Demonisk kitsj

Den Tvilsomme snufser, harker og har et energinivå som gjør det å reise seg fra sofaen til en prøvelse. Det blir derfor kun korte inserater fra mitt tastatur de nærmeste dagene.

Skal jeg være helt ærlig, har jeg en heller tvilsom kunst-smak. (Jeg liker pre-rafaelitter.) I likhet med min gode venn den gale mullaen, har jeg en forkjærlighet for Hiëronymus Bosch' forskrudde visjoner av himmel, helvete, frelse og fortapelse. Derfor vil, vil, vil jeg ha søtsaken på bildet, en reproduksjon, 11,5 centimeter høy - og av heller tvilsom smak - av en av Bosch' figurer.

Og det er flere som den der ute. De langes blant annet av britiske National Gallery, så da må jo alt være i orden ...

Blasfemiske høydepunkter

Faith Central, Libby Purves' utmerkede religionsblog hos TimesOnlines, oppsummerer de siste tiårenes blasfemiske høydepunkter. Det telles ned fra tyve til én, og kandidatene får poeng i fem kategorier: vulgaritet, kriminalitet, religiøs betydning, politisk betydning og antall døde. Og på toppen finner vi et naboland.

Padre Pios stigmaer

En av de aspekter ved den katolske verden som har gått størstedelen av nordmenn hus forbi, er den intense lavkirkelige helgendyrkelsen og kulten av hellige personer. En dyrkelse som når sant skal sies ikke alltid fremstår som så veldig smakfull. Katolikker kan kitsj, for å si det slik.

I det siste århundret er det én skikkelse som i betydning overgår alle konkurrenter i pavestatens hjemland (eller strengt tatt omland), Italia. Det er Padre Pio, som døde i 1968 og som Johannes Paul II gjorde til helgen i 2002.

Sist Den Tvilsomme så innom Vatikanet, foregikk det en skarp konkurranse i bokhandelen jeg besøkte mellom portretter av Pio og av paven selv, på bøker, plakater og pamfletter. Mitt inntrykk var at Padre Pio hadde en svak ledelse.

Hvem var så Padre Pio? Han var en mystiker og visjonær. En meget hellig mann. En folkets helgen, som i femti år bar Kristi stigmaer på sin kropp.

Muligens. TimesOnline omtaler en bok om Pio som er like om hjørnet, av den italienske historikeren Sergio Luzzatto. Luzzatto har dukket ned i Vatikanets arkiver (der i gården er det nok en og annen som gjerne så at Padre Pio ble revet ned fra pidestallen) og har funnet dokumenter som viser at Pave Johannes XXIII (pave fra 1958 til 1963) var overbevist om at Pio var en svindler og hadde "'incorrect' relations with women ".

Vatikanet avviser alt og uttaler at alt Luzzatto trekker frem var kjent i prosessen som ledet frem til helgengjøringen og at det ble veiet og funnet altfor lett. Og når sant skal sies later det ikke til å være rare greiene historikeren har funnet frem til. Svindelen koker ned til vitnemål fra en dame som har fortalt at Padre Pio tilbake på tyvetallet fikk henne til å kjøpe syre for seg, syre som muligens kan ha vært brukt til å forsterke stigma-sårene.

Uansett er det en fascinerende skildring av en verden langt fra Den norske kirkes uendelig kjedelige kjekling om hvem som skal få være biskop over hvem, hvor og hvorfor.

Usynlige bøker

Mangler du lesestoff til helgen? Skepsis' udmerkede nettsider (som jeg for ordens skyld må tilstå at jeg har litt med å gjøre nå og da) har akkurat publisert Terje Emberlands klassiske artikkel "Det usynlige bibliotek", som vanskelig kan anbefales nok.

Len deg tilbake med laptopen (eller utskriften), og en god kopp av din foretrukne varme drikk, og fordyp deg i tanker om Sherlock Holmes' Upon the Distinction between the Ashes of the Various Tobaccos, Bernhard Borges Teodor Todd tender en cigarett (vi snakker om romanfiguren Borge, ikke pseudonymet), J.R. Hanslets All of Them Witches, von Junzts Unaussprechlichen Kulten og, ikke minst, boken som inneholder alt, inklusive plantegninger for samtlige slott i Scotland, selveste Hakkespettboken.

Alle sammen utmerkede bøker, som kun har den lille haken ved seg at de strengt tatt ikke finnes. I det minste ikke i denne verden ...

Gjesp

Den "modige", danske kunstneren Jan Egesborg har fremstilt paven som pedofil og Dagbladet gjør et forsøk på å være bittelitt bestyrtet.

Vel har den katolske kirke en del å svare for når det gjelder noen av dens presters fremferd og dens egen behandling av mange av disse sakene, men Egesborgs forsøk på satire er virkelig bare dørgende kjedelig.

