tirsdag 7. oktober 2008

Skurkene i Sofienbergparken

Det som etterhvert er blitt hetende Sofienbergparksaken tok en ny vending i helgen, da A-magasinet trykket en lang og tankevekkende artikkel om Erik Schjenken, en av de to ambulansesjåførene. Schjenken har tatt anklagene om rasisme tungt og bedyrer at han slett ikke er noen rasist. Det er ikke vanskelig å ha sympati med ham.

Men Schjenken er samtidig i ferd med å få martyrstatus blant dem som mener antirasismen har kommet ut av kontroll. Og når martyrer skal bygges opp, går det av og til galt. Sara Azmeh Rasmussen slutter seg til støtteerklæringene i Aftenposten i dag. Hun skriver blant annet:

Forklaringen er opplagt. Det at diskriminering, hatefulle ytringer og nedverdigende behandling er noe som bare rammer de mørkhudede, er blitt en etablert sannhet. En samlet offentlighet «innrømmet» den institusjonelle rasismen og den innebygde diskrimineringen i hele det norske systemet etter hendelsen i Sofienbergparken.

Kohinoor Nordberg og hylekoret kunne slik fortsette sin hetskampanje mot et menneske som plutselig sto naken foran mektige mørke krefter. Sammen med ham satt en hel nasjon på tiltalebenken.

Jeg har hele tiden ment at rasismekortet ble spilt altfor fort og altfor villig i denne saken. Jeg er enig i at en rekke politikere lot til å kaste seg på det de oppfattet som en enkel og entydig sak og gav blaffen i ambulansesjåførenes rettssikkerhet.

Men Azmeh Rasmussens beskyldninger mot Kohinoor Nordberg er skremmende lesning. Nordberg befant seg i en fortvilet og skremmende situasjon. Hennes familie var utsatt for en grov urett og hun opplevde at en av ens nærmeste svevde mellom liv og død.

At Azmeh Rasmussen er ute av stand til å se det og får seg til å beskylde henne for å ha drevet en hetskampanje, tyder på at hun har koblet ut evnen til empati. (Det er mulig hun burde tilbringe litt mindre tid på Document.no.)

At rasismekortet ble spilt for fort og for mye, gjorde det ikke irrelevant, ikke minst i lys av at den andre av sjåførene viste seg å ha en fortid i Boot Boys. Men jeg er villig til å tro Schjenken på at han og hans kollega ikke hadde rasistiske motiver for det han selv innrømmer var en grov feilvurdering.

Det gjenstår at de gjorde en grov feilvurdering. Og det må være berettiget å spørre hvorfor. Problemet med A-magasinets tilnærming er at den befinner seg i en svart-hvitt-verden, hvor det enten var slik at grunnen var rasisme, da er ambulansesjåførene onde, eller det var ikke rasisme, da er det mediene og politikerne som angrep dem som er onde.

Media har all mulig grunn til selvkritikk i denne saken, selv om jeg vil få minne om at omtalen av den i dens samtid var langt mer mangefasettert enn A-magasinet fremstiller det som. Samtidig var det fullt ut berettiget å rette et kritisk søkelys mot ambulansesjåførenes feilvurdering. Særlig i lys av disse kommentarene fra ambulansesjåførene til alarmsentralen umiddelbart etter at de hadde forlatt parken:

«Han har fått seg et slag over nesa og ligger nede og ynker seg og alt mulig sånn. Fullt av masse folk rundt - ikke sant - masse hippier og det ene med det andre…»

«Også bare reiser han seg opp når vi tar tak i og hjelper han i armene, og så bare plutselig drar’n fram snurrebassen og bare pisser over beina på meg, og bortover bilen våres».

«Han skal ikke vi ha i bilen. Når han miger meg på beina, der går grensa, uansett hvor hardt slag og tenna hans har gått».

«Men det er greit, han var kaldsvett og bleik, og om han har slått bakhue når han har gått i bakken, og han har hatt cerebralt… det, han kaldsvetta og lå der og ynka seg og alt mulig sånn, og plutselig reiste han seg opp og pissa på oss da, men politiet var også inneforstått med at det var et ordensproblem, at vi vil ikke ha han i bilen når han pisser på meg på gjørs».

Hjorthen har en strålende kommentar om saken, hvor han tar utgangspunkt i sine egne erfaringer. Han konkluderer:

Så la oss ikke miste fokus helt her da. At en feil ble gjort er udiskutabelt, og de som gjorde den har fått betale for det. Feilen skyldtes ikke rasisme, men det blir for enkelt å avfeie den som en ren medisinsk feilvurdering også. Mitt tips vil være at feiltolkningen av situasjonen der Farah urinerer på Schjenkens partner, og på ambulansen, er et utslag av at man har hatt for lite fokus på etisk standard, og på å motvirke dårlige holdninger og ukultur.

Enig. Fokuset bør bort fra Schjenken og hans partners feilvurdering. I etterkant av saken kom det frem nok av eksempler der kritthvite nordmenn hadde opplevd det samme som Ali Farah. Det er betimelig å spørre seg om ambulansesjåfører, og en rekke andre samfunnsinstanser, har problemer med holdningene sine til "hippier og det ene med det andre".

Sofienbergparksaken er et eksempel på at verden sjelden er så enkel som medier, aktivister eller politikere vil ha det til. Det er god grunn for mange til å gå i seg selv. Men man bør kunne konkludere med at Schjenken er blitt dårlig behandlet, uten a) å mene at han er plettfri eller b) konkludere med at det må være noen andre som er skurken.

