søndag 5. oktober 2008

Dogmatisk humor

Planen var å skynde meg å understreke at jeg er fullt på det rene med at denne er en smule ... smakløs, men så ble det en tanke feil det også ...

Men den er smakløs. Og fryktelig morsom.

11 kommentarer:

Hjorthen sa...

Hehehe, veldig bra!

Bjørn Are sa...

Når jeg nå ikke direkte skoggler i timesvis, henger det kanskje sammen med at at jeg vel ikke helt forstår hva denne har med dogmer å gjøre?

Den minner mer om enkelte ahem... 'tankevekkende' kommentarer fra kompiser på barneskolen. For ikke å si smakløse bemerkninger på skolekjøkkenet.

Tid for en liten humoranalyse, Herr redaktør?

Arnfinn Pettersen sa...

BAD: Å skoggle i timesvis ville da også vært å overdrive.

Og hva dogmene angår, er de både feil og, for selve poenget, uvesentlige.

Det er heller ikke tvil om at den er gymnasial i ordets verste mening. Og den er utvilsomt både smakløs og dum.

Men jeg trenger ikke analysere humoren min for å vite at intet av dette hindrer meg når poenget er morsomt nok. Jeg har en råttem humor, jeg har tilstått det før.

Og den ER morsom. I hvert fall nok til å humre et halvt minutts tid.

Bjørn Are sa...

Humre to sekunder, snøfte i ti.

Og så riste på hodet noen minutter over Den tvilsommes selvutleverende humoranalyse.

Dixit.

Arnfinn Pettersen sa...

Det er så altfor lite snøfting i verden ...

Bjørn Are sa...

Dobbeltsnøft.

svein sa...

Jeg kan godt også bidra med et snøft eller to, men deler nok Pettersens barnslige humor litt mer enn jeg burde (jeg som synger i kirkekor og greier!).

Didrik sa...

Jeg blir stort sett bare småsur av blasfemi, flasket opp som jeg er på heavy metal og "ekstrem" ungdomskultur og sånt. Men denne likte jeg faktisk. Jeg tror jeg gjør det fordi den illustrerer en av mine mange kjepphester innen religionsfeltet, nemlig at kristendommen er langt mer interessant enn mange av dens motstandere - og tilhengere - skal ha det til.

Arnfinn Pettersen sa...

Jeg tror grunnen til at den er så morsom er at en i utgangspunktet oppbrukt vittighet gis en ny og mere gjennomtenkt vri. Tanken om den blodavhengige presten er såpass absurd, samtidig som vitsen forutsetter at det som vanligvis latterliggjøres faktisk er sant (innenfor vitsens narrative ramme vel og merke).

Bjørn Are sa...

Når jeg snøfter mer enn jeg smiler er det ikke minst fordi vitsen forkler seg som å handle om en "fare ved dogmer".

Hvis det skulle være poenget er det rett og slett slik - dogmatisk sett (transubstasjonslæren, Aristoteles og alt det der) - at det er mye enklere og akkurat like godt å bruke vinen direkte.

Altså går presten her ikke bare over bekken etter vin, han fornekter selve dogmet i praksis.

Mvh
Frimand Pløsen

Peter sa...

Hva som kan skje om man fornekter et dogme, altså :D