Dakar Irving

Dakar Hitler, som en gammel venn pleide å si når noen kom draende med sympati for skikkelig ufyselige mennesker. Jeg vil ikke strekke meg fullt så langt som å synes synd på David Irving, men det er tydelig at det ikke er lett å være ham for tiden.

Ikke bare tapte han rettsaken han anla mot Deborah Lipstadt for å ha injuriert ham ved å kalle ham Holocaust-fornekter. (Dommeren fant at karakteristikken ville ha vært injurierende, hvis det ikke var for den irriterende lille detaljen at den var sann. Irving falt for nøyaktig samme egne grep som Oscar Wilde i sin tid gjorde.)

Nå har han gått til det skritt å erklære at han tror det såkalte Höfle-dokumentet er ekte. Eller rettere sagt, han mener det er 80 % sannsynlig at dokumentet, som han mener henviser til konsentrasjonsleirene Sobibor, Belzec og Treblinka, er ekte. Alle andre dokumenter som til sammen utgjør del av bevisene for Holocaust, avviser han. Konsekvensen er allikevel at han aksepterer at 2,4 millioner jøder kan ha blitt drept i Holocaust.

Det er ikke populært hos hans tidligere venner i det som eufemistisk kaller seg selv revisjonist-bevegelsen. (Historisk revisjon er en helt legitim virksomhet, hvor fakta tolkes på nye måter. Den rette betegnelsen på Irvings (tidligere) venner er Holocaust-benektere. De tolker ikke fakta. De benekter dem.)

Orac videreformidler, på sin utmerkede blog Respectful Insolence, et åpent brev fra Holocaust-benekteren Paul Grubach (og lenker til et par andre like sure fyrer). Særlig sure er de fordi de opp gjennom årene har holdt Irving gående med egne penger og nå føler at de ikke nettopp får valuta for dem.

Det er kostelig å se fysakene gå i strupen på hverandre. Langt mindre kostelig er det at Irving nylig ble invitert til universitetet i Oxford for å snakke om ytringsfrihet, om enn sammen med en rekke andre riktig ufyselige personer (han avslo).

Og ettersom Irving ingenting har lært av sine erfaringer med rettssaker, fortsetter han å true kritikere med å trekke dem for retten hvis de kaller ham en Holocaust-fornekter. (Hvilket han fortsatt er. Å akseptere ett dokument som ekte, veier ikke opp for alle de fakta han hardnakket benekter.) The Jewish Chronicle svarte med å oppgi kontaktinformasjon til sine advokater ...

Bryne og Palestina

Som mange andre har jeg brukt spalteplass på Arvid Brynes kuriøse forsøk på å overbevise oss om at nazisten Bjørn Østring er en norsk krigshelt. I dag forsvarer Bryne seg i et innlegg i Dagbladet, et innlegg som gir inntrykk av at det ikke er bare de eldre herrene han intervjuer i sin bok som muligens rører.

Bryne skriver: "Jeg bedrev utenrikspolitikk i en stor del av mine år i Dagbladet. Derfor vet jeg at det minste pip om palestinere resulterer i verbal kanonade fra Israel og deres støttespillere her i landet.

I boka dreier det seg ikke om Israel, men om en leilighet på Majorstua i Oslo. Der flyttet Østring inn i januar 1943. Den jødiske ektemannen i den unge familien som eide leiligheten og bodde der, ble arrestert og seinere drept i Auschwitz."

Det er bortenfor min fatteevne å se hva de to tingene har med hverandre å gjøre eller å forstå hva det første avsnittet har med debatten å gjøre. Den har overhodet ikke handlet om palestinere, det har ikke så langt jeg har sett kommet "det minste pip om palestinere", skjønt noen har raslet med antisemittismestempelet overfor Bryne.

Jeg har så langt ikke trodd det var noe i det, men denne typen irrasjonelle sammenblandinger gjør meg når sant skal sies litt betenkt.

Det har skjedd før at personer har gått fra dyp sympati med palestinerne til irrasjonell frykt og forakt for jødene. Selv hadde jeg for et års tid siden den manglende glede av å møte en av dem. Jeg holdt er foredrag om skeptikerbevegelsens gjøren og laden i Humanismens hus, deriblant kritiske betraktninger om konspirasjonstenkning, og trakk frem Holocaust-benektelse som eksempel på en moderne konspirasjonsteori som ikke er morsom i det hele tatt.

I pausen kom en velkledd dame i femtiårene bort til meg og lurte på om "vi ikke hadde sett litt på det motsatte, nemlig påstandene om at seks millioner jøder skulle ha blitt drept av nazistene. For det er jo en helt latterlig tanke at de skulle ha klart å brenne så mange i krematoriene sine ..." (A: Seks millioner ble ikke brent. Mange ble for eksempel skutt på østfronten. Mange havnet i massegraver. B: I Rwanda tok man livet av 800 000 på tolv uker, i hovedsak med macheter. Da burde ikke seks millioner på tre år med et industrielt apparat i ryggen være så vanskelig å tro på.)