Og å legge skylden på voldsofferet eller hans familie er direkte umoralsk. Og det er en dårlig idé hvis man ønsker å fremstå som moralsk refser.

19 kommentarer:

Martinbg sa...

Det korte svaret på denne posten: Ja.

Det lange svaret: Der sorterte du ut en del momenter i saken for meg. Jeg vil prøve å sortere litt videre.

Du kommer inn på holdninger, og det er i det området jeg har tenkt meg at disse tingene befinner seg hele tiden. Et av de begrepene i sosialpsykologien jeg lenge har festet meg ved er det som kalles implisitte/ubevisste/automatiske stereotyper; mekanismer der oppfatningene vi har av grupper-av-mennesker ikke påvirker tankene våre direkte (vi tenker ikke nødvendigvis bevisste negative tanker om dem), men påvirker sannsynligheten for at bestemte ting skal skje i hodet. Og dermed potensielt dømmekraften i situasjoner som dette.

Om slike mekanismer faktisk var i spill i akkurat denne sitasjonen er umulig å si. Om slike mekanismer mer allment er i spill i ambulansetjenesten er mulig å finne ut av, (eller i det minste peile seg inn på siden en del feilkilder vil være nærliggende), ved å lage statistikk over hvem som oftest blir offer for feilvurderinger. Hvis det viser seg å være en skjevfordeling her, av hvilket som helst slag (altså ikke begrenset til å ha noe med rasisme å gjøre), kan det tyde på at man har et problem.

Men det vil i så fall være nettopp et institusjonelt problem, og medietradisjonen med å sette enkeltmenneskers ansikt på ting kan fort føre til ufortjent, personlig lidelse. (Som igjen kan gå inn i den retoriske delen av debatten som bevis på at "antirasismen har gått for langt," når det i virkeligheten heller er snakk om at nyhetsformidlingen har det.)

Både rasisme og antirasisme har forøvrig blitt temmelig uhåndterlige begreper etterhvert, det dreier seg mer om retorikk og stempling av folk som mener ting, enn om de fenomenene det opprinnelig beskrev.

Fordommer, stereotyper, klassifisering av mennesker enten det er langs dimensjoner som "rase", "kultur", "land man er født i", eller for den saks skyld kjønn, seksualitet, yrke, økonomi, helsestatus, eller whatever, er problematisk; både i forhold til riktighet (stereotyper er ofte feil) og i forhold til rettferdighet (stereotyper går ut over folk uten at de trenger å ha gjort seg fortjent til det). Midt oppi all den høylydte retorikken, blir det vanskelig å si noe seriøst og nyansert om disse tingene.

Hjorthen sa...

Jeg synes det er skremmende hvordan artikkelen i A-magasinet nå plutselig har gjort det helt legitimt å kritisere Kohinoor Nordberg i malende ordelag. Det bør da ikke være så vanskelig å forstå hvorfor hun er sint?

Og det bør da være mulig å mene at Schjenken har fått betale alt for dyrt for den feilen han gjorde, og samtidig mene at behandlingen av Ali Farah var under enhver kritikk?

Det går til og med an å synes synd på Schjenken, uten å mene at media gjorde så alt for mye galt i denne saken?

Anonym sa...

"Og å legge skylden på voldsofferet eller hans familie er direkte umoralsk. Og det er en dårlig idé hvis man ønsker å fremstå som moralsk refser."

Nordberg gikk meget raskt fra å være offer til å være Hevner. Slik man finner Ham i GT.

Joda, man kan forstå at hun var opprørt (selv om det var noe underlig at det var ambulansefolkene som ensidig fikk raseriet, ikke gjerningsmannen. Hvis denne hadde vært hvite, tipper jeg at pipa hadde hatt en annen lyd). Men i det øyeblikk hun dro frem storeslegga - rasismeanklagene - sluttet hun å være svak og ble MEKTIG sterk. Så sterk at en av ambulansemennene kontemplerte selvmord.

Dette var et frivillig valg hun gjorde. Hun kunne nøyd seg med å anklage dem for tjenesteforsømmelse. Men det var ikke nok for damen.

Og dermed forsterket hun de grumsete holdningene man finner på den (anti)rasistiske fløyen.

Arnfinn Pettersen sa...

Anonym: Jeg tror ikke den bibelske billedbruken er særlig egnet til å skape forståelse her. Man er ikke enten et offer eller en hevner. En person som er blitt utsatt for en grov urett, slik Nordberg ble, er berettiget til å kreve sin rett. Hun er fortsatt et offer selv om hun er så heldig å være en person som behersker medias språk.

Og jeg må gjenta meg selv: Mistanken om rasisme var rimelig og berettiget, selv om den i sin natur var nærmest umulig å bekrefte eller avkrefte. Ingen andre enn dem selv har vært inne i ambulansesjåførenes hode.

I etterkant av en så grov tjenesteforsømmelse, må det være rimelig å spørre om motivene som lå til grunn for den. Når en av sjåførene i tillegg hadde en fortid i en ekstrem rasistisk organisasjon, ble det ikke mindre rimelig.

Anonym sa...

Nordberg krevde sin hevn. Og hun hadde allerede på forhånd gjort seg opp sin mening om motivet. Saken var bare å få drevet dette igjennom, med god hjelp av den mediale domstol - på direkten.

Mistanken om rasisme var verken rimelig eller berettighet - i det øyeblikket man fikk høre hele saken. Men, det var det så lenge man fikk høre den sensurerte versjonen (som heller ikke inkluderte bildet av en stående Farrah).

