En gang i tiden var Otto Jespersen morsom. Og av og til er han det fortsatt. Jeg har tidvis svingt innom Torsdagsklubben i høst, og jeg tilstår å ha ledd innimellom. Jeg er blant annet en smule svak for Otto jr.
Ikke desto mindre er det lenge siden Jespersen var på høyden. Altfor ofte er det fristende å dra det ikke altfor morsomme ordspillet man får ved å sette en G først i etternavnet.
Jeg har forsåvidt sans for metoden hans. Han har konstruert en mediefigur som til forveksling ligner på ham selv, men fremmer meninger som er ment som en karikatur av folkedypet. Litt som Bjørn Sands Stutum i sin tid.
Men Sand la Stutum til side, blant annet fordi han innså at mange ikke lo av figuren, men i sympati med meningene hans. Og i tilfellet Sand/Stutum var det i det minste lett å holde de to fra hverandre.
Å skille Otto Jespersen fra Otto Jespersen er langt vanskeligere. Også fordi man tidvis får en mistanke om at det er mennesket Jespersen og ikke rollefiguren som snakker.
Den største svakheten med mediefiguren Otto er allikevel at han etter hvert er blitt svært forutsigbar i sine mål. Han sparker mot konservative kristne og selvhøytidelige mediefjoller, mot vulgær tabloidjournalistikk og like vulgært kjendishysteri. Det er greit nok, men sjelden særlig overraskende.
I Jespersens haranger blir det av og til noe collateral damage, noen som havner i veien for ordilden, uten at de egentlig var målet. Slik fikk vi den pågående Otto-er-slem-mot-jødene-debatten. En debatt som har utgangspunkt i en harselas over noe helt annet, nemlig medienes sentimentale omtale av dyr. (Astrid Meland har en god gjengivelse av innslaget.)
Jespersen la inn et lite stikk til unnskyldningsindustrien:
«Jeg vil også benytte anledningen til å minnes alle de milliardene av lopper og flatlus som mistet livet i tyske gasskamre, uten å ha gjort noe annet galt enn å slå seg ned på personer av jødisk opphav.»
Jeg synes når sant skal sies at kommentaren er ganske morsom, blant annet fordi han spiller på Holocaust-benekternes påstand om at gasskammerne egentlig ble bygget for å avluse klær. Men det står ikke til å nekte for at den er heller smakløs. Det er derfor forståelig at jøder, og ikke minst eldre jøder, har tatt seg nær av den.
Jespersen fulgte disse reaksjonene opp med blant annet følgende kommentar:
«For å være helt ærlig har jeg knapt møtt en jøde engang. Men dette regner jeg med kommer til å endre seg nå som finanskrisen er i gang. For i likhet med mange andre så må vel jeg også ta meg en tur til pantelåneren etter hvert …»
I Dagbladet i dag reagerer Imre Hercz skarpt på dette utsagnet. Han skriver:
"Det er skremmende og forstemmende at TV 2 med Otto Jespersen i spissen gjør det akseptabelt å utsette den jødiske minoriteten i Norge for gamle, antisemittiske uttalelser."
Og han mener det er underforstått i Jespersens uttalelse at jøder er pantelånere, en unektelig svært forslitt stereotypi om jøder.
Han skriver videre: "Jeg synes på en måte synd på TV 2s ledelse, som godkjenner en slik hetskampanje som et ledd i et «humorprogram». Antisemittisme har alt kostet mange millioner menneskeliv. Hvordan kan TV 2-ledelsen sove godt når de harselerer over menneskelige lidelser og sår grobunn for å utvikle ny antisemittisme i Norge?"
Jeg har stor sympati med Hercz' følelser i denne saken. Ikke minst fordi jeg er blant dem som mener antisemittismen er på fremmarsj i Norge. Men her bommer Hercz, i det minste delvis. Jespersens uttalelser er ikke antisemittiske, de er karikaturer av antisemittisme, latterliggjøring av tåpeligheten i antisemittiske stereotypier.
Den første av dem, den om lusene, som Hercz kaller "Otto Jespersens krenkende og ydmykende uttalelse", er ikke en gang det. Den er en ekstrem karikering av medienes evne til å sentimentalisere dyr og overse menneskelig lidelse. Det er en dyp humanisme å spore i dette.