Nærmere undersøkelser blant tilstedeværende viste at hun har vandret nettopp veien fra Palestina-venn til renheklet antisemitt. Og retorikken tydet på at hun hadde dratt disse poengene mange ganger i selskapslivet uten å møte motstand. Jeg er redd det er noen som henne der ute.

Ikke at jeg tror Bryne er som henne, men hva har palestinerne med Østring å gjøre?

(Via Hablog.)

Tåpelig, Watson

"All our social policies are based on the fact that their intelligence is the same as ours - whereas all the testing says not really."

"They" i denne sammenheng er afrikanere og ordene tilhører James Watson, som sammen med Francis Crick i 1962 fikk Nobelprisen for å ha avdekket hvordan DNA er skrudd sammen.

Det vil si, Watson hevder at han ikke har sagt dette, mens The Sunday Times sier de har det på tape. “I cannot understand how I could have said what I am quoted as having said," uttaler Watson om uttalelsen og legger til: "I can certainly understand why people reading those words have reacted in the ways they have.” Han kan med andre ord kunsten å legge seg flat.

Watson har tidligere hevdet ting som at en kvinne bør ha rett til å abortere et foster hvis tester viser at det vil bli homoseksuelt, så det er for så vidt ingen grunn til å tvile på at han har vært løsmunnet. På den annen side er han en eldre mann, så det er mulig man skal la tvilen komme ham til gode.

Han har uansett fått grundig gjennomgå for sine ord. Artiklene er mange og fordømmelsene soleklare. Han ble nektet å holde et foredrag han skulle holdt ved Londons Science Museum, for å promotere sin nye bok, som festlig nok heter Avoid Boring People: Lessons from a Life in Science.

En av de bedre kommentarene er av Johnjoe McFadden i The Guardian. McFadden setter Watsons uttalelse inn i en bredere sammenheng, med klare og harde spark til noen av mellomkrigstidens mest kjente røster, som H.G. Wells, George Bernard Shaw og Marie Stopes, som alle var varme tilhengere av eugenikken - ønsket om å drive oppdrett av menneskearten gjennom å hindre "de laverestående" blant oss i å formere seg.

McFadden siterer Virgina Woolf, som i 1915 skrev følgende i sin dagbok: "On the towpath we met and had to pass a long line of imbeciles. It was perfectly horrible. They should certainly be killed."

I motsetning til Watsons rasistiske utfall, var dette primært en tenkning som var rettet mot "våre" antatt laverestående. Resultatet var en politikk som for eksempel norske tatere fikk unngjelde for i betydelig grad.

Denne uhyggelige delen av vår nære historie er særlig verdt å merke seg for humanister, for dette er en av de mest skremmende sider ved humanismens historie. Det var våre likesinnede som på 20- og 30-tallet var talsmenn for disse uhyrlighetene, mens både den katolske og en rekke protestantiske kirker stod hardt på den enkeltes menneskeverd, uavhengig av intelligens, fysisk mobilitet eller sosial bakgrunn.

(Blant annet via Bede's Journal. Og mens jeg satt og skrev på denne saken, gjorde tydeligvis Bjørn Are Davidsen det samme for sin engelskspråklige blog, Badblog. Bjørn Are er ikke like fornøyd med McFadden som meg, ettersom han ikke trekker frem personer fra datiden som kjempet mot ufyselighetene, som vår felles helt G.K. Chesterton. Ellers må dette, i det minste hva de eugeniske røttene angår, være en mer tilfredsstillende sak å skrive om fra Bjørn Ares kristne ståsted. Sukk.)

Illuminati i Bergen

For de som gjerne vil høre Øystein Sørensen foredra om Illuminati og alle de fantasirike (for ikke å si knekkebrød-sprøe) teorier som er blitt spunnet rundt denne lille forsamlingen av bayerske radikale, er Bergen stedet i morgen, tirsdag.

Da foredrar Sørensen på Absalong, et foredrag som nok vil minne mye om det han holdt på Kjettersk kjeller i Oslo sist torsdag. Da var lokalet fylt til randen og flere kom ikke en gang inn døren. Så møt tidlig opp for en fascinerende innføring i idéhistorie på sitt mest forskrudde.

Klikk på plakaten eller se Absalongs sider for nærmere detaljer.

Rowlings religion

Katten er ute av støvlene ... eller var det sekken? Uansett, etter at kristne grupper - med tilslutning fra selveste paven før han ble pave - i årevis har fordømt Harry Potter-serien, har J.K. Rowling i et av sine meget sjeldne intervjuer, snakket om sin religiøse tilhørighet.