At forsømmelsen var grov, er heller ikke åpenbart for andre enn de som kan se saken i etterpåkloskapens lys.

Min bestefar døde to timer etter at legen hadde vært hos ham og erklært at han var for frisk til å dra på sykehus. Var dette en grov tjeneste forsømmelse? Bør jeg spekulere i motivet til legens avgjørelse, da min bestefar var hvit og legen var svart og indisk?

Kiara sa...

Anonym: Det høres litt konspiratorisk ut når du snakker om "den sensurerte versjonen". Unnskyld, hva er det som har vært sensurert? Det må i så fall utelukkende være at media ikke brukte bildet av den stående Farah, fordi det har hele tiden vært klart at han ble hjulpet opp og støttet men sjanglet på egne bein bort til bilen.

Eller mener du kanskje at bildet er et bevis for at han urinerte med viten og vilje på ambulansepersonellet, og at de derfor var i sin fulle rett? Uavhengig av mannens askegråe ansikt og forvirring?

"At forsømmelsen var grov, er heller ikke åpenbart for andre enn de som kan se saken i etterpåkloskapens lys," skriver du, men i loggen fra AMK-sentralen - som den tvilsomme også siterer - går det rimelig klart fram at de er klar over at mannen er potensielt alvorlig skadet.

Jeg synes det er en litt hatsk undertone i det du skriver, rett og slett litt lite empati med Kohinor Nordberg og Ali Farah og det de opplevde.

Kiara sa...

Forøvrig slutter jeg meg til de gode innspillene fra Den tvilsomme og Hjorten!

Konrad sa...

Jeg tror den Tvilsomme stiller kjernespørsmålet:
Hvorfor gjorde de denne fatale feilvurderingen?

Hvorfor var de så lynraske med å klassifisere dette som et ordensproblem, for deretter å ignorere symptomer og innspill fra vitnene? Faktum er jo at de skjønte at Farah hadde en hodeskade (loggen fra AMK viser dette).

Den kan handle om holdninger overfor "hippier" og slikt, og det kan handle om holdninger overfor personer med annen hudfarge, det kan handle om stereotyper de ikke er seg selv bevisst.

Hjorthen har helt rett i at den etiske standarden ikke holder mål, men dette besvarer ikke den Tvilsommes nøkkelspørsmål.

Kritikken av Schjenken var berettiget, men tok en smule av. At Nordberg brukte rasismekortet er helt forståelig og ikke helt ubegrunnet, men å snu kortet mot henne er helt tøvete.

Anonym sa...

Så var det forskjellen på empati og sympati da: Man kan altså være empatisk ovenfor mennesker man har niks sympati med. En meget viktig distinksjon! Jeg klarer å skille. Klarer dere?

La meg kalle det "den sensurerte og den tendensiøse fremstillingen". Sensuren bestod i at et bilde ble holdt vekke, og at det ikke kom tydelig frem at Farrah pisset på hjelperne. Det tendensiøse bestod i at ingen snakket ambulansefolkenes sak. Derimot var det flusst av de som snakket "anti"-rasismens sak. Det var ikke tvil i deres sjel: Schjerven var rasist. Og de hamret stortromma for det den var verd.

Kanskje Kiara kan, efaren i førstehjelp som hun er, peke på hvor i samtalen med AMK-sentralen Skurkene bekrefter at Farrah er alvorlig skadet (og ikke bare skadet). Illustrer gjerne med eksempler fra eget liv i medisinsk tjeneste.

Hatsk undertone? Tja, la meg vende speilet å si at dine toner ovenfor ambulansefolkene oppleves smått hatske også.

PS! Ingen ser ut til å ta seg bryet med å kommentere min bestefars opplevelser. Tilfeldig?

per cj sa...

Det virker som om vi nordmenn etterhvert har fått innarbeidet en holdning, kanskje fra media, om at det alltid kun er én person som er den det skal synes synd på.

Det virker også som om det er mange som er opptatt av antirasisme, kvinnesak, osv. som gjerne ser omtalte saker med diskrimineringsaspekt som en mulighet til å få en omkamp i andre og tidligere tapte saker. Men siden alle saker er unike og kompliserte, så bør man være varsom, selv om man har en agenda.

Selv var jeg blant dem som var fortørnet over det som skjedde i parken, og meldte meg på en gruppe på Facebook. Imidlertid ble det litt mange "når vår tid kommer, så..."-innlegg, som jeg syntes tok av, og jeg meldte meg av igjen, siden jeg ikke ønsker å assosiere meg med norsk "loony left". På lignende vis gir kommentarene på document.no om saken meg også en vond smak i munnen.

Til sist vil jeg nevne at man må ta høyde for at det som direkte involverte personer sier, ikke er faglig begrunnede innlegg. Jeg forstår selvsagt at familien Farah/Nordberg er sint. Rett nok kan jeg ikke helt skjønne hvorfor hun har fremmet et spesifikt krav om at sjåførene skal miste jobben, mens det ikke er noe tilsvarende krav om f.eks. strengeste straff til gjerningsmannen (skjønt, hvis jeg misforstår noe her, så ber jeg på forhånd om unnskyldning for det).

ViggoStrømme sa...