Problemet med mediefiguren Jespersen er at altfor mange ler med ham heller enn av ham. Som med Stutum har Jespersen godt nedslag blant de mange som deler medigefigurens meninger, de han egentlig latterliggjør.
Dermed kan Hercz ta feil og ha rett på en gang når han skriver "TV 2 og Otto Jespersen misbruker dessverre talefriheten ved å spre løgner om minoriteter, mobbe dem og krenke dem - noe som kan gi signaleffekt om at rasisme mot jøder blir akseptert".
Han tar på et sinnelagsetisk grunnlag feil når han kritiserer Jespersen for å fremme antisemittiske holdninger. Det er neppe Otto Jespersens hensikt. Ikke desto mindre er det godt mulig det blir konsekvensen av disse innslagene.
Jespersen kan ha havnet i den absurde situasjon at han faktisk fremmer nettopp de usmakelige holdningene han gjør narr av. Det er slett ikke utenkelig at han i sitt ønske om å latterliggjøre antisemittiske stereotypier, allikevel bidrar til å fremme dem. Konsekvensetisk er det derfor grunn til å være kritisk til hans prosjekt.
Og i tillegg er det dette: Det er vanskelig å ha noe særlig sympati med Jespersen når Hercz angriper ham. For uansett hva han egentlig vil med disse innslagene, vitner de om dårlig smak og begrenset empati. Jespersen må ha forstått at han med disse utsagnene ville såre mange mennesker.
Og da hjelper faktisk ikke gode intensjoner. For målet helliger ikke middelet. Heller ikke på TV2.
3 kommentarer:
For meg er problemet at Jespersen velger feil forum. Nærere venner vet at jeg elsker rasistiske, sexisistiske, makabre, homofobe osv. vitser dog med en viss ironisk distanse. Men det er en forskjell på å le av dette i lukket lag blant mennesker som kjenner hverandre og å lufte det i det åpne rom.
En helt annen ting er at Jespersens nåværende humor i likhet med mange andre fjernsynskomikere i stadig større grad har begynt å nærme seg mobbing.
Godt skrevet.
Otto Jespersen er ingen antisemitt, men en historieløs komiker. Historieløs, i likhet med veldig mange andre nordmenn.
Jeg blir kvalm av alle som kaller jøder "hårsåre" fordi de reagerer på Jespersen. Er en fyr som mistet faren sin og åtte familiemedlemmer i Auswitch hårsår når han blir såret av en holocaustvits? Millioner av mennesker ble myrdet nettopp på grunn av at mytene Jespersen vitser med fikk overleve.
Mange sier at nettopp ved å vitse med antisemittismen kommer den frem i lyset. Slik får hele verden se hvor latterlig den er. Bullshit. Virkningen blir garantert helt motsatt. Folk flest er ikke smartere.
"Jespersens uttalelser er ikke antisemittiske, de er karikaturer av antisemittisme, latterliggjøring av tåpeligheten i antisemittiske stereotypier."
Av en eller annen grunn er jeg ikke overbevist om at Jespersen ikke nettopp har de sterotypiene han livnærer seg på å vitse rundt.
Pettersen påpeker korrekt at det er svært vanskelig å skille mellom Jespersen som privatperson og Jespersen som humorist.
Det er så borgerlig naivt å anta, som Pettersen gjør, at mennesker med de rette meningene (som mannen bak Stutum eller den private Jespersen) ikke har mørke sider. Selvsagt har de det. Alle mennesker har mørke sider.
For egen del misliker jeg denne Nytt-på-nytt-kulturen. Den er rå, insensitiv, grenseløs (nesten, noen grenser har man enda. HAdde Jespersen tatt det siste steget kunne det derimot blitt interessant), feig (han brenner bibelen men ikke koranen) og i bunn og grunn umoden (som i psykologisk umoden).
Jespersen er tidvis god. Han er inne på noe. Men det bærer ikke helt frem.
Når alt kommer til alt, tror jeg at bak masken Jespersen er det en liten usikker gutt som bruker tøffheten til å markere seg. Man ser det usikre smilet hans av og til når han slått en vits. Da virker han sårbar. Hadde folk ikke flirt da, hadde han gått i knestående med en gang.
Legg inn en kommentar