Bøkene er gjennomsyret av spørsmål om offer og liv etter døden, så for oppmerksomme lesere (noe Den Tvilsomme mistenker ikke inkluderer mange av de nevnte kritikerne) kan det ikke komme som noe stort sjokk at Rowling er kristen, om enn av den dannede og skolerte typen.

Kristne fantasyforfattere er knapt noen nyhet. J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis, to av genrens grunnpilarer, var begge dypt troende. Slik sett er Rowling i godt selskap. Det er også påtagelig at den siste boken er mer eksplisitt i sitt kristne budksap enn de øvrige i serien. Noe den har til felles med C.S. Lewis' Narnia-bøker. Også der var den siste av syv bøker langt klarere i sitt religiøse budskap enn de øvrige. (Skjønt, alle syv er forsåvidt klarere enn Rowling er, selv den siste boken.)

Og Den Tvilsomme, er han blitt mer tvilende til Rowling etter dette? Ne-ei. Men annen gjennomlesning av bok syv er blitt flyttet høyere opp på prioriteringslisten.

Kjettersk kjeller

Oppholder du deg i Oslo-området og er uten planer for kvelden? Har du lyst til å bruke tiden din på noe annet enn å koke vann? Da kan Den Tvilsomme anbefale en visitt på Kjettersk kjeller.

Øystein Sørensen skal foredra om konspirasjonsteorienes konge, Illuminati, med utgangspunkt i sin nye bok Den store sammensvergelsen. Og etterpå vil norgeshistoriens andre NM i konspirasjonsteorier gå av stabelen. Ryktene vil ha det til at teoriene vil bli rett så viltre.

Klikk på plakaten for nærmere detaljer, eller sjekk kjellerens side i kyberrommet.

Paven og ballen

Italiensk fotball har vært en smule plaget av ... skal vi si lite moralsk atferd de siste årene. Spørsmålet er om dette vil endre seg nå, når Vatikanet er gått til anskaffelse av åtti prosent av aksjene i Serie C-klubben Ancona.

Vatikanet har i det minste erklært at de vil introdusere en ny etisk standard, hvor alle spillere straffes for skittent spill. Spillere som utvises vil bli pålagt å utføre veldedig arbeid. Billettprisene til klubbens kamper vil bli senket og alt overskudd vil gå til veldedig arbeid i den tredje verden. Og klubbens fans vil bli nektet å håne eller fornærme motstanderne og fra å benytte bannere og flagg som kan virke anstøtene.

Spørsmålet er om ikke Vatikanet biter over vel mye med å forsøke å gjøre italiensk fotball moralsk. Rod Liddle, en av mine favorittjournalister (og Millwall-fan), stiller spørsmålet slik på TimesOnline: "The question about Ancona is a fairly simple one: will the Vatican impose a new morality upon Italian football or will Italian football impose a new morality upon the Vatican?"

For en gangs skyld heier Den Tvilsomme på Vatikanet.

Bidrag til forsoning?

Debatten om Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge raser videre, nå i Aftenposten (her og her). Det er en deprimerende affære. Bryne anser boken som et "bidrag til forsoning". Har det overhodet ikke ramlet ham inn at mange nok ikke vil forsones med en mann som Bjørn Østring?

De fleste vil ganske sikkert være enig i at historien ikke er bare svart/hvitt og at mange som gikk i fiendens tjeneste gjorde det utfra forsåvidt sympatiske motiver. Men det hjelper veldig på om de i ettertid har innsett at de valgte feil og gir uttrykk for det. Det hjelper også, en hel del faktisk, hvis de ikke fortsatt holder hyldningstaler til Quisling, slik Østring gjør.

Nedtonet religionskritikk

Filmatiseringen av Philip Pullmans The Golden Compass, den første boken i hans trilogi His Dark Materials, har premiere i høst. Det synes klart at religionskritikken i boken, som først og fremst tar form av en lett tilslørt kritikk av den katolske kirke, blir tonet drastisk ned. Bokens kryptokatolske Magisterium vil i stedet fremstå som en allmenn, dogmatisk og autoritære organisasjon.

Amerikanske The Catholic League har gjort klart hvor lite begeistret de er for Pullmans bøker og oppfordrer katolske foreldre til å nekte sine barn å se filmen, som de frykter kan lure barna til å lese de langt mer religionskritiske bøkene.

Britiske National Secular Society er sjokkerte (som de gjerne er, de er de skarpeste religionskritikerne i den britiske humanistiske skuffen) og omtaler endringene som sensur.