Nordberg: Hvorfor skulle det ene utelukke det andre. Fortvilet ja. Men hennes etterreaksjon skjedde vel ikke i et mentalt vakuum uten en forhistorie? Jeg er enig i Sarah faktisk. Selv et såret menneske som er personlig berørt av tragedie kan ha politiske og aktivistiske disposisjoner som, i denne saken, forståelig nok, har slått ut i full blomst. Arnfinn har rett i at Sarah gikk over streken, men det var fordi hun var i overkant krass i språkføringen. Utover det finnes det en rekke eksempler på folk som etter en personlig tragedie går i bresjen for, eller lar seg utnytte av, politiske idioter eller ekstremister. Nordberg hadde utpekt synderen og synderens motiver, som andre har påpekt her, noe som godt kan sies å være en menneskelig reaksjon under slike omstendigheter. Samtidig er vel ikke Nordberg den eneste som fremelsker offerposisjoner her i landet? At nordmenn har fått rasismen inn med morsmelka er en etablert sannhet hos den artikulerte elite. Tror du noe annet skal du i skammekroken og det skal mangle deg fast inntekt i den akademiske verden og i den kulørte horepressen. Min påstand er derfor at Nordberg A: Hadde god grunn til å bli sint og fortvilet. B: Det er ikke sikkert at hun er bedre skikket enn andre til å påvise at skandalen skyldes rasisme. For alt vi vet er Nordberg et fordomsfullt menneske selv, en omvendt rasist? Eller ikke. Man er den man er og folk forandrer seg lite eller ingenting. Nordberg, i likhet med de fleste av oss, kanaliserer sitt sinne med de forutinntatte mentale verktøy hun hadde fra før.
Men Nordbergs sinne er heller ikke problemet. Hun har både lov og rett til å være så sint og fortvilet hun måtte ønske. Problemet er at pressen og norske kommentatorer og politikere absorberte dette sinnet for å slå politisk mynt på det.
Pressedekningen har vært en skam, en enøyd politisk korrekt terrorkampanje hvor befolkningen har blitt delt inn i de som hører hjemme i salongene blant de kondisjonerte og rettroende på den ene siden og de som skal skytes i hodet, på den andre siden. Blodsmaken står i kjeften på de halsende hundene på ytterste venstre. Det er lenge siden de har trives så godt som nå. Hele ambulansegreia er et paradeeksempel på at norsk presse ikke bedriver kritisk journalistikk, men politisk og moralsk agitasjon på DDR-light-nivå.

Ambulansesaken har vært namme-nam for det politisk korrekte tankepolitiet fra dag en. Jeg ser skremmende tendenser også i svarene her. Her skal det patalogiseres: Er det ikke den ene fordommen er den den andre. Ubevisst – selbstverstendlich! Smittet er man av det onde koloniale gen, åkke som; eller noe annet koldbrannsinfisert som moralkirurgene kan skjære vekk. Jeg er glad for at det ikke er postmodernister som setter den entydige standarden for aktørhistorie, for hvem Holocaust forklares med innholdsløse -setninger som ”frykten for det fremmede”, og annet idehistorisk Foucault-sludder. Mennesker er verken så enkle eller så kompliserte.

Personlig tror jeg ambulansesaken har praktiske årsaker: Stressende og umenneskelige arbeidsforhold. Spy, galle og tarmer - dag ut og dag inn. Fulle folk, dopa folk, overdoser. Gamle folk som gjør sitt fornødne før de ånder ut. Kranglete fyllefanter. Kranglete og skrikende tilskuere. Skjellsord. At en av sjåførene slenger med leppa og kommer i skade for å si ”hippi” må ikke nødvendigvis tas til inntekt for at guttene er xenofobiske hillbillies. Det blir bare tåpelig.

At sjåførene gjorde alvorlige feil virker åpenbart, de burde vel fått sparken for grov tjenesteforsømmelse? Ambulansesjåfører skal som kjent ikke forlate døende pasienter i parker. Kanskje er de tette i pappen i tillegg. Men hvilken inkvisitoriks impuls er det som får halve Norge til å kalle på rasismespøkelset og tviholde på det som om det skulle være en sutteklut? Denne impulsen tror jeg har flere trekk av rasisme, og i alle fall elitisme i seg, som er en mye større trussel mot vår sivilisasjon (det kalles totalitarisme) enn et innbilt rasistisk gen i oss alle.
Men dette har ingen betydning. Denne saken vil alltid bli husket som en rasistisk handling. Det har den suicidale norske intelligentsiaen bestemt. And thats the way its gonna be!

Kiara sa...

Hei, Anonym: jeg skriver "potensielt grovt skadet", hvilket vel kommer fram i følgende setning, synes jeg: "Men det er greit, han var kaldsvett og bleik, og om han har slått bakhue når han har gått i bakken, og han har hatt cerebralt.."

Det med urineringen og at han stod har vært med hele veien: sitat Aftenposten 6.8.07 "Mens han hadde ligget nede, hadde Ali tisset på seg. Da ambulansepersonalet kom til stedet, hadde Ali klart å reise seg opp.

Omtåket og sjanglende brettet han opp buksa for å tisse videre da han reiste seg opp, ifølge flere vitner.

- Han visste åpenbart ikke hva han gjorde, sier Østensen.

Ifølge Østensen sa ambulansepersonellet: "Der mistet du sjansen din."

Ifølge flere vitner nektet ambulansepersonellet å ta med mannen fordi han hadde tisset på seg.

- Det er ikke lov å tisse på offentlig sted, så vi kan ikke ta deg med, skal ambulansepersonalet ha sagt."

Aftenposten 18.8.07: "I en rapport sjåførene skrev rett etter at de kom tilbake til sykehuset, hevder de at Ali Farah begikk to lovbrudd da han ble slått ned i Sofienbergparkene: urinering på offentlig sted, og at han utøvde vold mot offentlig tjenestemenn.

De oppfattet ham derfor som et ordensproblem, og de ville la politiet ta hånd om ham.

