.
Den originale posten er så langt jeg husker den eneste hvor jeg er blitt anklaget for landssvik på kommentarplass. Hvilket var forfriskende. Og den beste løsningen er selvsagt å glemme tøvet én gang for alle. Man kaller ikke opp gater og plasser etter profilerte nazister.
15 kommentarer:
jeg kjenner at jeg må invitere deg til å diskutere dette med meg over en bedre flaske vin, eller et par whisky..
Er det nå jeg skal gjenta mitt gamle forslag om at denne byen behøver en Stalin-statue?
Og hva med Rinnans Gate og Quislings Plass?
Usaklig. Oslo har allerede statuer av Roosevelt og Churchill på grunn av deres ledelse under krigen. Imidlertid var det ingen av disse som frigjorde noe av norsk territorium (tvert imot krenket britene dette flere ganger) – det gjorde imidlertid Sovjetunionen som så trakk seg pent og pyntelig ut av Finnmark etter krigens slutt.
Antikommunistisk etterkrigspropaganda har feilaktig innprentet det norske folk hovedsaklig kan takke USA og Storbritannia for vår frihet. Sannheten er nok heller at den skyldes ofrene til 20 millioner sovjetborgere som aldri har fått den anerkjennelsen de fortjener. Hva Stalin gjorde mot sitt eget folk er nå én sak (selv om også mytene om hans utrensninger er overdrevne), men for Europa er det ingen andre som kan ta æren for å ha stoppet nazismen. De andre nasjoners innsats bidro i høyden til å forkorte krigen med 1-2 år.
Geir A: Jeg er noe usikker på hva du mener med "mytene" om Stalins utrenskninger, men de historiske fakta, så langt vi kjenner dem gjennom vitnemål, arkiver og andre kilder, taler et forholdsvis klart språk. Og det sier: "Nei, vi skal ikke ha en statue av Stalin i Oslo!"
At russisk innsats under Annen verdenskrig var nærmest ufattelig, er en annen sak.
Med myter menes bl.a. rapportene om massehenrettelser av offiserer i hæren pga politisk upålitelighet. I virkeligheten ble de fleste av de satt i gulag og tatt til nåde igjen etter den tyske invasjonen, hvilket forklarer hvorfor den røde arme kom seg relativt raskt opp på et kompetent nivå fra katastrofene høsten 1941.
Uansett er ikke poenget å sette opp noen snilleste-gutten-i-klassen-statuett, men å demonstrere at vi egentlig står i en enorm æresgjeld til russerne og Stalin, til tross for hvilket monster han måtte ha vært. Men når man skal velge helter spiller vel ikke de faktiske forhold så stor rolle, så lenge de er spiselige og nyttige i det videre politiske spillet.
Jeg har alltid ment at vi burde ha et godt forhold til vårt nabofolk i øst. Jeg er også en stor beundrer av det russiske folk, deres kultur og språk. Nettopp derfor mener jeg at vi ikke skal hedre Stalin, som skapte så mye lidelse for russerne (for ikke å snakke om sovjeterne og de landene Sovjet la under seg).
Et Stalinmonument ville jeg bekjempe, om enn med fredelige midler, mens et vennskapsmomument med Russland ville jeg hylle.
At Nazi-Tyskland hjalp finnene å stå mot kommunismen betyr da ikke at Hitler fortjener et monument i Helsinki?
Jeg går her inn for en flott stillebenstatue i stål av De Store Befriere Stalin og Hitler i beinkrok mens hundre millioner ofre ligger sparket i stykker til alle kanter.
Selv om den nok ikke vil ta like lang tid å lage som Hamsun-debatten har vart.
Den som bor i Oslo og vil hedre den sovjetiske soldat, kan forøvrig ta seg en tur til minnesmerket på Vestre Gravlund.
Geir A: Det at Sovjetunionen bidro med avgjørende tyngde for å knuse Hitler er ikke ensbetydende med at vi kan takke Stalin "for vår frihet". Dette er historieløst og overforenklet. Tvert imot så var Stalin en stor trussel MOT vår frihet, og USA garantister for den, både under, og ikke minst i konstellasjonen av etterkrigseuropa.
Å påstå at den vestlige alliansens militære bidrag hadde marginal betydning er heller ikke riktig. Not even close.
Det er ingen tvil om at sovjeterne led de aller største tapene og at innsatsen var kolossal og avgjørende. Men Stalins tropper var i tillegg et genocidalt monster, både ovenfor sine egne (noe som er en medforklaring til de enorme russiske tapene) og mot befolkningen som kom i skade for å befinne seg i de områdene den røde hær skulle "befri". Dette gjelde ikke bare den sivile tyske befolkingne og de hundretusener av tyske krigsfanger som ble massakrert - men like koloniseringen av Øst Europa.
Riktignok slapp Norge billig unna Stalins kjøttkvern., men det var ikke av god vilje. Stalin hadde andre planer.
Du ser mye på Discovery Channel, forstår jeg?
Og du henter dine kunnskaper fra Falk Forlag og Friheten forstår jeg. Så det er liv i det gamle liket altså? Gratulerer!
Aldri lest noen av delene, derimot har jeg et rikholdig bibliotek om militærhistorie. Forsøkte å telle en gang, men gikk i surr da jeg kom over 1000 bøker.
Uansett er vel denne debatten avsporet forlengst, og jeg har bedre ting å drive med enn å kjøre debatter av typen "jeg har rett og du har feil".
1000 bøker? Phuh! Men du vet hva de sier: He drinks an ocean, put pisses a cup full.......
Sett fra en militærhistorisk synsvinkel er jeg altså ikke veldig uenig med deg, bare for å gjøre det klart. Det er påstanden din om at vi kan takke Sovjet og Stalin for vår frihet jeg finner uhyre problematisk, og i alle fall om vi ser Europa under ett.
I likhet med Viggo stiller jeg meg skeptisk til at beretningene om sovjetiske overgrep skulle være overdrevet over hele linjen. Kanskje det er enkelte vandrehistorier, men da endel arkiver ble åpnet på 80- og 90-tallet (arkiver som nå jeg formoder er grundig stengt igjen ), så ble til og med steile dissidenter i eksil overrasket over hvor massiv undertrykkelsen hadde vært, og hvor blindt represaliene kunne treffe.
Legg inn en kommentar