Den Tvilsomme synes de tar vel hardt i. Det kommer knapt som noen overraskelse at et amerikansk produksjonsselskap (New Line, de samme om laget Ringenes Herre-filmene) ikke våger å ta den kommersielle risikoen ved å bruke en formue på en sterkt religionskritisk film. Og det som vannes ned er strengt tatt kirkekritikken i boken. Religionskritikken er bøkenes kjerne, og er ikke til å komme utenom.

Selv gleder jeg meg sånn måtelig til filmen. Antagelig blir det storslagent og fascinerende. Problemet er at jeg ikke liker Pullmans trilogi noe overvettes. Den er pompøs, pretensiøs og ganske så forglemmelig. Det er greit at han har forsøkt å skrive Paradise Lost på ny, det er bare ikke et så veldgi vellykket forsøk.

(For de som ønsker å fordype seg i pullmaniana, har New Yorker en lengre artikkel.)

Dawkins galore

Er Richard Dawkins en fundamentalist? Er han slem? Har han en aldeles forstokket forståelse av religion? Er han "so 19th century"? Og er dawkinsen min sterkere enn guden din?

Disse spørsmålene (med et mulig unntak for det siste) og mange andre Dawkins-relaterte problemstillinger, kan du dukke ned i på TimesOnlines Dawkins-sider. Så da burde fritidsproblemene dine være løst for en stund ...

Krigshelten Østring

Arvid Bryne har skrevet bok om motstandsmannen Svein Blindheim og frontkjemperen Bjørn Østring. En bok jeg på ingen måte har planer om å lese. (Jeg stjeler ikke bøker og jeg nekter å betale for den.) Brynes prosjekt later til å være å vise at både Blindheim og Østring er krigshelter, fordi de kjempet for det de trodde på.

Altså: Bjørn Østring, som ledet NS' ungdomsfylking, som gikk i nazistenes tjeneste, kjempet ved Leningrad, ble troppssjef og fikk jernkorset, som ledet Quislings vaktstyrke, som ikke anger noe som helst, som fortsatt anser Quisling som en stor mann og kaller ham "det edleste mennesket jeg har kjent". Og som på toppen av det hele nekter forskere innsyn i kildematerialet han har deponert i Riksarkivet.

Men han slåss altså for det han trodde på. Da er jo alt greit ...

Det synes ikke Guri Hjeltnes. Hun skriver i dagens VG om jødiske Amalie Laksov, som mistet størstedelen av sin familie i Auschwitz.

26. oktober 1942 ble Laskovs mann arrestert i deres leilighet. Et par måneder etter razziaen flyttet familien Østring inn i leiligheten (og broderte Ø'er på lintøyet). En leilighet de senere har hevdet var tom. Og de visste selvsagt ingenting om leilighetens forhistorie ...

I oppgangen ved siden av bodde politiinspektør Knut Rød, som var ansvarlig for deporteringen av norske jøder. Og Østring, lederen for Quislings vaktstyrke, visste ingenting? Hadde det ikke vært så kvalmende, ville det nesten vært morsomt.

(Via Document.no.)

Sekulære svensker

Svenskene ønsker å stramme inn muligheten til å drive forkynnelse i skolen, melder Fritanke.no, med henvisning til Dagens Nyheter:

"Det handlar inte om något slut för vanlig religionskunskap. Men det innebär att en biologilärare inte kommer att få presentera Bibelns skapelseberättelse som en teori vid sidan om evolutionsläran."

Og dere vet hva det betyr? Det betyr at de fryktelig sekulære svenskene kommer til å få samme lovgivning som de fryktelig, fryktelig religiøse amerikanerne. Mens i det sekulære Norge kommer barna forstatt til å bli undervist i skapelsesberetingen i en syv års tid, før de er modne til å læren om evolusjonslæren.

Det er sannelig godt vi her i fornuftens frytårn ikke er så religiøse som amerikanere ...

Våååår kirke!

Livssynsdialog hertillands er ikke alltid like livlig. Og kanskje er det like greit. I Ravenna skulle man i disse dager ført samtaler om den katolske og de ortodokse kirkenes forhold til hverandre. Det gikk ikke så bra, i henhold til Catholic News Service:

"In preparation for working together on the document Oct. 9, Roman Catholic participants met separately from Orthodox participants, who came from 16 different Orthodox churches.

During the Orthodox meeting, Russian Orthodox Bishop Hilarion of Vienna and Austria told the other Orthodox participants that his delegation would abandon the meeting if they did not ask the Estonian Orthodox delegation to leave.

The Russian Orthodox Church does not recognise the Estonian Apostolic Church, which is tied to the Ecumenical Patriarchate of Constantinople ... The Russian Orthodox Church believes the Orthodox in Estonia fall under the jurisdiction of the Russian Orthodox Church, not the ecumenical patriarchate."

Assosiasjonene til en viss Monty Python-film må sies å være nærliggende ... Og er det bare jeg som finner det festlig at den aktuelle biskopen heter Hilarion?