- Urinerte på skoene
VG har gjennom ulike dokumenter fått tilgang til noen av forklaringene de to ambulansesjåførene har gitt om hvorfor de ikke tok med seg den hardt skadde Ali Farah i ambulansen.

– Han urinerer på skoene mine så det spruter oppover buksene mine, skal en av sjåførene ha forklart til ledelsen."

At du senser en hatsk tone fra min side mot ambulansepersonellet er vel å lese mer inn i det jeg skriver enn jeg faktisk skriver. Jeg mener de har gjort en grov feilbedømmelse, og den blir ikke mindre om ambulansesjåførene har hatt det fælt etterpå. Men jeg skriver da ingenting om at de er onde, dumme, rasistiske osv?

Angående din bestefar: Jeg ser ikke helt hva du vil vi skal si her. Hvorvidt det var en grov tjenesteforsømmelse kan man vel ikke uttale seg om uten å vite mer om saken, og hvis det er ditt poeng at vi ikke har fått vite nok om det som hendte i Sofienbergparken, er jeg rett og slett ikke enig. Men tilbake til din bestefar, var det noe ved omstendighetene som eventuelt skulle gi deg grunn til å spekulere i om motivet til legen skulle være rasistisk? Ja, annet enn din bestefar og legens hudfarge, mener jeg. For det var faktisk en del ting ved omstendigheter i saken i Sofienbergparken som gjorde det naturlig å stille SPØRSMÅL om det.

Martinbg sa...

Ang.
Ambulansesaken har vært namme-nam for det politisk korrekte tankepolitiet fra dag en. Jeg ser skremmende tendenser også i svarene her. Her skal det patalogiseres: Er det ikke den ene fordommen er den den andre. Ubevisst – selbstverstendlich! Smittet er man av det onde koloniale gen, åkke som; eller noe annet koldbrannsinfisert som moralkirurgene kan skjære vekk. Jeg er glad for at det ikke er postmodernister som setter den entydige standarden for aktørhistorie, for hvem Holocaust forklares med innholdsløse -setninger som ”frykten for det fremmede”, og annet idehistorisk Foucault-sludder. Mennesker er verken så enkle eller så kompliserte.

Jeg er ikke alltid så flink med subtiliteter, så jeg vet ikke hvor mye av dette som bare er ord, stil, osv. Men siden jeg er litt oppdatert på fagområdet, er det lett for meg å se at ubevisste stereotyper ikke nødvendigvis har noe med Foucault, postmodernisme, og ihvertfall ikke trivialisering av Holocaust å gjøre. Begreper som tankepoliti og moralkirurgi kommer nærmere, men treffer likevel ikke helt, jeg kommer tilbake til det.

Avsnittet jeg siterer sier i det hele tatt mye om hvem som i følge avsenderen forfekter denne teorien, og lite om hva teorien i seg selv inneholder, det vitenskapelige grunnlaget for den, og gir svært få direkte grunner til at den evt. skulle være feil. (Bortsett fra at mennesker ikke er så kompliserte.) Men strengt tatt er det egentlig bare det siste som er interessant. Det er en del funn som tilsier at den ikke er feil, selv om det er for lenge siden jeg var helt oppi det til å ha mange referanser for hånden.

Det teorien sier er altså at stereotyper som er utbredt rundt oss (i kultur, massemedia, samtaler, osv,) har en innvirkning på tankemønstre. Ikke i form av uttrykte tanker, men ved at noen typer assosiasjoner blir styrket i forhold til andre; både når det gjelder fortolkning og atferd.

Hvis man for eksempel har lært seg å forbinde et bestemt utseende med aggresjon er det ikke bare lettere å tolke ting som aggresivt når man møter noen som ser sånn ut; eksperimenter på området tyder også på at man selv blir målbart (men ikke merkbart) mer aggresiv. Kanskje dette stemmer, kanskje ikke, men hvis teorien skal forkastes bør det være fordi den ikke er vitenskapelig holdbar, ikke fordi man muligens kan grave frem en forsker som leser Foucault på fritida. (Såvidt jeg har skjønt var uansett ikke Foucault noen fan av denne typen forskning.)

(For sikkerhets skyld gjentar jeg forbeholdet om at det krever mer dokumentasjon enn dette for å påstå at ambulansetjenesten er utsatt for denne problematikken. Og ingen dokumentasjon i verden kan gi svar på om det var det for de enkelte ambulansesjåførene i dette bestemte tilfellet. Jeg sitter ikke inne med svaret på noen av disse spørsmålene.)

Til slutt, jeg sa jeg skulle komme tilbake til moralkirurgi og tankepoliti, og svaret er at denne teorien ikke sier noe om hva folk tenker, men tvert i mot hva folk ikke tenker - og hva de gjør uten å tenke over det.

Hvis man skal "arrestere" noen for hva de tenker, må man gjøre det uten vitenskapens støtte, for man kan ikke trekke moralske konklusjoner ut fra empiriske funn. En del mennesker mener imidlertid allerede at det finnes beslutninger som ikke bør tas på grunnlag av ting som kjønn, alder, eller hudfarge, og de kan ha interesse av å vite hvordan deres egne beslutningsprosesser foregår.

Det blir mye av det samme i forhold til "moralkirurgi". Hvis man utvikler metoder for å forandre på dette er det ikke i utgangspuktet moralen til folk, men dømmekraften deres, man vil forbedre; muligheten til å bruke mer informasjon om individet, og mindre (potensielt falsk) informasjon om gruppen, når man gjør bedømmelser og beslutninger.

Med mindre jeg misforstår begrepene (og det har vel hendt at jeg har misforstått ting): Tankepoliti kan man først begynne å snakke om hvis 1) slike metoder blir utviklet og 2) man tvinger (eller lurer) noen til å bruke dem. Tvangs"behandling" og bedrag ville nok også lille postmodernismekoloniskamfulleholocausttrivialiserende jeg hatt problemer med. Moralkirurgi blir det først hvis de som tvinges til å bruke metodene har et moralsk standpunkt (rasistisk eller hvasomhelstannet-istisk) som tilsier at man skal ta hensyn til hudfarge i tilfeller som dette. Det ville jeg også hatt problemer med.

Men for min egen del kan jeg i hvert fall si at hvis jeg hadde hatt en jobb hvor jeg hadde mye med mennesker å gjøre, og hvor jeg måtte ta raske beslutninger som hadde stor betydning, ville jeg vært svært interessert i å vite det hvis noe med måten jeg var skrudd sammen på kunne gjøre beslutningene mindre rettferdige. Jeg ville også håpet at det fantes noe jeg kunne gjøre med saken.

Arnfinn Pettersen sa...

Kiara og Martin sier mye av det jeg tenker, så jeg skal begrense meg til noen få poenger:

Viggo: Du kler ikke å være så frådende. Du sier svært mye jeg er enig i, men formen din slår argumentene ihjel. Du skriver for eksempel "Nordbergs sinne er heller ikke problemet. Hun har både lov og rett til å være så sint og fortvilet hun måtte ønske. Problemet er at pressen og norske kommentatorer og politikere absorberte dette sinnet for å slå politisk mynt på det."

Og det er jeg helt enig i. Saken ble utvilsomt både utnyttet til å fremme agendaer og støtte opp under forutinntatte antgagelser om nordmenns iboende rasisme. So far, so good.

Så skriver du: "Pressedekningen har vært en skam, en enøyd politisk korrekt terrorkampanje hvor befolkningen har blitt delt inn i de som hører hjemme i salongene blant de kondisjonerte og rettroende på den ene siden og de som skal skytes i hodet, på den andre siden."

Her slår stilen din poengene i hjel. Ja, pressedekningen var enøyd, men å kalle det en "politisk korrekt terrorkampanje" er å relativisere terrorbegrepet til det meningsløse. Og ja, det er en tendens til ideologisk ensretting i debatten, men meg bekjent er ennå ingen blitt skutt.

Jeg har lest innlegget ditt to ganger med filteret for fjerning av poetiske overdrivelser på, og finner ikke så mye vi er direkte uenige om. (Et unntak er ditt angrep på Martins i mine øyne svært interessante betraktninger, men de har Martin besvart udmerket selv.) Men når du henfaller til dette såpekassemoduset, står stilen din veldig i veien for innholdet. Tidvis så mye at selv jeg, som kjenner deg godt, blir usikker på hvor meningene slutter og poesien tar overhånd.

Jeg synes forøvrig også at Sarah har gode poenger. Det er helt klart en tendens til "white guilt"-tenkning i norsk offentlighet, som fortjener å kritiseres. Men jeg synes hun gjør noe mer enn å overdrive språklig. Jeg synes hun totalt mister moralsk gangsyn i sin karakteristikk av medmennesker. La meg minne om hva hun skriver:

"Kohinoor Nordberg og hylekoret kunne slik fortsette sin hetskampanje mot et menneske som plutselig sto naken foran mektige mørke krefter."

Og da snakker vi ikke om nå, vi snakker om månedene etter selve hendelsen, mens Ali Farah fortsatt var i en kritisk tilstand eller så vidt kommet ut av den. Jeg er redd jeg synes denne anklagen mot et menneske i en fortvilet situasjon er direkte uanstendig. Og jeg synes forsøket på å være poetisk er direkte tåpelig.

En annen sak er at plutselig er sjåførene blitt frikjent for all skyld. Hvis det IKKE var rasisme som lå til grunn, har de tydeligvis ikke gjort noe galt overhodet. Hvilket er tøv. De forlot en hardt skadet mann og øket dermed sjansen for at han skulle dø eller få alvorlige mén betraktelig. Dette er uansett svært kritikkverdig. Taleopptakene indikerer et menneskesyn som helt klart er kritikkverdig, selv om noe av det sikkert må føres på kontoen for slæng og en direkte tone.

Det er og må være legitimt å spørre om dette menneskesynet farget deres vurdering i den aktuelle situasjonen. Og da er ikke bare uttalte fordommer interessant å vurdere, men også, som Martin påpeker, forskning om hvordan vi møter andre mennesker i konkrete situasjoner. Les kommentaren til Hjorthen som jeg lenker til, for et eksempel på en refleksjon rundt dette basert på egne erfaringer.

Når du skriver "At en av sjåførene slenger med leppa og kommer i skade for å si ”hippi” må ikke nødvendigvis tas til inntekt for at guttene er xenofobiske hillbillies. Det blir bare tåpelig," synes jeg det blir for enkelt. Det skal selvsagt ikke NØDVENDIGVIS tas til inntekt for noe som helst, men det ER en faktor som bør vurderes.

Jeg tror også du tar feil når du skriver "Denne saken vil alltid bli husket som en rasistisk handling. Det har den suicidale norske intelligentsiaen bestemt. And thats the way its gonna be!" A-magasinets sak og debatten i diverse medier tyder på noe annet.