(Via Holy Smoke.)

Fremtidens røst

Det hender jeg henfaller til å tenke positive tanker om omverdenen. Da hjelper det alltid å slå på televisjonsapparatet. I fravær av et slikt her på kontoret, er min udmerkede kollega Knut A. Bergs presseklipp alltid en sikker kilde til virkelighetsjustering.

Denne er fra gårsdagens analoge utgave av Eidsvoll Ullensaker Blad, som har intervjuet en ung, lokal prominense, tyve år gamle Tonje Brenna fra Jessheim. Brenna sitter i Akershus' fylkesting og Ullensakers kommunestyre, i tillegg til å jobbe som politisk rådgiver i AUF her i hovedstaden.

Hun er med andre ord en fremtidens røst i norsk politikk. Og slike gjør man lurt å lytte til, så man vet hva man har i vente.

Brenna er opprørt over det meste, men hun er aller, aller, aller, aller, aller mest opprørt over Statskirkens behandling av homofile.

"Jeg blir så forbanna på at noen personer med en bok i hånd får seg til å diskriminere så mye," tordner hun (for å bruke journalistens ord). Hun har klart for seg hva som er målet: "[V]i er ikke kommet i mål før homser blir viet i kirkene av lesbiske prester, uten å være medlem av statskirken."

Jeg er ganske sikker på at Brenna selv vil insistere på at hun er helt og fullt for slike ting som religionsfrihet og organisasjonsfrihet. Og det er i grunnen det som skremmer meg aller mest. At arbeiderpartipolitikere har totalitære tendenser sjokkerer liksom ikke lenger ...

Folkemord!

Tyrkia er særdeles sure og Bush-administrasjonen mildt paniske, etter at Kongressens utenrikskomité vedtok en resolusjon som fastslår at det tyrkiske folkemordet på armenerne var et, eh, folkemord ...

President Bush vil helst ikke være enig og kaller det "those historic mass killings": "We all deeply regret the tragic suffering of the Armenian people that began in 1915. This resolution is not the right response to those historic mass killings."

Jeg er for så vidt enig i at den moderne forkjærligheten for resolusjoner som fastslår hva som er den rette tolkning av historiske hendelser er uheldig. Men ettersom tyrkerne selv bruker heller ufine metoder for å tvinge gjennom sin statsautoriserte versjon av denne historien, fortjener de alt de får.

Det jeg ikke helt forstår, er at Tyrkia ikke bare kan si: "Ja, det var et folkemord. Det var innmari slemt av det daværende Tyrkia, men det er lenge siden nå. Og forøvrig betaler vi ikke en krone i erstatninger." Og så ville vi i hovedsak vært ferdige med den historien.

I stedet må vi alle lide for deres feilgrep: Sylvester Stallone truer nemlig med å lage film om folkemordet ... Uhu!

Katolsk fritak

Lørdag viet Klassekampen en artikkel til norske intellektuelle som slutter seg til romerkirken. Artikkelen er grei nok, men Den Tvilsomme klarer ikke å unnslå seg for å viderebringe et sitat fra Liv Bliksrud (katolikk, professor og Undset-kjenner, hvilket i seg selv høres ut som en spøk):

Journalisten spør: - Men er ikke nettopp den katolske kirkas standpunkter problematiske for intellektuelle som konverterer, for eksempel synet på homofili?

Bliksrud svarer: - Kirkens syn har vært at homofil praksis er en synd. Men det er mange homofile prester i den katolske kirke, for de er alle fritatt for et seksualliv.

Og vi her i Human-Etisk Forbund som ikke engang klarer å få til fritak fra KRL-faget ...

Ateismen, Stalin & co

Et av de mest drøvtygde angrepene på ateisme og humanisme er forsøket på å anskueliggjøre en årsakssammenheng mellom Hitlers, Stalins og Maos uhyrligheter og deres (angivelige) ateisme.

Per Bjørnar Grande byr på en mild variant i en artikkel hos Minerva. Minervas egen Jan Arild Snoen leverer et heller kontant svar til Grande.

Personlig er jeg ikke så entydig uenig med Grande som Snoen. Det er påtagelig at forrige århundre bød på noen av de absolutt uhyggeligste overgrepene menneskeheten har vært vitne til. (Så mye for fremskrittsoptimismen.) Og det er et vesentlig poeng at de ble begått av personer som hadde et i det minste ambivalent forhold til tradisjonell religion.

Det er også verdt å merke seg at ideologiene de fremmet var preget av en form for personkult som unektelig minner om religiøse fenomener.

Med derfor å konkludere (som G.K. Chesterton feilaktig beskyldes for å ha gjort) med at hvis man ikke tror på gud tror man på hva som helst, er feil.

Totalitære ideologier bør være alle siviliserte menneskers hovedfiende, uavhengig av om de er religiøse eller ikke. For meg er kampen mot det totalitære humanismens kjerne, uavhengig av om det totaltære kler seg i religiøse klær eller ikke.

Humanistmanifest 2006 sier det slik: ”Humanister anser demokratiet og individets rettigheter for å være grunnleggende, rasjonelt begrunnede verdier. Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter.” En formulering jeg er relativt fornøyd med. (Selvsagt helt uavhengig av at jeg har formulert den selv.)

Mennesket har et potensial for uhyggelig ondskap og for å forledes av ideologier som fremstiller denne ondskapen som, om ikke et gode, så et nødvendig skritt på veien mot det perfekte samfunn.

Lærdommen er at man ikke nødvendigvis blir et godt menneske av å være ateist (for så vidt uavhengig av om man akstepterer at Mao & co var det) og at moral og etikk og sånn ikke blir mindre viktig hvis man tar gud ut av regnestykket.

Slik sett er Stalin og gjengen skremmende beviser på hvor gal den er, doktrinen om at hvis alle undertykkende institusjoner og tradisjoner fjernes, vil mennesket automatisk bli godt. Og ikke bare er den gal, den er livsfarlig.

Velkommen til verden!

Humanistiske seremonier kommer neppe som noe sjokk på Den Tvilsommes lesere. For amerikanere kan det være en underligere opplevelse. Matt Cherry, som tross sin unge alder har vært en sentral skikkelse i internasjonal humanisme i årevis, har skrevet en hyggelig sak på On Faith (som er Newsweeks og Washington Posts interessante side for livssynsspørsmål), om en “Welcome to the World”-seremoni for sine tvillingdøtre Lyra og Sophia.

Jeg falt særlig for dette avsnittet: "[T]he ceremony touched something very deep inside all of us. It celebrated our humanity, as expressed through our love for our children and our desire for community. While expressing these values in our different ways, we should remember that they are shared by both the religious and the nonreligious alike, as members of the same family - the human family."

Merk forøvrig navnet Lyra. Har Matt lest Philip Pullman i det siste, mon tro?

Ikke så lurt Dawkins

Den Tvilsomme sliter hardt med å komme seg gjennom Richard Dawkins' diatribe The God Delusion. På mange måter minner han meg om meg når jeg hakker på SV: Jeg snakker mye om den totalitære arven, lite om de i det minste tidvis sympatiske intensjonene bak en politikk jeg er uenig i.

På samme måte er mitt problem med Dawkins' religionskritikk først og fremst at den er så ekstremt usjenerøs. Det er ikke det at jeg er direkte uenig med mannen, men skal jeg komme meg gjennom velkjente argumenter av denne typen, bør de i det minste være godt og vittig formulert. Problemet er at Dawkins skriver heller uelegant og at morsomhetene hans tenderer mer mot å være ondsinnede. For ikke å si platte.

Den fortreffelige bloggen Respectful Insolence har gjort meg oppmerksom på følgende uttalelse fra Dawkins, i et intervju med Guardian:

"When you think about how fantastically successful the Jewish lobby has been, though, in fact, they are less numerous I am told – religious Jews anyway – than atheists and [yet they] more or less monopolise American foreign policy as far as many people can see. So if atheists could achieve a small fraction of that influence, the world would be a better place."

Og det var vel ikke så lurt sagt, var det vel Richard? En ting er at du ønsker at ateister skal agere som en gruppe og bli en politisk kraft, noe helt annet er det å bruke et eksempel og en retorikk hentet rett ut fra noen av de mer ubehagelige sidene ved moderne antisemittisme. Påstanden om at amerikanske jøder er fryktelig mektige, veldig velorganiserte og sammen – alle sammen – jobber mot et felles politisk mål, er både dum og kunnskapsløs. Allikevel velger en mann som hevder å være en ridder for rasjonalismen å slå om seg med den.

Posten på Respectful Insolence gir en utmerket analyse av hvor dumt det er og dessverre også eksempler på at dette ikke er et isolert eksempel fra Dawkins' side. Og det er faktisk ikke særlig lurt – eller sympatisk – i det hele tatt.

En søt historie

Shoaib har lagt ut en riktig søt historie, skrevet at en rabbi, på sin blog Muslimen. Den handler om en muslim, en jøde og en konge. Eller, som Shoaib selv formulerer det, om hvordan "verden blir bedre, ett menneske om gangen". Les og nyt.

Kongelig kaos

Slottet tegner og forklarer til Nettavisen for å redegjøre for Mari Sørlis roller: – Mari Sørli er ansatt ved Det Kongelige Hoff som Protokollrådgiver for Prinsesse Märtha Louise. [...] Stillingsprosenten til Mari Sørli ved Det Kongelige Hoff er 60 prosent. Resten av hennes arbeidstid går til Kulturformidlingen.