Problemet er at det later til å ha blitt en debatt om sort ELLER hvitt. Enten er ambulansesjåførene rasistiske skurker ELLER de er uskyldige ofre for en ondsinnet mediekampanje.

Det er ingen motsetning mellom å mene at de bør sparkes for grov tjenesteforsømmelse OG å kritisere media for å ha bedrevet et moralsk korstog. Der er vi enige.

Men jeg tror du vil tjene mye på å anlegge en noe mer avslepen tone, ikke minst overfor lesere som leser deg noe mindre velvillig enn jeg gjør.

ViggoStrømme sa...

Åj, så bokstavlig jeg blir tolket, særlig av martinbg. På sett og vis har jeg ikke så mye å utsette på martins noe lakoniske svar. Det er allikevel litt overraskende at han ikke ser at begreper som “tankepoliti” kan brukes om et rådende moralsk/politisk konsensusregime, og ikke et orwelliansk diktatur I bokstavlig forstand. På samme måte som Arnfinn utmerket forstår at å "bli skutt i hodet" ikke er bokstavelig ment. (Men at det forekommer politisk "berufsverbot" i humanistisk akademia og i pressen er jeg ikke i tvil om - og det er et alvorlig samfunnsproblem).

Ellers er jeg enig i at Foucault ikke er kvintessensen av alt som er postmoderne. Men han er ofte helten til en del halvstuderte brødhuer fra Blindern. Det var en fleipete bemerkning.

Personlig er jeg ikke særlig begeistret for postmoderne filosofi (ikke overrasket?), Anything goes osv. instrumentell sannhet, politiserende samfunnsanalyse, skjulte maktstrutkurer bla bla bla. (Har aldri forstått hvorfor Foucault er en helt: Mannen var jo en stor beundrer av Irans totalitære prestesttyre. Derrida var gal. Lipstadt har alltid ment at Irivng er en vaskekte postmodernist. Robert Faurisson benektet Holocaust all-together).
Postmodernismen har alltid søkt å finne svar på kompliserte samfunnsproblem ved å henvise til skjulte strukturer og ubevisste handlingsmønstre osv. Ofte er den ribbet for common sense. Det er heller ikke tilfeldig at mange postmodernister er politiske idioter, gjerne med totalitære forbilder. Det er, igjen etter min mening, fordi postmodernister mangler moralske begrepsapparater forankret i den virkelige verden. I stedet fragmenteres virkeligheten I små partikler for så å settes sammen igjen etter eget forgodtbefinnende. (Slik at kvinnelig kjønnslemlestelse og piercing går ut på det samme, eller at muslimers forhold i Europa i dag er like jødenes på 30tallet). Det er likhetene som tiltrekker en postmodernist, ikke ulikhetene. Postodernismen fremstår etter min mening ofte uten empati og medmenneskelighet. Mennesker blir fremstilt som maskiner uten fri vilje og samfunnsmodellene deretter.

Advarsel: Jeg maler med bred pensel!

Poenget må være at det postmoderne, dekonstruksjon og hva-det-nå heter er velegnede analyseapparater for å dømme det norske helsevesenet og den norske befolkningen som rasister og at all urett begått mot en med en annen hudfarge har sin årsak i frykten for det fremmede. Sannhet eksiterer ikke, begrunnelse forekommer ikke. Å nekte bekrefter skyld. Rett er galt. Galt er rett. 1984. Jo mer ambulansesjåføren nekter for å være rasist, desto mer vikler han seg inn i sin egen uløselige knute av ubevisste og rasistiske handlinger. Det er best å tie! Derfor er det så mange som holder kjeft om viktige samfunnsproblem i dag, av frykt for å miste jobb, venner og familie.

Martin skrev: “vis man utvikler metoder for å forandre på dette er det ikke i utgangspuktet moralen til folk, men dømmekraften deres, man vil forbedre; muligheten til å bruke mer informasjon om individet, og mindre (potensielt falsk) informasjon om gruppen, når man gjør bedømmelser og beslutninger.”
-Dette forstår jeg ikke, for dette høres totalitært ut…….og i alle fall autoritært. Forbedre mennesker……Brrr!


Arnfinn: Jeg er glad for at du klarer å desifrere poesien – at du ser at det ligger et egg derinne! Har meldt meg på skrivekurs i AOMOS : Anonyme overforbrukere av metaforer og synonymer.

ViggoStrømme sa...

Jeg tror denne debatten kan legges mer eller mindre død etter at Farah selv publiserte sitt eget karakterdrap i Ny Tid. I all beskjemmethet må jeg si at dette er det verste oppkoket av postkolonial "third-worldism" jeg har lest siden AKP hold på som verst. Det burde aldri ha vært på trykk. Det finnes absolutt ingen unnskyldning for å rable ned denne hatske menneskefiendtlige smørja, uansett hvor fryktelige hans erfaringer har vært. Har Kohinoor Nordberg lest kronikken hans før den kom på trykk tro? Jmfr. Arnfinns kritikk av Sarah osv....

Hva syns dere?

ViggoStrømme sa...

http://www.nytid.no/meninger/artikler/20081009/kronikk_slik_jeg_ser_det/

Arnfinn Pettersen sa...

Hjelpe og trøste, Ali Farahs kronikk er virkelig, virkelig ille. Han beviser til fulle maksimen om at man ikke nødvendigvis blir et innsiktsfullt eller likandes menneske av å være et offer.

Forsåvidt har ikke dette så mye med den opprinnelige saken å gjøre, men det kaster et grellt lys over deres pågående engasjement.

Jeg vil gå så langt som å mene at det er kritikkverdig av Ny tid å i det hele tatt publisere dette i sin nåværende form. Noen burde muligens beskyttes mot seg selv.

Anonym sa...

De følgende ordene som kommer her ble skrevet før jeg leste Farahs ordgyteri - som i dobbel forstand kan kalles grumsete; ikke bare er de usympatiske, de er et sammensurium av tanker (men det er kanskje hodeskaden?).

Alt Farah sier bekrefter mine mistanker, som jeg gjør rede for nedenfor. Nei, Pettersen. Det var veldig bra at Ny Tidikke sensurerte, men gav oss en mulighet til å skue Farah holdninger.

Så var det dette med empati. Farah ser ut til å være kretsmetser. Jeg tror han og kjerringa står godt til hverandre. Slike vil gamle Norge ha!

Her er mine pre-Farah-nytid skriverier:

Det som er så nedslående ved hele affæren, er å se hvordan et menneske - en veteran på sitt felt med intet mindre enn 10 000 oppdrag, uten noen faglige riper i lakken, som tillike har utenlandsoppdrag bak seg, med ditto skryt - kan kastes utenfor klippen på grunn av en uheldig episode.

Det er usympatisk. Det gir assosiasjoner i retning av spansk inkvisisjon og det gamle testamentet.

Menneskene reagerer så ulikt på livets fatalitetet. Hos noen kommer det beste frem, hos andre det verste. Hos de fleste noe midt imellom. Det er ikke tilfeldig hvordan man reagerer. Det sier mye om ens holdninger, ens verdensbilde, ens gemytt.

For noen år siden ble en etnisk-norsk dørvakt regelrett slaktet av en innvandrer som stakk i lysken der han viste at hovedpulsåren er. Liket var knapt kaldt før faren til den drepte gikk ut og oppfordret til fred mellom folkene på kloden.

Nordberg reagerte med en solid dose raseri på sin opplevelse.

Siden vi lever i en tid som har en lav terskel for å ville gå folk etter i sømmene for å finne deres "motiver" og "holdninger" - la oss gjøre det samme med Nordberg. Her er hva som siteres på hennes nettsider:

"How can we stop talking about apartheid when decisions of the globe's future still is governed by a white minority?"

Bytt ut "white minority" med "jewish lobby" eller "zionist conspiracy" og ingen er i tvil om at vi har med brunt grums å gjøre. Men så er det nå en gang sånn at så lenge ekstremitetene har snev av å være "progressive", så er det ikke måte hva man kan komme seg unna med.

Her ser det rett og slett ut til at vi har å gjøre med en person med ekstreme politiske meninger, som i møtet med livets fataliteter får sine fordommer bekreftet: dette var ingen enkelt hendelse, nei, dette var nok et bevis på at verden er styrt av rasistiske hvite menn.

Poenget med å trekke frem min bestefar, var å vise at feilslutninger gjøres hele tiden i helsevesnet. Et sted leste jeg at en amerikansk rapport hevdet at hvert år dør 300 000 mennesker i USA som følge av feilbehandling/-diagnostisering etc. Også i Norge dør folk hver dag pga menneskelige feil.

Det var ingenting himmelstormende ved ambulansesaken. Det var en feilslutning. Begått av en veteran i faget med et lytefritt faglig rulleblad. Men det betydde liksom ingenting, han kollega var tross alt ex-Boot Boys, og de sa "gris" og "hippi", eller hur?

Apropos sensur, enda vil ikke de store avisene skrive at Farah var hasj-påvirket. Det ble slått fast i rettshøringen. Ambulansefolkene hadde mistanke om at rus var inne i bildet.

Pettersen skriver: "Det er og må være legitimt å spørre om dette menneskesynet farget deres vurdering i den aktuelle situasjonen. Og da er ikke bare uttalte fordommer interessant å vurdere, men også, som Martin påpeker, forskning om hvordan vi møter andre mennesker i konkrete situasjoner. Les kommentaren til Hjorthen som jeg lenker til, for et eksempel på en refleksjon rundt dette basert på egne erfaringer."

Dette gir meg klamme assosiasjoner. Hvem er det som skal foreta denne analysen? Hva er kriteriene? Hva skal utkommet være? Det er en god vestlig juridisk tradisjon at en dømmes for det en har gjort - ikke for det en har følt eller tenkt.

I UK har politiet i mange år blitt utsatt for "racial awareness training". Det har i realiteten ingenting med awareness å gjøre, men desto mer med, i mangel av et bedre ord, hjernevask å gjøre.

Hvis man vil bli kjent med sitt ubevisste, sitt uutalte sjelsliv, så er samtaleterapi en effektiv form. Meditasjon kan i noen tilfeller også hjelpe. Det som ikke hjelper er kommisjoner og paneler som uvilkårlig har karakter av å være en domstol og som sender ethvert velfungerende menneske inn i en psykologisk forsvarsposisjon.

Videre sier Pettersen: "Problemet er at det later til å ha blitt en debatt om sort ELLER hvitt. Enten er ambulansesjåførene rasistiske skurker ELLER de er uskyldige ofre for en ondsinnet mediekampanje. Det er ingen motsetning mellom å mene at de bør sparkes for grov tjenesteforsømmelse OG å kritisere media for å ha bedrevet et moralsk korstog. Der er vi enige."

Jeg slår også et slag for nyansene, og sier: det er ingen motsetning mellom at Nordberg var et offer, og at hun er en som søkte hevn på bakgrunn av usympatiske, grumsetet holdninger. Og at dette igjen virvlet opp grums i deler av befolkningen. Helt opp til finansministeren."