Kulturformidlingen er, ved siden av å være et elendig navn, firmaet til prinsessen.

Og på spørsmål om hvem som lønner Sørli: – Det Kongelige Hoff betaler lønnen til Mari Sørli, og i den grad hun utfører arbeid for Prinsessens Kulturformidling blir lønnskostnadene refundert av Kulturformidlingen.

Det hele høres ut som oppskriften på en uløselig floke. Særlig siden prinsessen i henhold til Brønnøysundregistrene er eneste ansatte i firmaet hennes ...

(Og nå lover jeg å ikke skrive et ord til om kongelige. Antagelig.)

Engler og sekretærer

Den Tvilsomme gikk for et par poster siden til det for ham skremmende skritt å ta prinsesse Märtha i forsvar. Siden det har hun sannelig klart å havne i pressens søkelys igjen. Og igjen.

Gårsdagens storm rundt hennes utsagn om likestillingens kår hertillands, kan tyde på at hun er i ferd med å få samme status som George Bush i pressens øyne. Det kan virke som de nå konsekvent tyder henne i verste mening, for å få henne til å fremstå som dummere enn hun er. (Litt som norsk presses tåpelige oppslag for noen uker tilbake, om at Bush trodde Mandela er død. En sak Are Slettan kommenterte på utmerket vis på NA24.)

Nei, det er ikke slik at like lang utdanning resulterer i lik lønn, som var et av eksemplene man i går tydde til for å demonstrere Märthas antatte tilbakeståenhet. Men det er i hovedsak slik at lik jobb i samme bedrift medfører lik lønn. Så kan man diskutere i det vide og brede hvorvidt Staten bør lovfeste lik lønn for jurister og sykepleiere. (Det bør den ikke.) Det betyr ikke at Märtha er dum, bare at hun ikke har verdens beste rådgivere. (Og akkurat det har er jeg neppe alene om å ha hatt en mistanke om lenge.)

Og når vi snakker om prinsessens rådgivere ...

Ved Märthas side da den mye omtalte uttalelsen falt, stod hennes sekretær, Mari Sørli. Hvilket er litt rart, for prinsessen var i Sverige for å promotere sin næringsvirksomhet, mens Sørli vitterlig er ansatt av Slottet som protokollsekretær for Märtha - i egenskap av prinsesse. Nettavisen går Sørli nærmere etter i sømmene, og mye tyder på at prinsessen, til tross for at engleskolen ikke lenger har adresse Slottet, fortsatt sliter ikke så rent lite med å forstå forskjellen på sine ulike roller.

Og Sørli? Hun svarer "ingen kommentar" til krampa tar henne. Men det går sikkert bra, for i tillegg til å fotfølge Märtha, driver hun egen virksomhet som healer ...

Hvor mange bud?

Jeg er noe usikker på om verden egentlig trenger en tegnefilm-versjon av fortellingen om Moses og de ti bud, men ingen har spurt meg, så den amerikanske premieren er 19. oktober.

Men hvordan går det egentlig med de ti der borte? Ikke så bra, fastslår Vårt land, med henvisning til en undersøkelse som viser at kun 60 prosent av spurte amerikanere vet at "Du skal ikke slå i hjel" er blant dem.

Før dere faller sammen i hysterisk fnising over hvor dumme amerikanere er, en sport Den Tvilsomme er veldig lei av (og hva er forøvrig delstatshovedstaden i Florida?), kan dere teste dere selv, på filmens nettsider.

Den Tvilsomme er altfor blyg til å avsløre sin egen score.

Sympati med englene

Den Tvilsomme er hel tilbake fra Polen. Unge Søderlind ble vel giftet bort og vi andre gjorde et hederlig forsøk på å spise oss i hjel. Polsk mat, polske porsjoner og polske priser er en farlig kombinasjon for en så lettpåvirkelig person som meg.

Vel tilbake er engledebatten i god gang - nok en gang. Og dette hadde jeg aldri trodd at jeg skulle sette på skjerm, men min sympati er helt og holdent med Märtha.

Boksaken dreier seg om et opplagt misbruk av prinsessens navn og bilde, i rendyrket kommersiell hensiktet. Den eldre Staffs forsøk på å gjøre dette til en ytringsfrihetssak, er direkte patetisk. Det samme er Trygve Hegnars forsøk på å bedrive tankelesning for å redegjøre for hennes motiver.

Märtha kom ikke nettopp heldig ut av sommerens engledebatt; særlig tok hennes sutring over pressen seg dårlig ut. I denne sammenheng er det uvesentlig. Også kongelige har krav på beskyttelse mot slik misbruk.

Så kan man alltids diskutere om hun burde hevet seg over saken.